Farlig midtsommer – del VI – Marius Lien

På finaledagen ruslet jeg mot «Bar dos sem ingressos» sammen med Rafael, som bekreftet at Leandros tilbakekomst – som lot vente på seg kvelden bronsefinalen ble spilt – nå hadde funnet sted. Min egen skyldfølelse, som hadde gnagd siden 7-1, var i ferd med å forsvinne. Sett i bakspeilet virket den nokså merkelig, det hele var på et vis ganske flaut, og hadde jeg egentlig vært så veldig bekymret, når alt kom til alt?

Nå nei, ikke så sikkert, tenkte jeg for meg selv, mens vi gikk mot baren.

Den lå like ved Maracanã, og navnet betydde «Baren for de uten billetter». Det var stappfullt, og ingen argentinere i sikte. Nesten alle stilte i drakter fra sine respektive favorittklubber. Flamengo, Fluminense, Vasco da Gama og Botafogo. Noen av Flamengo-supporerne stilte til og med i nyinnkjøpte Tyskland-reservedrakter. Billige piratkopier ble solgt for 10 reais på gata utenfor. Den tyske nasjonalsangen ble avspilt, men idet ordene «Deutschland, Deutschland über alles» seg ut av høyttalerne  ble lyden fra tv-ene overdøvet av flamenguistaene som sang Flamengo-hymnen. Fra hjørnet av baren hilste Leandro oss velkommen med et vink, selvsagt ikledd rødt og svart, med folk på alle kanter. Vi satte oss ned på et par ledige stoler et annet sted, og Vasco-fansen ble snart oppmerksomme på Flamengos sang. De plukket opp hansken, og tribunekampen var i gang.

Det samme var selve VM-finalen, og Fluminense og Botafogo var i mindretall. Men de prøvde seg – BO! TA! FOOOOOGOOOOO! –  hørte jeg av og til gjennom larmen, og Fluminense-folkene skrøt av at de var eneste klubb med en egen spiller på Brasils landslag: Den ellers så utskjelte Fred. Men knivingen foregikk primært mellom Vasco og Flamengo.

«Som å være på Flamengo-Vasco på Maracanã?» spurte jeg.

«Nei. Som å være på Flamengo-Fluminense. Vasco er i andre divisjon. Det er ingen fair match for noen av oss akkurat nå,» sa Rafael, før han ble i fistel da Argentinas Gonzalo Higuain bommet på en hundreprosent-sjanse, og tyskerne ble utskjelt som om de var brasilianere. «Filho da puta!» «Avenida Mats Hummels!» «FRED HADDE SCORET,» skrek en Fluminense-fan, og baren eksploderte i latter.

Mot slutten av første omgang fikk Vasco et klart overtak – «VASCO, VASCO, VASCO!» – det buldret, inne og på gata og utenfor. Flamengo til motmæle, på originalt vis: «EURICO, EURICO, EURICO, EURICO». Mer latter over ølflaskene, for Eurico Miranda, korrupt skurk, tvilsom politiker og alltid tilbakevendende klubbpresident i Vasco da Gama, var en vits alle Rios fotballfans kunne le av, fortalte Rafael. Så viste tv-en Jesus-statuen på Corcovado-fjellet i solnedgang. Jubelen nådde nye høyder. «BRASIIIIIIIIL!» «RIO DE JANEIRO!» «CIDADE MARAVILHOSA!»

Ikke mye anti-VM-stemning der i gården.

Etter hvert ble det fullere enn fullt, vi måtte reise oss, jeg ble trengt bakover, og sto til slutt ute i gata mens jeg fulgte med på kampen på storskjermen helt innerst. Da Mario Götze dempet ballen på brystet og satte inn 1-0 var ekstasen fullkommen, baren ble et kaos av drakter, flagg og hoppende fans. De rødsvarte flamenguistaene. De svarthvite botafoguensene. Tricolorene i grønt, hvitt og burgunder. Vascaínoene med stripe på tvers over brystet. Det er mål!

Leandro, som i noen dager hadde vært i en annen verden på grunn av Brasils nederlag, steg opp på en stol under skjermen, han snudde seg mot alle oss andre, strakk armene ut til siden og kikket opp mot himmelen mens han jublet hemningsløst: Heia Flamengo! Heia Tyskland! Heia Brasil! Jeg skjønte lite av denne brasilianske supporterlogikken, men måtte i mitt stille sinn innrømme at det var ok å se at roeren nå virket å være seg selv.

Så blåste dommeren, og tyskerne fikk VM-pokalen. Etterpå stilte vinnerlaget seg i sirkel rundt pokalen, og så danset tyskerne en dans noen påsto de hadde lært av indianerne i Bahia. På «Bar dos sem ingressos» fortsatte jubelen etter kampen. Den brasilianske transformasjonen var komplett. Alle mente resultatet var en seier for fotballen – for de umulige driblingene, de geniale pasningene, de spektakulære scoringene og det dristige keeperspillet. Det var en seier for det beste laget – for Flamengo, Botafogo, Fluminense og Vasco da Gama. Leandro kom mot meg med et stort glis, og jeg hadde spørsmålet klart, nesten: Du, øh … det der djevelgreiene du sa den kvelden … altså jeg har tenkt litt på det og lurte litt på hva … – men han kom meg i forkjøpet, med en kort setning:

«VM er slutt, og vi vant!»

brasil3.jpg

Les også:

Farlig midtsommer – del I

Farlig midtsommer – del II

Farlig midtsommer – del III

Farlig midtsommer – del IV

Farlig midtsommer – del V

Marius Lien (f. 1975) er forfatter og journalist i Morgenbladet. I 2014 ga han ut Brasiliansk fotball 1894-2014 – 120 år med driblinger.

Historiske kilder:
Como esta estrela veio parar no meu peito (Casé)
O vermelho e o negro (Castro)
A historia do Vasco da Gama em cordel (Aragão)
Passion of the People (Mason)

 

Alle foto: Marius Lien.

Hør også Olympiastadions podcast med Marius Lien: Brasiliansk tribunefeber.