Farlig midtsommer – del III – Marius Lien

Etter et par timers meningsløs nettsurfing på hotellet gikk jeg ut igjen, klokka var nærmere fem. En taxisjåfør ved bussholdeplassen hadde satt opp en liten fotballbane i bakvinduet, med bamser som spillere og fans.

«Er de klare til kamp?» spurte jeg. Sjåføren stakk hodet inn i bilen og hentet ut tre bamser.

«Fred, Hulk og Neymar. Men Neymar er litt trist nå,» sa han, og strøk bamsen over den struttende hanekammen.

Det var nå blitt klart at Neymar ikke kunne spille fotball på flere måneder grunnet ryggbruddet. Han ble fløyet med helikopter fra sykehus til landslagshotell og hjem, og tilbake, hele tiden med pressen på hugget. I avisen på passasjersetet lå han liggende på en båre, med caps på hodet, så vidt i stand til å løfte den ene armen til et slapt vink mot armadaen av klikkende kameraer.

«Det kan ikke bli for mye for Neymar nå for tida?» spurte jeg.

Resten av landslaget hadde kommet med ekstremt følelsesladde uttalelser om 22-åringen. «Neymar. Hele gruppa elsker deg, og vi skal gi livene våre for å vinne tittelen for deg», skrev Fred på twitter. «Min venn, min yngste bror. Te amo, moleque,» skrev Thiago Silva. En egen kampanje hadde dessuten sett dagens lys: #somostodosNeymar. På norsk: #vieralleNeymar. Og det stemte. Hele landet var i sorg. Alle hadde ønsket at han skulle vinne VM-gull, og bli kåret til mesterskapets beste spiller, at han skulle frelse dem fra 1950-fadesen. Kampanjen ble fulgt av et tegn: En knyttet neve på den ene hånden, satt opp mot motsatt underarm. President Dilma Rousseff poserte med Neymar-tegnet i avisene, og uttrykte sin kjærlighet til magikeren.

«Klart det blir for mye,» sa Carlos.

«Det blir for mye for noen og enhver. Ikke bare for Neymar. Men for Fred, David Luiz, Hulk, Oscar. Alle sammen. Dagen i dag er tidenes skjebnedag. Jeg misunner dem ikke.»

«Hva gjør du om det blir tap?»

«Da fortsetter jeg bare å heie på Brasil, slik at vi vinner en annen gang. Det viktigste nå er å sørge for at alle de besøkende i Rio de Janeiro har det bra. Vi må ta imot dem med kjærlighet og varme. Byen vår kalles Cidade Maravilhosa, og nå må vi sørge for at alle opplever den som nettopp det. Et vidunderlig sted,» sa han alvorstungt.

Jeg tok farvel med den pessimistisk-optimistiske sjåføren, og gikk ned i undergrunnen. Da jeg gikk ut på Saens Peña t-banestasjon hadde det begynte å regne. På vei ned mot Rio Comprido noterte jeg at byen var i ferd med å stenge helt. Innbyggerne trakk mot stuene, storskjermene, kafeene der øynene var fikserte på tv-apparatene som hang oppe ved taket. Gatene var tomme da jeg ringte på i blokka der Rafael bodde. Stua fylt av 10-15 mennesker. Tre barn, to av dem med flagg malt i ansiktene, den siste grønn som Hulk. Alle i landslagsdrakter. Flere av de voksne hadde drakter fra sine favorittlag i klubbfotballen: Vasco da Gama, Fluminense, Botafogo og Flamengo. Sistnevnte med røde og svarte drakter, identiske med reservedraktene til det tyske landslaget, som de måtte bruke i kveldens semifinale mot Brasil. De voksne småkjeklet om koblinger mellom favorittlagene og landslaget:

Heiet Thiago Silva på Fluminense eller Vasco? (Han var i Fluminense som ungdomsspiller men fikk seniordebuten i Vasco).

Burde Botafogo-spilleren Jefferson egentlig starte som keeper, i stedet for Julio Cesar? (Jefferson var svart, og reservekeeper, og en Botafogo-fan i stua mente treneren Scolari holdt ham på benken fordi han mente svart keeper betydde ulykke, jamfør Barbosa i 1950).

Var det heldig at Tyskland spilte i sine rødsvarte reservedrakter, altså kopier av trøyene til Flamengo? («Det er uvant å ikke heie på dem,» sa en flamenguista ved navn Roger mens de varmet opp. Selv tenkte jeg på Leandro som brugde iført den rødsvarte Flamengo-drakten, kavende i vannet med gapet åpent.)

copa1

Under nasjonalsangen, nå ultraberømte over hele verden, hadde spillerne med seg en egen Neymar-drakt som de bar mellom seg. Den suspenderte Thiago satt på benken med en nyprodusert Heia Neymar-caps. I Rio Comprido sto vi på kjøkkenet da nasjonalsangene ble spilt. Ølboksene føk ut av kjøleskapet i stor fart. En tomat- og pølsegryte putret på ovnen. I stedet for å synge med, ljomet kritikken.

«Det der Neymar-opphenget er pinlig, og jeg er så jævlig lei av den svære ræva til Hulk.»

«Fred må vekk, han har ikke vært god siden juni i fjor, en skam for niertrøya.»

«Hva har skjedd med Marcelo? Når blei han så innmari livredd

«Håper de knabba med seg tempoet da de slo Chile … men vi er stive i dette VM.»

«Bernard burde aldri spille, han er bare en guttunge, han blir blåst over ende.»

Den 21 år gamle venstrekanten Bernard var fra Belo Horizonte, der kampen ble spilt, og han spilte fra start første gang dette VM. På grunn av sin lekne spillestil ble han kalt alegria nas pernas glede i føttene. Blåst over ende – jo, det virket ikke usannsynlig, der han sto, en liten tass ytterst i rekka mens de sang.

«Han mangler bare tannreguleringa, ellers er han som på klassebildet.»

Ingen var fornøyde med hvordan Brasil hadde spilt så langt i VM, men en ting var tross alt sikkert: Det gikk bedre og bedre for hver kamp. Hvis alt klaffet, var Tyskland overkommelig. Barna jublet da kampen var i gang, vi voksne fikk en pølsetallerken hver og posisjonerte oss rundt i stua.

Brasil begynte bra. De gikk rett i angrep, og de første par minuttene foregikk rundt Tysklands 16-meterlinje.

«Tja, ser ut som det er futt i han i hvert fall…» (da Luiz Gustavo førte ballen mellom leddene, over midtstreken og inn på tyskernes halvdel).

«Caralho Fred, filho da puta, SKYT DA for svarte…SKYYT….faen han TØR JO IKKE…» (da Fred mottok ballen på 16-meteren og ikke fikk ladet kanonen).

Fem minutter gikk, seks, syv, åtte. Brasil fortsatte å presse.

«Minner om Kroatia-matchen…» (da Oscar dro av Khedira noen meter inn på Tysklands halvdel, i fint driv, som i siste del av Brasils åpningskamp mot Kroatia).

«Ser ut som Maicon har klart å stenge Avenida Dani Alves …» (da backen Maicon stoppet en pasning nedover høyresiden, som hadde vært vidåpen gjennom hele mesterskapet, og dermed hadde fått dette fine kallenavnet, som på norsk betyr Dani Alves’ aveny, etter backen som egentlig skulle ha stengt av passasjen, og som nå var satt ut av laget.)

Etter ti minutter fikk Tyskland corner. Hele forsvaret stimlet sammen ved første stolpe. Alene foran mål sto Thomas Müller. Ballen gikk over klynga, og rett i beina på Müller. 1–0 til Tyskland, og stillhet i stua. 11 minutter hadde gått.

«Markeringssvikt. Det var bare en markeringssvikt. De spilte seg ikke igjennom.»

«Vi lå under mot Kroatia, men da vant vi.»

Men så var det stille. Alle ble sugd inn i kampen.

Etter 22 minutter fikk måltjuven Miroslav Klose en sjanse. Julio Cesar reddet, men ingen brasilianere var der på returen. Det var Klose. 2–0.

Enda mer stillhet i stua.

«Klose. Jævla heade-gringo,» sa en stemme, jeg ga blaffen i hvem, bare kikket på skjermen.

De neste seks minuttene var fullstendig uvirkelige. Brasil kollapset totalt. Totalt! Spillerne ble besatt av angsten roeren hadde beskrevet. Alt stoppet opp. Ingen klarte å gjøre noe fornuftig med ballen. Alle de 22 bena var som laget av tre. Brasils midtforsvar, som hadde vært bunnsolid mot Colombia, var ikke en aveny men en åtte felts bred autobahn som tyskerne benyttet til fulle. Etter 29 minutter sto det 5–0, og kampen var over. Fire mål på seks minutter. Det var fotballhistorie. Jeg kikket bort på Leandro. Han satt med åpen munn og et fjernt blikk. Som en brugde, tenkte jeg, bra for artikkelen, men så skammet jeg meg faktisk litt over tanken. Jeg spurte åssen det gikk med han, men han reagerte ikke. Roeren hadde lukket seg inne.

«Han fortalte deg om drømmen?» hvisket Rafael.

Jeg nikket.

«Nå føler han seg skyldig. Det skjer alltid når han har den drømmen. Han tar på seg skylden for alt. Særlig når fotballagene hans taper. Det går seg til snart. La ham være,» sa Rafael, men det var vanskelig å følge rådet.

Drømmen – altså den om VM-gull på hjemmebane – hadde i stua vår levd fram til 3–0. På 4–0 hadde de håpefulle kommentarene blitt byttet ut med sarkasmer. Blodige, ondskapsfulle sarkasmer. På 5–0 hadde vi skiftet tv-kanal, og det skyldtes visst kommentatorene.

«Vi må skru på Globo, der kommenterer Galvão Bueno, og han er grusom. Vanligvis klarer ingen av oss å høre på han. Arrogant, full av løgner og nasjonalistisk til det motbydelige når Brasil vinner. Alltid dårlig taper, skikkelig dårlig taper. Dette resultatet klarer han ikke håndtere. Vi går ut av VM, men det lindrer litt å høre Bueno lide,» sa Rafael med fjernkontrollen.

Men jeg fikk det ikke med meg. Jeg klarte ikke ta øynene vekk fra Leandro, som lignet en zombie. Jeg ville hjelpe ham, for jeg innbilte meg at det var intervjuavtalen vår som hadde brakt tankene hans inn på rohistorien og dermed den gamle drømmen om å forsvinne i havdypet som en gapende hai – jeg følte meg skyldig, for at Leandro hadde forsvunnet i seg selv, ja, faktisk, så følte jeg meg også litt skyldig for alle ulykkene drømmen hans kunne ha frembrakt.

5-0.

Jeg ble redd av meg selv, dette lignet ingenting, og jeg ville bøte på det hele med en rolig prat med Leandro, men kunne ikke gjøre noen ting. Han responderte ikke, uansett hva jeg sa. De voksne lot ham sitte, de hadde nok med å konkurrere om å slenge de verste spydighetene mot laget. Barna var bare fryktelig, fryktelig lei seg.

«Det høres ut som dere heier på Tyskland,» skrek Rafaels elleve år gamle sønn til slutt, og begynte å hylgråte. Han krabbet opp på farens fang for å få trøst, mens småsøsknene på seks og ni fulgte opp og brøt ut i strigråt de også.

Karenes kommentarer ble mildere, og Rafael hentet is til barna fra fryseren.

«Nå, endelig, har Moacyr Barbosa, syndebukken fra 1950, fått sin frigjøring,» sa han mutt.

Det var nettopp dette Brasils fotballforbund, pressen og alle som brydde seg bitte litt om fotball håpet på. Forbannelsen skulle oppheves. Brasil skulle vinne på hjemmebane. Barbosa skulle få ro, og slik ble det. Men på feil måte. På den aller verst tenkelige måten.

«Barbosa er fri. Bigode, Juvenal, Friaça, alle spillerne fra 1950. De er frie,» gjentok Rafael.

Brasil fikk litt futt av innbytterne etter pause. Midtbanespilleren Paulinho hadde en dobbeltsjanse, men Tysklands keeper reddet begge. Etterpå dabbet det av. Kampens siste 30 minutter var en ren lidelse. Tyskland gikk opp til 7–0 før Oscar fikk inn et trøstemål i siste spilleminutt. Scoringen ble feiret med et enslig tut fra et bilhorn utenfor verandaen.

«Beklager. Beklager,» sa Rafael, tok av seg brillene, og tørket en tåre i øyekroken.

«Total tristesse. Å tape sånn med landslaget er verre enn å tape med Fluminense, klubben min. Sjelen blør. Det tristeste jeg noen gang har opplevd som fotballfan,» fortsatte han, det var svulstig, men jeg var på et vis enig i alt sammen, og nikka stumt.

«Dette avslører den amatørmessige, middelmådige måten brasiliansk fotball har blitt drevet på i de siste ti årene,» sa en kar i Vasco da Gama-drakt.

«Det er på grunn av nederlagene på 1980-tallet,» sa en tjukkas i singlet.

«Vi tapte i 1982 og 1986, med fantastiske lag. Siden da har forbundet glemt hva brasiliansk fotball er, og i stedet forsøkt å vinne for enhver pris. I framtiden kommer ikke folk lenger til å snakke om finalen i 1950, men om semifinalen i 2014. Mineiração,» fortsatte tykksaken.

Han mente kampen ville tvinge fram forandringer, og en konklusjon utkrystalliserte seg på verandaen, der vi sto og røykte. Brasiliansk fotball henger etter. Den har lukket øynene for all utvikling. Spillerne røskes opp av hjemmene og tas til Europa for tidlig. På den positive siden: Nå kommer brasiliansk fotball endelig til å endre seg. Det den! Alle supportere i Brasil har for lengst skjønt hvor kritisk tilstanden er. Det måtte en historisk tragedie som dette til for at også fotballforbundet skulle skjønne det.

I 1950 ble Barbosa den store skurken. Hvem får skylden i år?

«Felipão, treneren» sa Rafael.  

«Forbundet og presidenten,» sa Vasco-drakten.

«Pressen. De har lenge prøvd å skape et feilaktig bilde brasiliansk fotball som verdensledende, i stedet for å ta tak i de gigantiske problemene vi har,» sa den tjukke, og tente den fjerde sigaretten med den tredje, før jeg kom til å tenke på Leandro igjen.

Jeg løp inn i huset, men på stua satt bare konene og trøstet barna, uten nevneverdig suksess. Jeg sjekket doene, kjøkkenet, gangen. Null.

«Han gikk,» sa kona til Rafael.

«Hvor?»

De så på hverandre. Kona, som het Ercilia, tok meg med ut på kjøkkenet.

«Har Rafael fortalt deg om Leandros religion?»

«Religion? Nei?»

«Han er en babalorixa. Vet du hva det betyr?»

Nei, tenkte jeg irritert og utålmodig, jeg visste fortsatt ikke noe mer enn litt om fotball og litt om samba, hvorfor alt dette maset om ting jeg ikke visste om Brasil? Men så demret det et sted, langt bak i hukommelsen. Babalorixa. Dette hadde noe fotball å gjøre, i hvert fall delvis, og det handlet om candomblé. Den brasilianske varianten av voodoo. Jeg hadde lest om dette da jeg så etter artikler som ennå ikke var skrevet. Babalorixa. En candombléprest, eller noe sånt? Jeg husket etter hvert de vilt usannsynlige, men likevel sanne, fortellingene om klubbene fra Recife nord i landet, som betalte babalorixaene titusenvis av kroner for at de skulle oppheve gamle forbannelser kastet på lagene. Det hadde alltid virket. Og så var det den gamle historien som Jon Michelet skrev om i den ene VM-boka, om Vasco da Gama som på 1930- og 1940-tallet ikke vant på 12 år fordi en sur motspiller hadde begravd en frosk på banen deres. Jo, dette var reelle fortellinger fra Brasils fotballhistorie.

copa2

«Jeg tror Leandro skulle til kirka, altså forsamlingslokalet der de møtes. Han pleier å dra dit når han er ute av seg. Vet du hvilken kveld det er i kveld?»

Jeg kikka utålmodig på henne. Nei, jeg visste ikke noe som helst om noenting.

«Det er Exus natt.»

«Hæ? DESCULPE?» sa jeg, demonstrativt irritert, hvorfor trodde alle at jeg var inneforstått med alle mulige sære brasilianske påfunn?

«Exu. En av de mektigste guddommene i candomblé. Når de har seremonier kommer Exu ned til menneskene, og tar bolig i et medium. Altså en av de troende. De danser. Kommer i transe. Det er en renselse for dem å møte Exu på denne måten.»

For et opplegg, tenkte jeg, og merket at jeg ikke klarte å sitte på stua lenger. Følget mitt var borte, og ingen brydde seg om meg. Jeg hadde tre alternativer. Dra til hotellet, og håpe på at Luana satt i resepsjonen. Eller dra ut på byen for å se hva som skjer. Eller jeg kunne finne roeren. Uroen i kroppen levnet ingen tvil om hva jeg måtte gjøre for å få sove i natt, og jeg spurte hvor dette forsamlingslokalet var. Ercilia kikket på meg, først uten å si noe. Jeg følte det var et sånt blikk Colombus fikk da han for 500 år siden skulle seile vestover fra Spania og til India.

«Til venstre utenfor huset. Venstre, det betyr esquerda. ESQUERDA! Til venstre igjen og til baksiden av huset, fortsett nedover veien og så andre til høyre – DIREITA – og inn på Rua do Bispo, følg den et stykke, under den nye akvedukten vi var så heldige å få, den er egentlig en motorvei i to etasjer, den er lett å se, en betongkoloss med busser som dundrer forbi, det er mørkt nå, så se oppover, da får du øye på en favela i bakken mot venstre og en i bakken mot høyre, du går svakt mot venstre, egentlig første til venstre og så forbi fire-fem gater og så til høyre, men du kan også gå motsatt vei, svakt til venstre, du skal til Rua Azecedo Lima, når du kommer dit skal du finne Bar Josimar, derfra går du opp ti meter langs en brosteinvei, og derfra igjen en bratt trapp i en glipe på en meter mellom to hus, den trappa går du i femti meter oppover, så banker du på døra til venstre. ESQUERDA. Si du ser etter Leandro. Tror de er imøtekommende, men selv våger jeg aldri å gå på candombléseremonier, så jeg har ikke vært innenfor dørene.»

Jeg så på henne. Skulle liksom det der være til hjelp?

«Ok,» sukket jeg likevel, og kikket ned på ølsølet på den ellers splitter nye Brasil-drakten min med nummer åtte på ryggen.

«Ciao.»

*

Ute regnet det fortsatt, og jeg tenkte på samtalen vi hadde hatt på verandaen før kampstart. Rafael fortalte om Rio Comprido, som før hadde vært en trivelig bydel med trær og blomster i gatene, og lekende barn overalt. Så kom den toetasjes motorveien, samtidig som favelavolden eksploderte på 1980- og 1990-tallet. Han hadde pekt mot de to favelaene i bakkene på hver side, og fortalt om bandekrigene som raste, slik at de kunne se kulene fyke gjennom lufta – fra den ene favelaen til den andre, som nyttårsraketter over hustakene på de vanlige bygårdene i midten. Ungene forsvant fra gatene, fortalte Rafael. Selv hadde han en gang gått av bussen en sen natt og funnet tolv lik, med store haglehull i brystet, på gata rett ved inngangen til huset der han bodde. Men det er bedre nå, sa han på verandaen, med et trist smil.

copa3

Her og der tuslet slukørete fans langs fortauet. Det var stille som i graven. Ingen musikk, ikke noe prat. Fire mål i løpet av seks minutter. Det var ufattelig. Jeg stoppet og kjøpte en øl og en røyk, og kom i prat med enda en Flamengo-supporter. Han skulle kjøpe Tyskland-drakt.

«De har stjålet fotballen vår. Det er sånn Brasil burde spille. Rødsvart fotball. Flamengo-fotball. Det var grusomt.»

Han kjente til Bar Josimar i Rua Azedezo Lima, og ville i likhet med kona til Rafael ikke umiddelbart anbefale et besøk på en candombléseremoni under Exus natt. Men han forklarte meg veien videre, og før jeg gikk fortalte han enda en historie om koblingen mellom candomblé og fotball: Macumba er en betegnelse på en slags candomblé-magi, og klubbene har lange tradisjoner for å på ulike måter «kaste macumba» på hverandre før kamp. I 1989 kjøpte Vasco da Gama stjernespissen Bebeto fra erkerivalen Flamengo. Overgangen falt i dårlig jord i Flamengo, og klubbens egen candombléprest «kastet en macumba» på Bebetos kne. Tiden gikk, og Bebetos karriere i Vasco kom aldri i gang – han hadde problemer med kneet. Vascos candombléprest prøvde å oppheve macumbaen, men ingenting hjalp. Til slutt plukket tok Vascos visepresident en telefon til Flamengos prest. Han tilbød en stor sum for å heve forbannelsen. Presten sa ok, og gjorde noen ofringer.

«Dermed ble Bebeto bra i kneet,» sa mannen i en nøytral tone da han vinket farvel. Sånn var det, ikke noe å stille spørsmålstegn ved.   

Etter å ha gått feil fire-fem ganger, fått to bamseklemmer på grunn av drakten min, kjøpt en brus til en trist gutt utenfor en kiosk, stått ved inngangen til en favela der militærpolitiet sto vakt med egen tanks og store geværer, hørt hele førsteelleveren bli sendt til helvete en fire-fem ganger (særlig Fred og David Luiz), så satt jeg til slutt ved disken på Bar Josimar. Jeg kikket bort mot trappa – den ledet bratt oppover, og inn i mørket. Jeg kjøpte en shot cachaça, trakk pusten og reiste meg fra stolen.

Trappa svingte lett, og husene var ikke rette. Etter femti trappetrinn så jeg ikke lenger gata. Funkmusiken fra anlegget i baren var borte, jeg hørte kun sildring fra regnvannet som rant nedover brostein, husvegger og tak. Etter enda noen trappetrinn i stummende mørke hørte jeg trommespill, og skjønte at jeg var framme.

Damen i døra smilte og ønsket velkommen. Fatima, het hun, og sa det samme som Rafael og litt mer. Dette er Exus natt. Han er universets første skapning, candomblés svar på Bibelens Adam, og samtidig en gud. Under seremoniene får Exu mange ulike manifestasjoner, og både destruktive og bohemske ånder kan ta bolig i mediets kropp.

Men i forsamlingslokalet i Rio Comprido var stemningen mild, lindrende. Tre karer satt ved veggen og dundret på trommer med flate hender. En tenåring, som lignet på Brasils midtbanespiller Luiz Gustavo, danset sakte i sirkler med en sigar mellom fingrene og himlende øynene, åpenbart i transe.

«Det er oftest flere her enn i dag, og det er vel på grunn av VM-kampen. Og de som er her er tristere enn vanlig,» sa Fatima, fortsatt blid som sola. Jeg spurte etter Leandro, og hun ble alvorlig.

«Han var her, men nå er han et annet sted. Han kommer tilbake. Sett deg og vent,» sa hun, og pekte på de 5-6 benkeradene mot motsatt vegg fra trommeslagerne. Lokalet var på fem ganger fem meter, pluss et lite kjøkken ved inngangen. På et alter sto madonnafigurer, afrikanske gudestatuer, skjell og diverse New Age-aktige dingser. Benkeradene var halvfulle, og et par besøkende hadde fortsatt supportereffektene på seg. Luiz Gustavo danset og danset, kontinuerlig pattende på sigaren og med tidvis helhvite øyeepler, med hode unaturlig skakt på skrå bakover. En eldre dame geleidet ham med rolige skritt inn på mot midten av gulvet, om bevegelsene hans ble for vinglete. En transperson – gutt som hadde blitt jente, antok jeg – kom inn og satte seg på benken bak meg. Et to-tre år gammelt barn løp rundt på gulvet med en fotball. Trommene buldret videre. Ingen snakket. Minuttene gikk. Jeg måtte på do, men turte ikke spørre om lov, og forbannet i stedet ølboksene hos Rafael, mens jeg merket at hodet rugget i takt, duvende. Tankene spant rundt drømmen til Leandro, som jeg hadde frembrakt og som alltid ble fulgt av ulykke og tristhet i roerens liv, og bildene fra kampen mot Tyskland nektet å forsvinne fra netthinnen, og de blandet seg med roerne fra 1890-tallet. Vekselvis Flamengos roere, kavende i havet i Guanabara-bukta, vekselvis Botafogos båtfolk, kledd i svarte og hvite striper, som kriget mot myndighetene samtidig som de rodde om kapp utenfor strendene, og trommene dundret videre, og jeg så for meg Luiz Gustavo, den ekte, den dypt katolske midtbanemotoren på Brasil, som etter kampen satt på knærne i midtsirkelen og hikstet med ansiktet skjult bak håndflatene, hele kroppen ristet, og midtstopperen David Luiz som unnskyldte seg overfor nasjonen, det eneste han hadde ønsket var å gjøre det brasilianske folket lykkelige, mens tårene trillet i strie strømmer fra de illrøde øynene, og tv-kommentatoren skrek uten stans: «Det er en skam! Det er en skam!»

Til slutt kom Exu, i form av en gigantisk afrobrasilianer, kledd i bredbremmet hatt og rød kappe over svarte klær. Kappen var pyntet med små, glitrende stener fra topp til bunn. Jeg kjente han fra før. Det var Leandro. Samtidig var han helt klart en annen. I likhet med Luiz Gustavo røyket han sigar, en skikkelig feit en, med gloen inne i munnen. I den andre hånden holdt han en spaserstokk, med gullbelagt, kulerundt håndtak. Trommingen fortsatte, og innimellom reiste folkene seg opp fra benkeradene for å bli med på dansen. Men ikke jeg, jeg satt som forstenet. Av og til ropte Exu ut beskjeder. Noe var babbel, noe var nesten til å fatte:

«Den som bare sier litt av sannheten, skal få tungen stekt i olivenolje!»

«Naboen sladret så mye at hun ble til en slange!»

«Han slo, og ble drept av en fugl!»

Exu beveget seg sakte i ring, henvendte seg mot oss, mot alteret, mot taket. Jeg fikk øyekontakt, men det var som om øynene jeg kikket inn i, ikke hadde kontakt med den personen jeg hadde blitt kjent med tidligere.

«Du er en trollmann!» sa han, og pekte på en tilskuer.

«Og du er en heks,» sa han, og pekte på en annen.

«Og du, du stjeler tankene til kona di, la være!»

Jeg skjønte at han var i ferd med å ta runden, og dele ut karakteristikker til alle som var der. Umiddelbart begynte jeg å grue meg til det var min tur. Kunne jeg stikke av? Jeg rakk ikke tenke tanken i mål.

«Du,» ropte han, og pekte på meg.

«Er djevelens sekretær!»

Jeg ble svimmel, og reiste meg for å gå etter et glass vann, men knærne var gelé, så jeg deiset ned igjen, mens tankene spant som Kroos rundt Dante, midt på Brasils banehalvdel i første omgang.

Djevelens sekretær … djevelen … men sekretær … hvordan i helvete kunne han vite at … at … ok, så er jeg litt sleip av og til kanskje men … men faaaaaen, selv om jeg er blitt god til å kappe svinger … han kommunisten .. husker i hvert fall .. faens vodkakveld og den gjengen, og den bikkja .. all den latteren og hu fine .. husker jeg bare ga faen og, og …  men hvordan visste roeren … Maggie’s Farm, hele tida … så er det faen meg altfor drøyt med djevelens sekretær også … jeg har jo aldri … det ække lett å frilanse heller … herregud så mange ganger jeg har sagt det til meg selv … elendige bondegård, det budeiesvinet … vet jo at jeg har vurdert å bare .. den kødden så rett gjennom meg nede på stranda … jeg følte det litt halvveis men hvorfor gadd han da å invitere meg til den familien … helvetes bråk fra de bongotrommene da … etnisk .. det er han som har tippa over og det gjør han alltid … det sa Rafael og kona hans også … var han som ikke takla nederlaget og … den dustedrømmen som alltid bringer ulykke … men kanskje er det dét han tenker på … ikke at jeg er litt rask reint journalistisk … men den samme tanken som streifa meg hjemme i stua … at det var jeg som dro fram den drømmen og den fisken i Flamengo-drakt … kjeften åpen … way too fucking happy du liksom … men det kan ikke være det heller … men han ække dust og han skjønner jo at jeg aldri kunne ant noe om det … nesten mer sannsynlig at han er irritert fordi jeg var så raskt … men faen heller det er jo ikke Leandro som sa det djevelgreiene heller … det er jo … ja hvem var det igjen … Exu … Exu … Exu.

Den historiekyndige roer-fotballspiller-babalorixaen-og-Gud-vet-hva-mer sirklet sakte videre rundt i ringen. Det hadde gått noen minutter, kanskje et kvarter, og snart sa han, til fellesskapet:

«Ved midnatt skal de levende død. Og de som nettopp har dødd, skal stå opp!»

Og der forsvant han, mens trommene fortsatte å buldre, og jeg tenkte på den gråtende midtstopperen David Luiz. Ville han noen gang klare å stå opp igjen? Jeg følte at jeg forsvant selv. Jeg ville fortsatt ha vann, men fikk ikke flytta på meg, for beina veide et tonn.

Etter en stund oppdaget jeg at jeg satt og ristet kraftig på hodet, og jeg ga meg selv et par ansiktsslag med flat hånd. Hvor lang tid hadde gått? Armbåndsuret viste to om natten. Det var fire timer siden jeg forlot leiligheten til Rafael. Jeg reiste meg, og vaklet bort til Fatima.

«Han har gått,» sa hun.

«For en time siden.»

Hun bare smilte videre, støttende, og ba meg vente. Så gikk hun bort til alteret, og tok ned en solsikke, som hun rakte til meg.

«Fordi du er sønnen til Oxum, og for fremtidig lykke og god helse».

Jeg hadde aldri hørt om min nye far Oxum, men antok at han var i slekt med Exu, og med solsikken i armene bukket jeg ærbødig farvel.

Ute hang fortsatt de mest standhaftige i barene, like gretne som for noen timer siden. Jeg tok en minibuss til Lapa på vei hjem. De glisne utestedene spilte den sedvanlige partymusikken, og jeg kjøpte en øl for å klarne tankene, men skjønte snart at jeg skilte meg ut: En gringo i Brasil-drakt med en solsikke i potte i hånden. Flere lurte på hva blomsten skulle bety. Hadde jeg kjøpt den til kjæresten min, på en kveld som denne? Neida, fikk den på en candombléseremoni, for fremtidig lykke og god helse og fordi jeg er sønnen til Oxum.

De fleste responderte med vantro, hoderystende latter.

Les også:

Farlig midtsommer – del I

Farlig midtsommer – del II

Marius Lien (f. 1975) er forfatter og journalist i Morgenbladet. I 2014 ga han ut Brasiliansk fotball 1894-2014 – 120 år med driblinger.

Alle foto: Marius Lien.

Hør også Olympiastadions podcast med Marius Lien: Brasiliansk tribunefeber.