Farlig midtsommer – del II – Marius Lien

Formen var på topp da dag to i Rio grydde, og jeg startet med en joggetur til Flamengo-parken og stranda, rett nedenfor hotellet. Det var her seilekonkurransene skulle bli avholdt to år fram i tid, under OL i Rio i 2016, om alt gikk etter bystyrets plan. Havet så grenseløst fristende ut, og svetten silte i sola. Men jeg visste at jeg risikerte å svømme på en død hund eller verre ting om jeg kastet meg uti, så jeg snudde og løp tilbake. Roeren hadde bekrefta at han kunne møte meg på ettermiddagen ved Botafogo-stranda, en liten times spasertur fra Glória, så jeg lå godt an i forhold til skjema.

Etter en brasiliansk frokost – hvitt brød, sjokoladekake, croissant, papaya, ananas, melon, et kokt egg, kaffe, juice og loff dynket i olje – spaserte jeg ut i gatene, som oste av fotballkamp. Selv om jeg prøvde var det vanskelig å ikke bli revet med. For hvert minutt dukket det opp nye brasilianske flagg i vinduene. En aviskiosk ved Glória t-banestasjon spilte VM-sangen fra 1982 på repetisjon, en ultraglad sambalåt som Brasils venstreback Júnior hadde sunget inn: «Voa Canarinho (Povo Feliz)». Tittelen betyr noe sånt som «Fly, kanarifugl (Lykkelig folk)», og kioskmannen sang refrenget hver gang han tok farvel med en kunde: «Fly, kanarifugl, fly!» – og det virket. Man fløy ut på gaten igjen med avisen under armen, lettere på foten enn før. Asfalt og betong var fylt med nytegnet fotballgraffiti til ære for Brasils utvalgte. Neymar, David Luiz og Oscar med enorme glis. Hulk som Hulk, altså superhelten, ved siden av ham spissen Fred som Spiderman. Flere superhelter. En 30 meter lang giganttegning av en robåt, med landslagstrener Felipão i baugen, førsteelleveren ved årene, og kapteinen Thiago Silva helt bakerst, alle med blikket på en hvit halefinne med Tyskland-badge som stakk opp av havet utenfor rekka. En tegner ved siden av hadde tatt tok den religiøse vinklingen: «O Papa é Argentino, Deus é Brasileiro» –«Paven er argentinsk, Gud er brasiliansk». Og så klart anti-VM-slagordene: «Fuck FIFA». «Não Vai Ter Copa». «Maracanã é nosso».

Det var et par timer til jeg skulle møte roeren, og jeg gikk opp til Mariakirken i nabolaget – Nossa Senhora da Glória do Outeiro – som lå på en knaus med utsikt ned mot Flamengo-stranda. Knausen var folketom, og innenfor kirkedøra var mørket svalt. Tre brasilianere i landslagsdrakt og to i Flamengo-drakt hadde alle tatt turen for å be en morgenbønn. Om seier mot Tyskland i kveld? Helt sikkert, antok jeg, siden brasilianernes overjordiske fotballinteresse jo var et premiss for artiklene jeg skulle skrive. Jeg mumlet noen ord selv, for å være på den sikre siden. Det kan jo være sant alt sammen, tenkte jeg, flau og med foldede hender, i bønn om både det ene og det andre, blant annet at Brasil endelig skulle kvitte seg med spøkelset fra 1950, og ikke minst om at jeg skulle tjene noen slanter på en fet artikkel om roing og fotball og en halvgal roer i seiersrus. Det smalt i en dør, og jeg kikket opp. De andre hadde gått, jeg var alene. Sollyset skar gjennom et vindu som en kniv, og skapte en trekantet spotlight et par meter foran Maria på alteret. Jeg reiste meg fra kirkebenken og gikk nærmere, hvert skritt ga et matt ekko. Idet jeg passerte skogen av stearinlys ved de to fremste søylene, slo det meg at Maria-statuen var guffen. Krone på hodet og septer i høyre hånd. I venstre hånd holdt hun lille Jesus, også han med svulstig krone. Jo, jeg kunne til en viss grad forstå hvordan Martin Luther tenkte da han ville ha ut alle statuer fra kirkene, for disse ikonene minnet meg om de to glisende gamlingene i starten av en David Lynch-film jeg i farten ikke husket hva het, men jeg kjente igjen de gamles galskap i de stive ansiktene til Jesus og Maria. Jeg gikk nærmere, helt fram til alterringen, kikket Maria inn i øynene. Det stive smilet hennes boret seg inn i sjelen. Jeg kunne gjort hva som helst for henne der og da, hun hadde meg i lomma, men jeg måtte lukke øynene. Tanngarden hennes og det vidåpne blikket, alt var der fortsatt, inni hodet, og jeg ville snu, men klarte ikke rikke føttene. Som et jordskjelv dundret ringelyden fra mobiltelefonen fra lomma, hvorpå fire mørkegrå duer skrek opp og flakset fram fra bak alteret, den ene sveipet septeret til Maria og føk forbi ansiktet mitt. Hjertet slo på høygir, jeg sprintet ned midtgangen og ut, døra smalt bak meg.

Det var roerens nummer, men jeg måtte ha en røyk for å få igjen pusten, før jeg ringte tilbake.

«Kan du komme til Flamengo-parken – nå?»

Roeren, som het Leandro Mattos, hadde plutselig fått det travelt, og jeg svarte jøssda, selvsagt, kommer med en gang, er bare ti minutter unna. Han virket enda mer oppskjørtet enn meg, og det sa ikke lite, for jeg var helt ute av vater på grunn av Maria og duene, men var selvsagt helt chill i telefonen.

«Jeg fikk et sug i magen,» sa han, etter at vi hadde hilst.

«En gammel drøm kom tilbake, jeg har hatt den tusen ganger før. Et dårlig tegn.»

Jasså. Byen koker, alle er happy, Brasil er i siget, og roeren – som viste seg å være en to meter høy afrobrasilianer med brede skuldre og enda bredere smil, og halvlange krøller stående rett ut fra hodet som gjorde at han så enda mer enorm ut – var bekymret på grunn av en drøm. Skulle jeg dømt ham etter utseende, ville jeg tenkt at ingenting i verden kunne gjort denne fyren bekymret. Jeg spurte om drømmen, og han svarte med å henvise til Brasils rohistorie. Hehe, knegget jeg for meg selv, perfekt for artikkelen.

«I 1898, for 116 år siden, hadde åtte gutter i 20-årene nettopp startet en roklubb. Alle var herfra, fra Flamengo, og de kalte klubben Flamengo Regatas,» begynte han, i det som snart ble en nokså usannsynlig historie. De åtte gutta ville ha en robåt lik den naboene i Botafogo Regatas allerede hadde flere av. Det var samme type robåter som føk opp og ned i kanalene i gamle England. Ikke så Wikipedia-aktig nå, tenkte jeg, overrasket over at han begynte å bable om Oxford og Cambridge og kanalene og duskregn, hvor var den varme Rio-sola i roerens fortelling?  Uansett, denne skjebnesvangre dagen i 1898 hadde de unge Flamengo-roerne reist med hest og kjerre til Praia Maria Angu, et stykke nord for byen. Det var visstnok en halv dagsreise på den tiden, og på Praia Maria Angu var det en båt til salgs.

«Etter å ha betalt bestemte de seg for å ro den hjem, i stedet for å slenge båten på kjerra. Selv om klokka var fem og det snart ble mørkt. Flere timer seinere kantret båten … omtrent der,» sa han, og pekte mot et punkt langt ute i Guanabara-bukta.

«Midt i bukta, det hadde blåst opp, kraftig vind. Den gangen var Rio mørklagt om kveldene. De så intet annet enn svarte natta overalt, og de visste at det var noen kilometer til land. Hva skulle de gjøre? Et par av dem kunne ikke en gang svømme, og hvis man la i vei var det jo nærmest umulig å ikke svømme seg vill. Båten fløt i bølgene, opp ned, det var uråd å få den på rett kjøl. Så de klamret seg fast, inntil han som var best til å svømme tok sjansen, og svømte avgårde.»

Leandro insisterte på at det hele var sant, mens jeg grublet over redaktørens ord. Var dette «litterært», eller bare visvas?

«Han kom seg i land, men klokka var elleve om kvelden. Han prøvde å finne en eller annen lokal fisker som kunne ro ut og redde de andre, men fant ingen. Til slutt sank han sammen på en benk for å ta en fem minutters pause, men sovna av utmattelse. Da det lysna av dag våkna han, og fikk panikk, han trodde han hadde etterlatt kompisene i døden. Han pilte ned til stranda, og der så han den nye robåten som gutta hadde kjøpt dagen i forveien. Kunne de være i live allikevel? Han pilte opp igjen, til Flamengo-gata 22, der de pleide å møtes for en kaffe. Alle satt rundt et bord, med tårer i øynene. De trodde han var død, og omvendt. Vi flamenguistaer elsker denne historien. De risikerte livet for en klubb som var mindre enn en uke gammel. Det finnes ikke noe vakrere,» sa roeren, nå glad, han hadde tydeligvis glemt at han egentlig hadde et sug i magen og var i mørkt humør. Jeg ante at historien kunne få den nødvendige dystre vrien om jeg fikk ham tilbake til magasuget, så jeg spurte om hva den der ekle drømmen gikk ut på. Smilet forsvant.

«Det er en drøm som kommer tilbake igjen og igjen. Har gjort det siden jeg var i tenårene. Jeg er en av de sju som ligger igjen på båten. Men i drømmen blir vannet kaldere og kaldere, og de andre forsvinner i dypet. En etter en. Til slutt synker båten også, og jeg må svømme mot det jeg tror er land. Det er bekmørkt, jeg ser ingenting. Jeg svømmer og svømmer, men kommer ikke nærmere noenting. Det er bare mørkt. Jeg begynner å pese, blir sliten, synker sakte nedover i dypet, og begynner å sluke saltvann. Mer og mer vann, til slutt er munnen åpen hele tiden, og gapet bare vokser, snart svømmer jeg som en brugde, med Flamengo-drakta på, mer og mer saltvann i magen, og jeg synker, fortsatt svømmende, jeg dør ikke, drukner ikke, våkner ikke, bare fortsetter å svømme.»

I stedet for å tenke over hva for slags gufne psykologiske greier som lå bak denne drømmen, lurte jeg på hvorfor denne svære afroamerikaneren visste hva en brugde var for noe. Selv visste jeg bare at det var en slags fisk, og måtte søke opp et bilde på mobilen, og da jeg så og leste om haibeistet som alltid svømmer rundt med kjeften grotesk på vidt gap, fikk jeg bekreftet det jeg instinktivt tenkte: Denne kunnskapen hørte egentlig hjemme i mitt hode, ikke hans.

«Hver gang jeg drømmer dette, blir det oppoverbakke i de påfølgende dagene. Masse uflaks. Motbør. Mister penger. Nå vet jeg hva det vil bety. Brasil kommer til å tape i kveld.»

rio4
Foto: Marius Lien.

Min første tanke var: Skjerp deg, vi lever i 2014. Samtidig ante jeg at redaktøren ville like det, for dette var alt annet enn Wikipedia-aktig. Dessuten var det perfekt med en overtroisk, svart brasilianer. Rett ut fra jungelen, improviserende som en jazzmusiker, helt uten sans for logikk og noter, akkurat hva folk vil lese.

«Der, i nummer 22, lagret de båtene og spiste feijoada etter trening,» sa Leandro da vi hadde gått opp fra stranda. Han pekte over veien der bussene dundret forbi i 120 km/t. Jeg prøvde å hale ut mer om overtro, forbannelser, spådommer, magiske skjell og ikke minst voodooens bror: Den afrobrasilianske religionen candomblé. I stedet begynte han å snakke som en historielærer. Egentlig ikke så rart, siden det var historien om roing jeg hadde bedt ham om å fortelle. Men hvorfor måtte han dosere så innmari?

«Tidenes første brasilianske rokonkurranse var i august 1846, så det blir 170-årsjubileum under OL 2016,» fortsatte han ufortrødent, og jeg lyttet med et halvt øre.

Den gang hadde det vært førstemann over bukta, fra en strand i Niteroi og over til byen, og de rodde cirka der brua går nå, hvor avstanden er kortest.

«Dessverre var det engelske handelsfolk og industrialister som sto bak roinga også, som de første fotballkampene. Fra 1850 startet de opp den ene roklubben etter den andre. En av de aller første brasilianske roklubbene het British Rowing Club. Flaue greier. Det burde vært noe mer patriotisk,» fortalte han.

Vi ruslet ned mot nabobydelen Botafogo, som fikk sin egen roklubb i 1894, ett år før Flamengo.

«Som flamenguista gjør det vondt å si det. Men historien om Botafogo Regatas er enda tøffere enn vår. Kjenner du til Brasils historie på starten av 1890-tallet?» spurte han.

Selvsagt ikke. Bortsett fra artiklene om fotballhistorie, som jeg hadde lest for å finne ut om det var noe ledig, kunne jeg ellers bare litt om samba og litt om overtro.

«Greit, vi tar det kort. Brasil ble fritt i 1822, og fram til 1889 var landet kongedømme. Det året kuppet militæret makten, og innsatte en president. Men han klarte ikke holde fraksjonene samlet, det var masse bråk årene etter. Fabrikkeiere, gruvebaroner, handelsfolk og kaffebaroner sto sammen på den ene siden, mot militæret på den andre. Et par-tre presidenter ble innsatt og avsatt i kjapp rekkefølge. I 1891, mens landet kokte politisk, ble en roklubb kalt Grupo de Regatas Botafogo startet opp. Grunnleggeren var Luiz Caldaz, med kallenavnet Admiralen, som aldri la skjul på at han støttet det gamle monarkiet. Samtidig ulmet det i marinen, og en gruppe rebeller dro i gang to kraftige opprør, eller mytterier, som vi kaller dem. Rebellene krevde noe de kalte valg, men det var så klart ikke reelle valg. Bare hvite rikfolk fikk stemme – ikke sånne som meg, ingen damer, ingen arbeiderklasse. Uansett, opprørerne hadde kontrollen over flere av marinens største og sterkeste skip. Regjeringen fikk skrapt sammen et forsvar, og det var flere blodige slag her ute i bukta,» sa han.

De gamle cariocaene slåss altså så busta føk. Enten på selve sjøen eller på småøyer rett utenfor byen. Hundrevis døde, det dundret i kanonskudd og geværild. Men hva hadde dette med Botafogo å gjøre? Han leste tankene mine.

«En av hjernene bak mytteriet var Custódio José de Melo. Sønnen hans var i ledelsen i roklubben, og dessuten bestekompis av Botafogo-grunnleggeren Luiz Caldaz. Flere andre befal i marinen hadde unger i Botafogo, men alle disse måtte flykte da regjeringens hær begynte å få overtak i kampen mot mytteristene. Luiz Caldas ble fengslet, klubben falt sammen og mange mistenkte dem for å være en del av selve mytteriet.»

«Jøss, hvordan vet du alt dette?»

Jeg var genuint overrasket over at han var så kunnskapsrik, men han kikket bare dumt på meg, kanskje spørsmålet ikke var så glupt.

«Jeg ror. Og er interessert i roing. Og jeg liker å snakke med folk om roing.»

Det skulle liksom være en forklaring. Han fortsatte.

«Caldas ble drept 24. juni 1894. En uke etterpå bestemte noen av veteranene fra 91 seg for at klubben skulle gjenoppstå. I Caldas’ ånd, hva nå det måtte bety. Så, 1. juli 1894, ble Botafogo Regatas startet opp. Hahaha, og dagens Botafogo-fans mener Botafogo er en bohemklubb. Vel, det er bohemsk å ville kaste regjeringen, men ikke å være konservative monarkister,» lo han.

Nei, jeg var ikke uenig, neida, slett ikke, skikkelig paradoks det der.

Leandro fortalte at roerne i Botafogo raskt ble idoler i byen, og det var derfor gutta i Flamengo ville ha sine egne båter. De ville rykke fra naboene fra Botafogo på oppløpssiden, mens de unge cariocajentene sto på stranda og heiet. Vi var kommet til Botafogo-stranda. Sukkertoppen lå rett forut, og Jesus-statuen på en fjelltopp mot himmelen bak oss.

Her, hver eneste søndag fra 1890 til 1910 var Rio samlet. Leandro fortalte at man kunne se de ulike samfunnsklassene klumpe seg sammen på forskjellige steder. Inne på stranda hadde de bygd en stor paviljong, med kjølige kafeer i flere etasjer, der fiffen kunne nippe GT og diskutere giftemål. Vanlige hvite borgere sto her inne på stranda, på begge sider av paviljongen.

«Bortover der …» sa han, og pekte langs høyresiden av bukta og mot Sukkertoppen.

«… satt svarte og arbeidere. De fattigste sto lengst ute, med dårligst utsikt til mållinja. Du kunne bare glemme å arrangere fotballkamp på søndager i denne perioden. Ingen ville kommet for å se på, for alle skulle se roing. Selv flere av de tidligste fotballspillerne var roere,» sa han, og nevnte navnet Oscar Cox, en kar som jeg senere fant ut grunnla Fluminense fotballklubb i 1902, som også var blant de beste i roing.

I 1898 dukket det opp enda en roklubb. Den het Vasco da Gama, og ble dannet i byens portugisiske miljø, bestående av ferske innvandrere og aldrende kolonister.

«Og vi, altså Flamengo, slo dem hele tiden i starten. Klubbhistorikerne våre sier gjerne at Flamengo vant cariocaenes hjerter på grunn av dette. Vasco representerte kolonistene. Vi var Brasil, den nye verden. Cariocaene elsket oss på grunn av det. Å heie på Flamengo ble å heie på Brasil, og dette var liksom den grunnleggende årsaken til at vi i dag er landets største klubb. Bare tull. En ting er at Vasco-folka så klart ser helt annerledes på det. Og sannheten om 1890-tallet er at Botafogo da var den beste roklubben,» sa Leandro.

Jeg skjønte at jeg nå begynte å få nok stoff til å lire av meg et eller annet om roingens edle historie i Rio. Nå trengte jeg bare litt piffi fra Brasil-Tyskland påfølgende kveld, så ville artikkelen være i boks. Altså var det bare å si takk for nå, ses i kveld. Men Leandro snakket videre, jeg kom meg ikke unna.

«Fram mot 1910 begynte fotballen sakte å bli mer populær, men i starten var den bare for de rike. Det sto i reglene at svarte folk ikke fikk bli med. Nå skal det sies at også roing var en elitesport. Likevel var den bredere. Å se fotballkamper kostet dessuten penger. Du måtte ofte være medlem av sportsklubbene for å se kamp, og det var ikke billig. Med på kjøpet fikk du tilgang til svømmebasseng og kaffeslabberas i klubbhuset. Så fotballfolk ble ansett som snobber av verste sort. Roing var gratis. Det var bare å ta klemme seg inn på en av de overfylte sporvognene som gikk ned til stranda, så var du der – sammen med alle andre du ville treffe.»

Fotball – mindre populært enn roing. I dag høres det ut som en vits. Jeg tenkte at jeg nå kanskje likevel kunne stille det store spørsmålet. Nemlig hva som gjør at en 18-åring i Brasil, med landskamper på aldersbestemte lag og en framtid på Flamengo foran seg, velger bort ballen til fordel for årene.

«Bli med over hit,» sa han.

Vi snudde ryggen til Sukkertoppen og stranda, der ballene føk hit og dit blant barbeinte strandspillere, og hadde mylderet i Botafogo-bydelen foran oss. Leandro tok meg med opp i de trange gatene, rett fram, til høyre, venstre og venstre igjen eller noe sånt, og til en liten bakgård omkranset av forslitte murvegger.

«På 1890-tallet hadde Botafogo en båt som het Diva. Den vant Rio-mesterskapet i roing ni år på rad, pluss det første nasjonale mesterskapet i 1902. Her lå barndomshjemmet til Oliveiro Castro, en av roerne på Diva. I dag er det bare en vanlig bakgård, men sjekk dette,» sa han, og bøyde seg ned mot en ganske lang innskrift, tusjet på veggen, halvt skjult bak noen søppeldunker. Det var fra en tekst direktøren i Botafogo framførte i 1899, etter at innspurten i cariocamesterskapet i roing hadde blitt litt for spennende. Direktøren hadde visstnok blitt livredd da Divas første viktige nederlag så ut til å skulle manifestere seg, og motstanderbåtene sakte dro ifra:

Da, plutselig, ble jeg overmannet av tyngden av mitt ansvar, av anger over min forbrytelse. Jeg, som lot henne konkurrere en siste gang, og hun, stakkars liten, badet i ære, en mester som aldri hadde tapt, men som nå visste at konkurrentene var yngre, og derfor bedre. Jeg ser rundt meg, det virker som om alle klandrer meg, en mørk sky passerte foran øynene mine, på tribunene var det helt stille, og jeg ville benytte anledningen til å flykte, flykte i skam …. men før flukten vil jeg se henne, en siste gang, og jeg snur meg mot henne, min kjære, og stirrer. Scenariet var endret: Det hadde sluttet å regne, en enslig solstråle trengte igjennom, som for å krone det mest brilliante kapitlet i historien om brasiliansk sjøsport med sine forgylte kyss … Hun steg grasiøst  fram, elegant, som en storslått sjøfugl, og hver gang hun dyppet en av sine fire trevinger i vannet, rykket hun fra enda en arrogant motstander. En stemme ropte: «Diva!» Og snart stemte tusener i: «Diva! Diva! Diva!» Enda en gang passerte hun rekken av lys og bøyer som seirende.»

«Smak på ordene. Når Botafogo er i ferd med å tape denne kapproinga, er det som om himmelen faller til jorden. Skammen er en pil i hjertet. Mens når de vinner, er de hos Gud. Ingen skriver sånn om roing lenger, og det passer meg bra. Fotballskribentene, derimot, overtok dette språket allerede på 1920-tallet. De har videreutviklet det siden, og kan trylle fram den mest drepende gift, og den mest velduftende poesi,» sa han.

Velduftende poesi? Han hadde åpenbart ikke lest norske fotballreferater. Men jeg skjønte hva han mente. Brasilianerne er tross alt de eneste som har sammenlignet en fotballkamp med atombomben. Vi gikk tilbake til Flamengo, og kafeen Lamas, som han ville vise meg. Det var der guttegjengen satt da de bestemte seg for å startet opp roklubben som skulle utkonkurrere Botafogo.

«Allerede i tenårene merket jeg hvor utmattende det var med alle de svulstige ordene. Når du spiller for Flamengo i aldersbestemte klasser, så følger fansen og avisene med. I tillegg kommer selve spillet. Jeg ble alltid totalt opphengt i enhver feil jeg gjorde, liten eller stor. Om jeg slo en feilpasning på midtbanen, helt ufarlig, som ikke førte til noe som helst av problemer for oss, så kunne jeg ligge våken om nettene og tenke på hvorfor det gikk galt med pasningen. Et innkast som gikk til en motspiller – jeg skammet meg i dagevis, og kunne falle ut av samtaler med småsøsknene mine fordi hjernen spant og spant og spant rundt det samme håpløse idiotiske ubetydelige lille dusteinnkastet. Roing er reinere. I fotball har du hundrevis av muligheter til å tabbe deg ut i løpet av en konkurranse. Det går an å gjøre feil i roing også, men anledningene er færre og ingen bryr seg. Det er en utladning, du er sliten – og ferdig med det. Fotball får jeg spilt i Flamengo-parken om kveldene. Men toppfotballen gjorde meg besatt. Både av egne feil og av den maniske skrivingen om fotballen vår,» sa han, og fiklet med telefonen.

«Snart kommer Rafael innom. Han bor i Rio Comprido med kone og tre unger. Vi stikker til dem i kveld,» sa han.

Og få sekunder etter kom Rafael inn cafédøra. Han fortalte at den yngste sønnen allerede hadde malt seg grønn, til ære for favorittspilleren Hulk, og jeg tenkte på ansamlingen av superheltgraffiti på husveggene mellom Glória og Flamengo. Hulk var tegnet som Hulk, Fred som Spiderman, David Luiz som Captain America, Júlio Cesar som Supermann. En av fotballavisene hadde kjørt samme opplegg på forsiden. En skjør, psykologisk ustabil gjeng, disse superheltene. Jeg grøsset, for jeg hadde forstått hva Leandro forsøkte å forklare, etter selv å ha ligget søvnløs etter å ha slått feilpasninger i 7-divisjonsbedriftsfotballen i Oslo. Og ikke minst hadde jeg lest brasilianske nettaviser den siste måneden. Journalistene hadde lenge kjørt parallelle løp. På den ene siden: Massiv kritikk av spillestil og spillere. De er for trege, for fantasiløse, for europeiske, for sløve, for svake. På den andre siden: Alt annet enn VM-gull ville være fullstendig uakseptabelt. Kravet til spillerne var enkelt å stille, men vanskelig å innfri. De skulle vinne på hjemmebane, og spille like fin fotball som Brasil gjorde i 1970 eller 1982. De to mest gylne årgangene i landets fotballhistorie. Dermed ville de både oppheve forbannelsen fra 1950, og vise verden at Brasil fortsatt kan spille jogo bonito, det vakre spillet, selv definisjonen på den kanarigule drømmefotballen. Brasilianerne var gale, og for å takle presset de brasilianske spillerne blir utsatt for, må du være mer i balanse enn aspeløv som Spiderman og Hulk.

Vi reiste oss og tok farvel. Det var 5-6 timer til vi skulle møtes i ved t-banen i Rio Comprido. Det var snart tid for semifinalen.

Dette var del II fortellingen «Farlig midtsommer» av Marius Lien. Følg med videre på Olympiastadion i sommer og les hele fortellingen!

Farlig midtsommer – del I

Marius Lien (f. 1975) er forfatter og journalist i Morgenbladet. I 2014 ga han ut Brasiliansk fotball 1894-2014 – 120 år med driblinger.

Alle foto: Marius Lien.

Hør også Olympiastadions podcast med Marius Lien: Brasiliansk tribunefeber.