Farlig midtsommer – del IV – Marius Lien

Neste dag var avisene fullstendig nådeløse. Det var null medfølelse med Brasils spillere, og giften var overraskende sterk. Det virket som om journalistene mente spillerne hadde begått en forbrytelse mot dem. At Tyskland scoret fire mål på seks minutter ble utelukkende sett som et tegn på at Brasils spillere var noen taktisk og teknisk svake latsabber. Ingen antydet at kollapsen kunne være mental, og skjedde som følge av de umenneskelige kravene som har blir stilt spillerne under VM.  

Ordene David Luiz hulket fram mellom tårene etter Tyskland-kampen ble gjengitt flere steder: «Det eneste jeg ønsket var å spre litt glede hos det brasilianske folket. Unnskyld. Unnskyld.». Luiz, som etter sin fantastiske scoring mot Colombia, var blitt en ny folkehelt. Nå ble han hundset og latterliggjort på ondskapsfullt vis. Djevelens sekretær var ansatt i hver eneste brasilianske avis denne dagen.

Avisen Extra ga hver eneste spiller 0 på spillerbørsen, og den tilhørende vurderingen var lik for alle: «Julio Cesar, 0, deltok i den verste skammen i brasiliansk fotballhistorie. Marcelo, 0, deltok i den verste skammen i brasiliansk fotballhistorie. Dante, 0, deltok i den verste skammen i brasiliansk fotballhistorie.» Extra hadde satt et bilde fra finalen i 1950 på forsiden, og overskriften var identisk med det Rafael hadde sagt rett etter kampen: «Moacyr Barbosa, endelig er du fri.» En annen avis, O Dia, trykket ansiktet til treneren Scolari, og teksten «Infernoet venter deg, Felipão». «Skam, fornærmelse og ydmykelse,» var overskriften hos O Globo, mens sportsavisen Lance var konstruktiv, med en hvit forside og en oppfordring til publikum om å notere sine egne følelser på avispapiret. Snart lå Lance-forsider strødd i fortauskantene, med alskens skjellsord påskrevet.

Jeg gikk samme rute som dagen før, og byen var totalt forandret. Null gult og grønt. Null musikk og sang. Den var en vanlig by, men på hjørnene hilste folk hverandre med himlende øyne, hoderysting og ordene «que vergonha». På norsk: «For en skam». I Laranjeiras måtte jeg gjøre unna den andre intervjuavtalen, inngått før jeg fikk kontakt med roeren, før den tyske blitzkrigen mellom det 22. og 29. minutt. Jeg skulle møte den 85 år gamle Eduardo Andrade i leiligheten der han bodde. Eduardo var journalist, og overvar Hiroshima i 1950 fra tribunene på Maracanã.

«Dette er verre. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve noe så grusomt,» sa mannen, som siden 1950 hadde ventet på at Brasil skulle ta gull på hjemmebane. Nå, i år, skulle det endelig skje.

«1950 var et arbeidsuhell. Men dette er en sann refleksjon av hvordan fotballen vår er. Bare én på laget spiller i Brasil. Resten er i utlandet. Spillere forlater Brasil når de er 13 eller 15 år. De er ikke lenger brasilianere, men blir ikke europeere heller. De er ingenting, i limbo,» sa Eduardo.

Hvem kommer til å være syndebukken denne gangen?

«Alle,» sa han kort.

I motsetning til Eduardo og resten av Brasils journalister hadde jeg total sympati med de brasilianske spillerne. De kom aldri til å bli kvitt denne kampen. De var merket for livet, selv om de knapt var ute av tenårene: 21 år, 23 år, 24 år. Vel var noen av dem overbetalte divaer, men likevel: De ville aldri slippe unna kampen mot Tyskland.

Vi ble sittende å prate utover formiddagen. Eduardo mente at katastrofen i 1950 ikke bare var en ulykke. Den ga også startskuddet til nytenkning i brasiliansk fotball. I de påfølgende 20 årene ble Pelé og Garrincha verdens beste spillere. Landet vant tre VM-gull, i 1958, 1962 og 1970.

«I dag vil det være vanskeligere å få til noe sånt, siden alle reiser ut så tidlig. Da får ikke fansen vår se de beste spillerne, og spillerne mister kontakten med gatene, strendene og følelsene her i Sør-Amerika. Til slutt er det ikke lenger noen kjerne igjen i den brasilianske fotballen,» sa han.

Jeg gjorde mine til å gå, jeg hadde en roer jeg måtte finne, men Eduardo åpnet en flaske rødvin og snakket videre. Ikke bare om gamle dager, men også om sine neste arbeidsoppgaver. Han skulle kommentere en treningskamp mellom den franske klubben PSG og østerrikske Hartberg om et par dager. Livet gikk framover, tross alt, kamper skulle spilles over hele verden. Jeg tømte glasset og reiste meg nok en gang å gå, men Eduardo løftet hånden.

«Bli litt til,» sa han, og skjenket i et nytt glass, og jeg skjønte at han ikke ønsket å sitte alene og gruble akkurat denne dagen. Ikke faen, tenkte jeg, roeren, jeg må finne ham og ordne opp, må få han til å forklare seg og høre litt mer om det der djevelgreiene … men jeg avbrøt min egen tankerekke da jeg møtte blikket til gamlingen.

«Obrigado,» sa jeg med et smil, og satte meg ned.

Jeg var ikke tilbake på hotellet før sent om kvelden.

*

Torsdag, to dager etter kampen, var det regn i Rio, og jeg hadde pådratt meg en idiotisk hodepine. Det plasket ned i time etter time. Dundrende, tropiske regndråper i en by som nå bare føltes full av biler og mugg. Argentina hadde slått Nederland i den andre semifinalen. Nok en skuffelse for brasilianerne, som håpet på muligheten til å reise kjerringa bitte litt, ved å slå rivalene fra sør i bronsefinalen. I stedet strømmet det argentinske fans kledd i lyseblått og hvitt til byen, mens de ropte ut mot cariocaene fra åpne bilvinduer: «7-1! 7-1! 7-1!»

Samtidig hadde samtalene så smått begynt å endre seg. De handlet ikke lenger utelukkende om den store skammen. De handlet også om fremtiden. Om kampene i den hjemlige ligaen, som begynte tre dager etter finalen. Om fotballforbundet, og presidenten José Maria Marin, som de fleste anså som hovedskyldige. Treneren Luiz Felipe Scolari var historie, og det fantes 200 millioner meninger om hvem som burde ta over. Nesten alle spillerne måtte ut også, kun Neymar og et par til kunne få bli, men jeg merket at alt dette sakte gled bakover i hodet. Spørsmålene fra kvelden før trengte seg fram i stedet. Hva om Leandro fortsatt ikke hadde dukka opp når jeg skulle dra hjem til Norge? Jeg måtte få spurt han om det han sa den kvelden, og jeg hadde faktisk også et overraskende sterkt behov for å se mannen i live, som seg selv, uten rullende øyne og omvendt sigar.

Rafael hadde gitt meg Leandros hjemmeadresse kvelden før, men hadde samtidig sagt at han «neppe var å finne der med det første». Uten å forklare noe videre. Jeg søkte opp hjemmeadressen likevel, men gata lå langt pokkerivold nordover i byen, det viste seg at bare togreisen ville ta minst en time. Skoene mine var våte, hodet verket, og jeg skjønte at dagen var over for min del, selv om klokka knapt var to.

*

Brasilianernes beundring for Tyskland steg til store høyder. Jeg var overrasket, og dessuten hatet jeg Tyskland, etter å ha vokst opp med den grusomme tyske 1980- og 1990-tallsfotballen. Tyskerne hadde hatt sin camp i Santa Cruz Cabrália i delstaten Bahia. Da Chile spilte mot Brasil i åttendelsfinalen, så de tyske spillerne kampen på tv med befolkningen i den lille byen, og de jublet da Brasil vant straffekonken. De tyske stjernene hoppet rundt med brasilianske flagg om halsen, og omfavnet de lokale Brasil-supporterne. Et merkelig skue, og avisene sidestilte disse bildene med fotografier av Thiago Silva og de andre som trente med topplue i halvkulda på brasilianernes treningsfelt i Teresópolis, i fjellene nord for Rio. Underteksten var klar: Tyskerne hadde opptrådt mer brasiliansk enn deres eget landslag.

Leandro viste seg å bo i bydelen Cosmorama, like ved Edson Passos stadion, hjemmebanen til det gamle storlaget América, som nå spilte langt nedover i divisjonene. Jeg gikk til sentralstasjonen, fant riktig lokaltog, og tøffet nordover i byen. Den så aldri ut til å ta slutt, med betong og murstein så langt øyet rakk. Rios strender virket som i en annen galakse. Da jeg til slutt kom fram, etter halvannen time på toget, var jeg uttørket og lemster. Bydelen lignet ganske mye på en favela, mente jeg, men folk så likevel ut til å ta det helt easy. Den første jeg spurte forklarte villig vekk veien til Leandros hus, ikke noe problem. Det vil si – problemet var at huset var lukket og låst. En betongkloss, et hvilket som helst hus, ikkeno’ hula-hula eller hokus pokus, konstaterte jeg skuffet.

Men naboen hans var en dame med indianske trekk. Kanskje hun kan brukes til et eller annet, tenkte jeg, i et halvsekund tilbake i journalistmodusen, mens hun veivet med et eksemplar av fotballavisa Lance. Den hadde et bilde av den tyske spissen Lukas Podolski på forsiden. Podolski hadde kledd seg ut med indianerfjær. Før jeg rakk å spørre etter Leandro, informerte hun meg i rasende fart om at de tyske spillerne hadde blitt kjent med en urbefolkningsstamme som holdt til i nærheten av landsbyen de bodde i. Indianerne besøkte Tyskland på treningsfeltet da VM startet, og tyskerne virket begeistret for å stifte bekjentskap med urfolkene . Det var et smart regissert PR-stunt så klart, men spillerne og indianerne opprettholdt kontakten VM igjennom. Da tyskerne forlot Bahia for å reise til Rio og spille finale, ga de en sjekk på 10 000 euro til urfolket, samt skolemateriell, sykler for barn og midler til å sette i stand en fotballbane. Bildene av Lukas Podolski, Mezut Özil og de andre stjernene sammen med urbefolkningen fylte side etter side i Lance.

«Sånn skal det gjøres,» ropte gamla, og skjelte så ut det u-brasilianske opplegget til deres eget landslag. Jeg fikk bla i avisen, og registrerte at den hadde gjengitt en tweet signert den samme Podolski: «All respekt til AMARELINHA på grunn av historien og tradisjonen. Verdensfotballen har fått så mye av Brasil, som for alltid vil være selve fotballandet.» Og en fra Özil: «Dere har et vidunderlig land, et fantastisk folk og utrolige fotballspillere – ikke la denne kampen ødelegge stoltheten deres!»

Hva var dette?

Jeg forsto med gru at hvis det fortsatte, så kom hele Brasil til å heie på mitt gamle hatlag Tyskland i finalen. Mange hadde forresten gjort det hele tiden, for Tyskland skulle jo møte Argentina i finalen. Men jeg ville liksom ikke helt tro på dette, og hadde inntil nå sett for meg at brasilianerne i tide kom til å glemme de sarkastiske 7-1-ropene fra argentinerne, og skjønne at Tyskland var Satan sjøl i fotballsammenheng, og at det tross alt var bedre om Argentina vant. Helt uten rot i virkeligheten, det var en vrangforestilling som stammet fra mitt eget, norske hode.

«Og Leandro?»

«Ikke sett ham på mange dager,» sa indianerkvinnen da jeg kom til saken.

«Vel, OBRIGADO da,» svarte jeg, og gikk tilbake til Edson Passos jernbanestasjon for en ny halvannen times tur.

Les også:

Farlig midtsommer – del I

Farlig midtsommer – del II

Farlig midtsommer – del III

Marius Lien (f. 1975) er forfatter og journalist i Morgenbladet. I 2014 ga han ut Brasiliansk fotball 1894-2014 – 120 år med driblinger.

Alle foto: Marius Lien.

Hør også Olympiastadions podcast med Marius Lien: Brasiliansk tribunefeber.