Farlig midtsommer – del I – Marius Lien

Innflyvningen sørfra til Rio de Janeiro er fantastisk. Er du heldig kan du først få med deg en scoring på Enghenão stadion, hjemmebanen til fotballaget Botafogo, et stykke nord for sentrum. Litt senere et Flamengo-mål idet flyet passerer over verdens mest berømte fotballbane: Maracanã. Så dukker Jesus-statuen opp på Corcovado-fjellet på høyre hånd, og du kan kikke inn soveromsvinduene på de øverste husene i sentrumsfavelaene. Deretter svinger flyet til venstre ved Sukkertoppen og inn på Aeroporto Santos Dumont, midt i byen, like ved strendene inni Guanabara-bukta, der Rio de Janeiros roere for 120 år siden var byens største idrettsstjerner.

Selv så jeg ingenting av dette, da jeg sammen med et par hundre andre gikk inn for landing, et par dager ut i juli 2014. Flyskrekken hadde tiltatt kraftig de siste årene, og jeg klamret meg til armlenene mens Jesus for forbi, med øynene hardt knepet igjen.

Det gikk greit, også denne gang. Skjelven i bena, men tøff på utsiden, trasket jeg ut fra flyplassen med solbrillene på. Etter et par hundre meter langs vannet kom jeg til det jeg likte å kalle min «faste» bopel i Rio – jeg hadde bodd der to ganger før, til sammen tre netter: Musicology hostel i bydelen Glória, uten badestrender i nærheten og hakket billigere enn Copacabana og Ipanema lenger sør i byen.

I lobbyen på herberget satt 7-8 ryggsekkturister musestille, med ansiktene stivt festet på mobil eller ipad. Selvtilfredse tanker begynte å melde seg, om gamle dager så klart, da vi faktisk snakka sammen på backpackertur. Var tilstede, i verden, i virkeligheten, i øyeblikket, ikkeno’ datadritt som ødela, det var rett ut å snakke med the locals hele tiden.

En krittavle på veggen bak dem reklamerte: Don’t be a gringo, be a local. Join us on Favela funk party Friday night. Tja, hvorfor ikke, tenkte jeg, hørtes ut som nøyaktig min greie.

«Olá Vermelho! Um abraço!»

Det var Luana som var på jobb, hun som jeg mente jeg hadde blunket til sist jeg var der, og kanskje fått et lite smil i retur, jeg var usikker.

«Olá, beleza,» svarte jeg, uten å ane om dette var noe som gjorde meg kul, nøytral eller til en gammel gris. Da jeg var 15 flyttet faren min til Portugal for å jobbe i et år, og jeg hang meg på, gikk første året på videregående i Lisboa. Det var et gjennomgående bedritent år, jeg var på ingen måte klar for å være ute i verden på egenhånd, noe jeg stort sett var dette året, på egenhånd altså, og jeg turte ikke gjøre noe som helst. Den eneste personen jeg ble noenlunde kjent med var en annen utlending, en brasiliansk jente, og hun sa alltid at portugiserne – de liker ikke oss brasilianere, de synes vi er way too fucking happy, sa hun, på engelsk, blafrende med New York-aksenten sin. Jasså, tenkte jeg, både den gang da og mange ganger i årene som fulgte. Dere er litt for jævla lykkelige? Foruten en vag Brasil-fascinasjon skapt av denne påstanden, og en viss hevntørst overfor verden generelt, satt jeg etter dette året ikke igjen med annet enn et akseptabelt ordforråd på portugisisk.

Men ung brasiliansk slang anno 2016 – den kunne jeg niks av. Så jeg sa meg fornøyd med at Luana bak disken brukte kallenavnet Vermelho, jeg hadde tross alt rødt hår og rød, solbrent nese, og tok ikke sjansen på å snakke videre med henne. I stedet tenkte jeg tilbake på blunket jeg muligens ga henne sist, kjøpte jeg en guaranábrus og gikk til rommet. Etter en dusj og en time på ryggen, gikk jeg de par hundre meterne bort til utelivsområdet Lapa. Det var dagen før Brasil skulle møte Tyskland i semifinalen i fotball-VM, og Lapa boblet som bare Lapa kan. Det antok jeg, i alle fall, for jeg hadde ikke vært der før, bare lest om bydelen i Lonely Planet. Den skulle visstnok være helt ellevill. Nå kastet jeg meg inn i gryta, og ble der til jeg var bløtkokt.

*

Det gikk ganske fort, så jeg var snart hjemme på rommet igjen. Mens jeg snorket meg gjennom natta ble Rio de Janeiro, som allerede var overbefolket, fylt ytterligere opp. Folk ankom i en jevn strøm. Fotballgærninger og allroundturister, ryggsekkslitere og hvitsnippforbrytere, talentspeidere og journalister, businessfolk på jobbreise og Latin-Amerika-idealister på redningstokt. Cariocaene, Rio de Janeiros egne bysbarn, kikket med skjeve smil på alle utlendingene som surret rundt. Selve semifinalen skulle foregå i Belo Horizonte, en drøy nattbusstur innover i landet, og Rio ventet sultent på det som skulle komme. Brasil kom til å slå Tyskland, deretter skulle de møte Argentina i finalen på Maracanã. Den kampen skulle de vinne, og bli verdensmestere. Forhekselsen fra 1950, da Brasil også arrangerte VM på hjemmebane, ville bli brutt. Moacyr Barbosa, landslagskeeperen som ble syndebukk til sin død fordi han slapp inn to mål i finalen mot Uruguay den gangen i 1950, skulle endelig få fred i graven. Dagens landslagsspillere ville ble de første i historien som vant to mesterskap på en gang: VM 1950 og VM 2014. Jo, det ville utvilsomt bli tidenes fest.

Etter kvartfinalen, der Brasil slo Colombia, hadde nasjonens selvtillit økt betraktelig. Brasil var solide og vant fortjent, mot et colombiansk lag som fram til da hadde feid all motstand til side. Et lite skår i gleden var skaden til kjæledeggen Neymar, som brakk en virvel i ryggraden etter å ha fått et colombiansk kne i ryggen. Et annet skår var de to gule kortene til midtstopper og lagkaptein Thiago Silva, en kanskje enda viktigere spiller i Brasils førsteellever, som dermed måtte stå over neste kamp.

Men pytt – hadde ikke Bernard vært nesten like god som Neymar i siste sesong, da de spilte mot hverandre i den brasilianske ligaen? Hadde ikke Dante vært solid i midtforsvaret i bundesliga i Tyskland de siste årene, var han ikke nesten like god som Thiago Silva, når alt kom til alt? Dette kom til å gå, mente brasilianerne, alltid optimistiske, og alltid kritiske – for selv om Brasil kom til å vinne var de ikke gode nok. De spilte ikke tilstrekkelig brasiliansk. Det var for lite kunst og for mye svette. For lite driblinger og for mange taklinger. Og nå var Neymar borte for resten av mesterskapet, den mest brasilianske spilleren av dem alle dette året. Men pytt. Det sto skrevet i stjernene at Brasil skulle vinne. De måtte.

rio2
Foto: Marius Lien.

Selv var jeg egentlig på jobb, i likhet med tusenvis av andre journalister nyss ankommet byen. Jeg var på jakt etter en historie å selge, som kunne finansiere turen. På samme måte som et lynraskt intervju med en gammel kommunist som digga Putin betalte reisen min til OL i Sotsji vinteren før. Som under filmfestivalen i Cannes året før, da jeg bestakk en vakt for å få fem minutter med Audrey Tatou, og Dagbladet bet på kroken, det ble tre sider i en nesten-hjemme-hos-reportasje (og en fin selfie med meg og Audrey ved stranda). For ikke å snakke om Occupy Wall Street-demonstrasjonene i New York, da jeg traff en veltalende indianer inniblant alle de vanlige studentene (vel, bestemoren var halvblods i alle fall, men det var nok til at avisene i Norge lå langflate etter rødhudvinkelen). Og så videre, fra land til land, fra den ene halvveis historiske hendelsen til den andre. Den gikk kanskje ikke helt som planlagt, den lille kveldsturen min til Lapa, men jeg var i det minste i ferd med å få nok et kryss på lista.

Jeg hadde en løs avtale med en ukeavis hjemme i Norge, som egentlig ikke brød seg filla om noe så ukultivert som fotball, men som muligens kunne nødes inn i synden om historien var god nok. Problemet var at det nå begynte å bli tynt med historier igjen. Journaliststanden hadde skvist sitronen til det ytterste, som den alltid gjør, og nå var alt tatt: Nederlaget i 1950, inkludert den famøse betegnelsen «Brasils Hiroshima». Pelé, den triple verdensmesteren, og hans endeløse idioti. Garrincha, den største dribleren av dem alle, og hans lødige hjem upstate i Pau Grande. Favelaene som ble rasert til fordel for stadioner. Anti-VM-bevegelsen, de massive demonstrasjonene. Milliardunderskudd og tvilsomme byggekontrakter. Korrupte fotballedere med røtter i Brasils fascistdiktatur. Horene på Cobacana. Sambaens opprinnelse. Bailefunkens sosiopolitiske betydning i samspillet mellom gangstere og politikere og politi. Neymars rygg. Neymar, Neymar, Neymar – han var overalt, i norske aviser så vel som internasjonale.

Og jeg?

Jeg hadde etter mye strev fått tak i telefonnummeret til en roer.

«En roer? Hva har det med saken å gjøre,» gryntet redaktøren i røret, da jeg pitchet ideen.

«Ja nei … jeg …» sa jeg, ute av stand til å komme opp med en bra forklaring, plutselig redd for at en historisk artikkel om roing og fotball passet bedre i et litterært sportsmagasin enn i en ukeavis.

«Jeg tar det på mail.»

Og så satte jeg meg på puben i Fortaleza, nord i Brasil, der jeg da var, etter å ha sett Brasil mot Colombia i kvartfinalen, og skrev en e-post.

(For ja, jeg var der, for første gang i livet så jeg en VM-kamp, og det var fantastisk, måtte jeg innrømme, selv om jeg hadde trukket likegyldig på skuldrene da faren min hadde kommet med billetten, han sa på irriterende Stavanger-vis at han hadde ordna dem gjennom kontaktene sine «i olja», og som alltid når han kom trekkende med et eller annet anså jeg det som smisk, jeg hørte med et kvart øre mens han la ut om vennene han hadde i Petrobras, det nasjonale oljeselskapet i Brasil. Jeg var så demonstrativt likegyldig som mulig, og visste ikke den gang at Petrobras var en bande korrupte skurker, men det jeg visste var at jeg ikke akkurat kunne si nei til en VM-billett heller. Så da ble det å lete opp et par flybilletter– rimelig dyre akkurat nå, sa jeg til faren min, men nei, han ville ikke sponse de billettene også – så ble løsningen ble en telefon til ukeavisa jeg frilanset for, de åpna døra på gløtt, hvorpå jeg så et levelig regnestykke foran meg: To raskt produserte artikler ville finansiere oppholdet. I utgangspunktet var jeg mer ivrig på denne historisk glimrende festen jeg mente måtte finne sted i Rio enn på kvartfinalen i Fortaleza, men likevel, det viste seg at kampopplevelsen var makeløs. Men jeg kunne ikke skrive om verken gåsehuden jeg fikk under nasjonalsangen, eller om midtstopper David Luiz’ vanvittige skudd, jeg hvisket febrilsk til meg selv da de fikk frispark – overrasket over mitt eget engasjement, hva skulle dette bety, det lignet da ikke coole meg – ikke skyt, David, du får den aldri inn derfra, slå den inn i feltet, Thiago header, Hulk kjemper inn andreballen, Hulk er på hjemmebane, fattige Hulk fra nordøst har publikum mer i ryggen her enn noe annet sted i Brasil, de hyler Hulk hele tida, slå den inn, Hulk scorer med bicepsen, ikke skyt, da går den over, ikke skyt … … (et par tidelers stillstand i toppetasjen) og så vinglet ballen gjennom lufta og rett i krysset. Alt dette var uinteressant for en ukeavis, og kloden ville ha dreid fire ganger rundt sola innen jeg ville fått på trykk en artikkel fra kampen. Derfor satt jeg altså der med nummeret til en roer.)

«Fotball i Brasil begynte på en måte med roing,» skrev jeg i e-posten til redaktøren, og lot som om jeg kjente landets idrettshistorie ut og inn, noe jeg slett ikke gjorde, jeg hadde bare vært heldig med et par googlesøk. Videre skrev jeg, ikke helt fornøyd med språkflyten i mailen:

«Eller, i hvert fall fotballen i Rio. Tre av byens fire store klubber startet som roklubber. Botafogo, Flamengo og Vasco da Gama. Du kan se det fremdeles i dag. På brystet på Flamengo-draktene finner du bokstavene CRF, og det står for Clube Regatas Flamengo. De andre to heter egentlig Botafogo Futebol e Regatas og Clube de Regatas Vasco da Gama. Flamengo eksisterte som roklubb i 18 år før de startet en avdeling med fotball. Fra 1895 til 1911. I den perioden var det roing som gjaldt i Rio. Fotball var en elitesport, som ingen brydde seg om. I dag er alt snudd på hodet. Det ingen som bryr seg om roing. I hvert fall nesten. Han roeren jeg har fått tak i er visstnok en merkelig skrue. Fanatisk Flamengo-fan, og et stort fotballtalent. Da han var 17, med flere landskamper i aldersbestemte klasser, fikk han valget: Du får proffkontrakt med Flamengos fotballag – men da slutter du med den der meningsløse roinga. Han var nemlig et nesten like stort talent i roing også, og hadde fram til da klart å holde karrieren i gang i begge idretter samtidig. Det utrolige var at han droppa fotballen og gikk for roing. Nå er han 33, og visstnok glad og fornøyd med alle sine valg. Min idé er å se Brasil-Tyskland med denne fyren, fortelle om roing som fotballens forløper i Brasil, høre om hvorfor han droppa ballen til fordel for årene, og beskrive reaksjonen hans når Brasil putter inn det tredje målet og finaleplassen er sikra.»

Det var natta i Brasil, og litt over åtte om morgenen i Norge. Svaret kom etter 15 sekunder, redaktøren sa ja, enkelt og greit.

«Gjør det litterært, da. Ikke for Wikipedia-aktig,» skrev han til svar.

«Si fra om det dukker opp noe annet og bedre.»

Noe annet å bedre? Litterært? Det hadde jeg ingen forutsetninger for å skape selv, så det ville helt og holdent komme an på roeren. Og hvis han leverte varene ville jeg være sikra noen tusenlapper til. Jeg hadde allerede en avtale med en gammel gubbe som faktisk var tilstede på Maracaña da Brasil tapte finalen i 1950, og skulle møte han en av dagene før finalen. Jeg, og han, var sikre på at Brasil ville gå videre fra semifinalen – til tross for at nervøsiteten ikke slapp taket i laget og at Tyskland så svinegode ut – og til slutt vinne hele VM. Han skulle få mimre lykkelig, tenkte jeg. Perfekt oppkjøringsartikkel før finalen. Men først – møt roeren, et eller annet sted i maurtua.

Dette var del I fortellingen «Farlig midtsommer» av Marius Lien. Følg med videre på Olympiastadion i sommer og les hele fortellingen!

Farlig midtsommer – del II

Marius Lien (f. 1975) er forfatter og journalist i Morgenbladet. I 2014 ga han ut Brasiliansk fotball 1894-2014 – 120 år med driblinger.

Alle foto: Marius Lien.

Hør også Olympiastadions podcast med Marius Lien: Brasiliansk tribunefeber.