Medaljenes mørke krefter – Intervju med Gudmund Skjeldal

I 2014 kom den tidligere langrennsløperen og nå veletablerte forfatteren Gudmund Skjeldal, ut med Nestbest – Ei personleg idéhistorie om bronse, sølv og gull. I boken tar Skjeldal leseren med på en reise i medaljenes verden. Les vår omtale av boken her. Olympiastadion har tatt en prat med vossingen, som i dag jobber som bokansvarlig i Bergens Tidende.

Nestbest tar utgangspunkt i dine egne medaljeerfaringer. Særlig andreplassen på femmila i Holmenkollen i 1993. En plassering som har hjemsøkt deg i ettertid. Du ledet hele konkurranse og lå an til å vinne. Men like før mål får du vite at Aleksej Prokurorov ligger foran – og vinner elleve sekunder foran deg. Hvordan var det for deg å gjenoppleve løpet ditt i Kollen?

– Jeg har en del episoder som sitter som spikret fra den femmila, som de to guttene som sekunderte meg like etter Frognerseteren på runde nr 2. Jeg måtte likevel sjekke med et gammelt videoopptak fra NRK. Og jeg ble skikkelig nostalgisk og faktisk rørt da jeg hørte kjenningsmelodien Te Deum, som innledet disse gamle europeisk samkjørte sportssendingene. Jeg innser også at jeg var i bedre form i 1993 enn jeg er nå, 44 år gammel.

Første gull utdelt i 1904

I boken tar du for deg de tre medaljene, både idémessig og sportslig. Med utgangspunkt i Pierre de Coubertin og OL, på hvilke måter har medaljenes betydning endret seg fra det første OL-et?

– Ja, det var noe av det uventede ved arbeidet mitt – at en historie om medaljene og metallene bronse, sølv og gull også blir en historie om amatøridrettens vekst og fall. Baron Coubertin ville gjenoppvekke det han oppfattet som edel og amatørmessig antikk kappestrid. Han var med på å innføre medaljer i stedet for penger, men bare i bronse og i sølv. Derfor er det nokså opplagt at han ikke delte ut gull i de aller første olympiske leker. Gullet kom til lekene med OL i USA i 1904. Gullet var nok for mye forbundet med penger for IOC i starten. I dag er det hele snudd på hodet: vi kan nesten ikke tenke på medaljene uten å tenke på hvilken sum de kan omsettes i, i kroner og i dollars.

En som setter en bronsemedalje veldig høyt, er Vegard Ulvang. Fra Calgary i 1988. Denne medaljen skriver du at han har plassert, rent fysisk, over gullmedaljene sine hjemme i Maridalen. Hvorfor kan en bronsemedalje henge så høyt?

– Dette har amerikanske psykologer faktisk forsket på. Det viser seg ofte at bronsevinnere er mer fornøyde med sin medalje enn sølvvinnerne er med sin. Ved første øyekast burde jo sistnevnte være mer tilfreds. Men bronsevinneren tenker på hva som kunne vært verre. Sølvmedaljøren på hva som kunne vært bedre. Gullet henger nok høyest, også i disse psykologiske eksperimentene. Men for Vegard Ulvang var det nok den første – og kanskje reneste – internasjonale triumf. Det var i Calgary-OL han forstod, eller spurte seg: Er jeg virkelig så god?

Sølv er nederlag, gull en forbannelse

Kapittelet om sølvmedaljen følger ditt løp i Holmenkollen tett. Du skriver også om de hederlige taperne. Som Juha Mieto, som i ettertid forbindes med å komme på andreplass. Hvordan taklet Mieto alle andreplassene? Hva sier det om sølvmedaljen?

– Han ble blant annet nr to på 15 kilometeren i Lake Placid (1980), bare ett fattig hundredel etter Tomas Wassberg. Mieto taklet det med finsk sisu, kunne man kanskje si. Han gratulerte Wassberg før han strøk til skogs, og gråt. Erfaringene hans bevitner vel hvordan Kuppern mye har rett: at sølv er nederlag, veldig, veldig ofte. Eller det blir et nederlag med tiden, slik det var for meg etter 1993. Jeg har litt ofte tenkt på hva som kunne vært bedre, er jeg redd.

Hvilke krefter ligger i en gullmedalje?

– Én ting er det perfekte – at man har nådd sitt store mål. Hva gjør man da? Et annet er medieoppmerksomheten i vår tid, som gjør at man kan bli hektet på mer gull, fordi man rett og slett trenger å være i rampelyset. Så er det den materielle siden ved gullet – at man kan bli grådig. Gullet bærer mange fristelser i seg, slik vi kjenner fra myten om kong Midas, eller de mange historiene om gullgraverne. Se for eksempel Chaplins film «Gullfeberen».

Tilslutt. Har arbeidet med denne boken på noen måte forsonet deg med sølvmedaljen i Kollen?

– På en måte. Jeg er mer ferdig med sølvet fra den gangen, i alle fall. Det har jeg nok vært en stund. Jeg bruker først og fremst andreplassen i Kollen som et bilde, tror jeg. Mange kan kjenne seg igjen i problemstillingen – det som kunne vært hakket bedre. Skal man da trøste seg med at det kunne vært verre? Jeg har dessverre ikke en fasit å gi. Slik er det eksperimentet vi kaller livet.

Les også:

Bokomtale av Nestbest – Av Robin Sande

Den kuriøse femmila – Intervju med Thor Gotaas

Den ultimate skiantologien – Intervju med Jon Vegard Lunde

Den første som faller, den siste som reiser seg – Tom Ingar Eliassen