Farlig midtsommer – del V – Marius Lien

Det var lørdag, og Brasil skulle møte Nederland i bronsefinalen. Jeg hadde gitt opp begge artiklene, både den om roing og den om gamlingen fra 1950, det var umulig å få skrevet ett ord. Leandro ga ikke lyd fra seg, og jeg gikk rundt i Rio og lengtet tilbake til da jeg utelukkende brydde meg om å få ferdig en artikkel som kunne finansiere denne festen av en reise. Roeren lot meg ikke få fred, ikke Exu heller, og brasilianerne forvirret meg. Jeg begynte å bli alvorlig sliten.

Selv om Brasil spilte kamp i VM, var dette en alminnelig dag. Ingen spesiell stemning i lufta, ingen forventningsfulle blikk og kommentarer. Kiosken som sist gang spilte «Voa Canarinho» spilte nå melankolske swingslagere fra 1940-tallet: «Moonlight Serenade» og «Autumn Leaves».

Jeg hadde fått en sms fra Rafael tidlig om morgenen. Han hadde hørt fra kona si som hadde hørt fra datteren til en venn i en Flamengo-supporterklubb at Leandro muligens kom til å være på Praça São Salvador i Laranjeiras når kvelden kom. Jeg svarte: «For å se kampen?» Null respons.

Da jeg kom dit, en halvtime før kampstart, så jeg få andre grunner til å være der enn å se kamp. Plassen, eller parken, var omkranset av kafeer som viste bronsefinalen. Jeg gikk sakte rundt og speidet, mens nasjonalsangen ble sunget med verdighet av tv-titterne. Jubelen steg, men etter bare to minutter slapp Arjen Robben igjennom, og Thiago Silva dro ham ned. Straffe. Thiago burde fått rødt kort. Han slapp med gult, kanskje var det dommeren som ikke hadde hjerte til å ødelegge mesterskapet enda mer for Brasil. Det ble mål, og cariocaene på Praça San Salvador begynte å klage. Høylytt. Etter 17 minutter sto det 2–0.

«Enda en ydmykelse,» ropte en kar foran meg.

Jeg hadde, uten å merke det selv, glemt både roeren og andre bekymringer. I stedet hadde jeg stoppet ved en tv-skjerm idet Robben gikk i bakken, og ikke rikket meg siden.

«Dette laget er ikke Brasil!»

Den samme fyren igjen. Jeg gikk bort og spurte hva han mente.

«Dette laget er ikke vårt. Det er CBF sitt. Det er en eneste stor reklameplakat, der CBF vil vise fram spillerne som er i Europa. Som for å vise at de er flinke i eksport. Spillerne reiser ut mens de er barn. Det er ikke Brasil, det er et europeisk lag. De tør ikke en gang spille på Maracanã!» sa han.

Jada, har hørt det nå, tenkte jeg, instinktivt lei, for dette poenget var jo blitt gjentatt overalt i det siste. Men mannen fortsatte. I likhet med alle andre kunne han ikke forstå hvorfor Brasil hadde måttet vente helt til en eventuell finale før de fikk spille på Maracanã – «hele Brasils hjemmebane». Så ble Oscar felt innenfor straffefeltet, og av uforklarlige grunner fikk han gult kort for filming. Min nye venn ristet på hodet.

«Fotballen betyr alt. Alt. Det er den eneste kilden til glede for de som er fattige. Jeg var på Mineirão i Belo Horizonte og så 7-1. Jeg så voksne gråte på skuldrene til sine egne barn. Vi har fortjent bedre. Vi har i det minste fortjent et lag som representerer oss! Som har noe med våre liv å gjøre! Brasilianerne kommer ikke til å finne seg i dette. Det blir opprør. Det blir bråk. Og bråket starter så snart denne kampen er slutt,» ropte han.

Noen minutter senere trillet tårene nedover kinnet til den rundt 50 år gamle mannen. Han hadde snakket seg inn i den dypeste fortvilelse, og delte den med alle. Det ble 0-3 mot Nederland, og jeg lurte på hvordan de neste 24 timene ville bli. Rio var overfylt av provokative argentinske fans, og i gatene gikk sinte brasilianere rundt og drakk øl mens de diskuterte hvem som hadde skylden for skammen, og de pekte, ropte og skrek i alle retninger. Det kunne bli stygt.

IMG_0256

Jeg snudde meg, og gikk ut på Praça São Salvador, omgitt av bygårder i portugisisk koloniarkitektur, og folk stimlet sammen rundt de bærbare øl- og snackskioskene. Roeren var ingen steder å se, verken nå eller under spaningsrundene jeg hadde tatt mot slutten av kampen.

Fire menn i 60-70-årene drev og knotet med noe som lignet et bærbart lydanlegg. De hadde hver sin gitar, og rundt dem gjorde en sirkel av perkusjonister seg klare. Kanskje var de ti mann til sammen, de dro i gang en gammel, melankolsk samba. Jeg stoppet opp for å høre. Flere gjorde det samme. Sangen var smygende og myk, lavmælt men uimotståelig rytmisk. Folk rundt meg klappet takten og sang med. De kunne åpenbart teksten fra før. Kameraten til den bedrøvede 50-åringen stilte seg midt i sirkelen og begynte å danse. Han vinket en kvinne til seg, hun banet seg vei gjennom folkene. Sangen tok slutt, en ny begynte med en gang. Sakte kom flere folk til. Noen hadde små perkusjonsinstrumenter i hendene, andre hadde med gitarer av ulike størrelser. De ble alle en del av et stadig voksende band. Det var samba, av den gamle typen, helakustisk, båret fram av gitarer med nylonstrenger.

«Du kjenner dem? Låtene altså?»

En rynkete gammel krok med tamburin i hånda så at jeg konsentrerte meg for å høre ordene i teksten. Jeg ristet på hodet.

«Fra 1930- og 1940-tallet. Den brasiliansk sangskatten.»

Gang etter gang startet en ny låt, hvorpå folk jublet og brøt ut i spontan allsang.

«Det er slik sambatradisjonen vår holdes ved like,» sa mor, og tente seg en røyk.

«Sanger av Carmen Miranda, Cartola og Nöel Rosa.»

Jeg fikk gåsehud, og noterte raskt navnene på mobilen.

Og nå, mens høstvinden blåser på hytta i Larkollen i Østfold, og jeg sitter alene og skriver dette, bare et par hundre meter unna det gule huset til hele Norges nesten-brasilianer Jon Michelet, hører jeg disse sangene om og om igjen mens jeg sitter og skriver dette. Nöel Rosas «Conversa do Botequim»:

Kelner, gjør meg en tjeneste, skaff meg raskt
En god kopp svart kaffe, nytrukket
Litt brød, varmt og nybakt, og masse smør
En serviett og et glass kaldt vann
Og lukk døra forsiktig
For jeg må ikke eksponeres for sol
Og spør en av kundene: Hva ble resultatet i fotballkampen?

Ja, hva ble egentlig resultatet i fotballkampen? På Praça São Salvador så folk faktisk ut til å ha glemt det. Den samme danseren holdt seg i midten av sirkelen, men fikk stadig nytt selskap. Av og til reiste en av perkusjonistene seg opp, for å ta en dans eller kjøpe noe å drikke. En annen, tilfeldig forbipasserende, satte seg ned og ble med i bandet. Eldstemann var kanskje 80, mens den yngste knapt hadde passert 20. Mor fikk i gang tamburinen, og stilte seg blant trommeslagerne, nå en del av gruppa. En muskuløs mann på rundt 30 gjorde det samme, med en slags maracas. Overgangen mellom band og publikum ble flytende. Overalt lirket folk fram et instrument, fra under jakka eller hvor de hadde gjemt det, og orkesteret vokste. Det var en maurtue. En time etter bronsefinalens slutt var kanskje to hundre mennesker samlet i den lille parken. Etter to timer var tallet ytterligere fordoblet. En dame i bandet reiste seg: «La oss gratulere landslaget vårt, med fjerde plass i en stor turnering der de 32 beste lagene i verden deltok!» Folk jublet, og musikken fortsatte. I folkehavet så jeg 50-åringen igjen. Han svingte seg til rytmene, i bedre humør. Han kom bort.

«Vi er cariocaer, dette er livet vårt. Vi elsker fotball. Men vi elsker samba også, og det er ingen vits i å fortsette å være deppa.»

Tre timer etter kampslutt var hele Praça São Salvador en eneste stor, dansende masse. Tristheten fra dagene i forveien var blåst bort, på samme måte som bølgene på Copacabana-stranda alltid trekker seg raskt tilbake etter å ha dundret i bakken noen sekunder før. Alle som sier at Rio de Janeiro gråt i dagene etter Den store skammen, lyver. På lørdag kveld var tårene borte.

Les også:

Farlig midtsommer – del I

Farlig midtsommer – del II

Farlig midtsommer – del III

Farlig midtsommer – del IV

Marius Lien (f. 1975) er forfatter og journalist i Morgenbladet. I 2014 ga han ut Brasiliansk fotball 1894-2014 – 120 år med driblinger.

Alle foto: Marius Lien.

Hør også Olympiastadions podcast med Marius Lien: Brasiliansk tribunefeber.