Bokomtale: Nestbest – av Gudmund Skjeldal

Av Robin Sande

Nå har`em bynt å selge pokaler også. Det sier litt om det syke konkurransesamfunnet vi lever i”, snøvler Jarle, den narkomane karakteren i Åpen Post, når han subber forbi en pokalforretning. For menneskets dragning mot gull og glitter er jammen underfundig. Får vi en hånd på det edleste metallet tror vi livet blir en materiell og mental opptur. Like sikre er vi på at gullmedaljørene lever et liv kjemisk renset for eksistensiell uro.

Gudmund Skjeldal nådde aldri opp til Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang på 90-tallet. Han har ingen stor pokalsamling å skryte av, og kan bare drømme om glansen de andre solte seg i. En gyllen sjanse fikk han imidlertid. Femmila i Kollen i 1993 kunne blitt Skjeldals store triumf. Fra useedet gruppe gikk han sitt livs løp. Alt lå til rette for seier, og i hodet hadde feiringen allerede startet. Men så, ut av et tilsynelatende intet (eller dårlig sekundering), kom Aleksej Prokurorov. Seieren ble til den forsmedelige andreplassen. En degradering Skjeldal fortsatt ikke har gitt slipp på.

I «Nestbest», med sitt eget femmilsløp som utgangspunkt, forsøker Skjeldal å forklare menneskets dragning mot medaljene og hvorfor sølv er slik et nederlag. Søket går tilbake til medaljenes idéhistoriske opprinnelse og den antikke poeten Hesiod (ca. 700-600 f.kr), som er opphavet til myten om gull-, sølv- og bronsefolket. Med stødig hånd, og stadige nysgjerrige krumspring, leder Skjeldal oss gjennom medaljenes idehistoriske utvikling, deres fysiske kvaliteter og betydning for idretten.

gskjeldal
Forfatter og bokansvarlig i Bergens Tidende, Gudmund Skjeldal.

 

Sølv er nederlag

«De kaller meg null. Jeg tar aldri gull», sang Dag Ingebrigtsen og The Kids i 1980. Det er altså bare gullet som betyr noe. Sølv er nederlag. Til og med bronsen er bedre enn sølvet. Hadde Skjeldal karret seg inn til bronseplass, ville han neppe følt en slik uro at det måtte bli bok av det. For ingen tenker vel på Sveriges bronselag fra VM 1994 som tapere? Nei, taperne var vitterlig Italia som ikke vant gull. Skjeldal foreslår flere mentale forklaringer på sølvets lave status. Det kan være kontrafaktisk tenkning, altså tanken om det som kunne vært, som hjemsøker utøveren. På den andre side kan ambisjonene endres radikalt dersom man får ferten av gull. Da er plutselig andreplass fiasko.

Så hva da med vinneren? Jubler han hemningsløst i alle sine dager, mens andremann henfaller til grublerier som en annen Buzz Aldrin? Nei, livet er vitterlig ikke så enkelt, og her skriver Skjeldal på sitt beste. Han sår tvil rundt det absolutte mennesket, og river ned bildet journalister ønsker å tegne av perfekt balanserte utøvere i uforbeholden gledesrus.

I normale samfunn finnes nemlig ikke noe så enkelt som det renskårne, perfekte. For kanskje bærer gullet med seg en like stor forbannelse som velsignelse. Tenk på Ayrton Senna, utøveren som hadde alt, men som stadig jaget mot det fullkomne. Jaget endte med døden. Gullet symboliserer kanskje det fullkomne, men det er en annen ting å peke på vinneren som fullkommen.

Uten mål og mening

Skjeldals er intellektuell varsom og nysgjerrig. Han låser seg ikke inn i et paradigme, men går ut av den etnosentriske forståelsen av idrett som et kvantifiserende, vitenskapelig og rasjonelt fenomen, hvor den fremste dyden er å komme først eller lengst. Isteden ser han at dagens konkurransementalitet ikke er hamret i stein, og trekker flere ganger frem amatøridealet som passende medisin mot usunn vinnermentalitet.

I dag er amatør et skjellsord. Det er rett og slett en person som ikke kan sitt fag. En som legger vitenskap til side, og går sine egne, kronglete veier. Rett og slett en dilettant. Slik var imidlertid ikke amatørisme i sin opprinnelige form i det viktorianske Storbritannia. Her handlet det om kjærlighet og lidenskap til idretten. Veien var et mål i seg selv, uten fokus på sluttresultat. Mens de profesjonelle søkte betaling (til livets opphold, vel og merke), skulle motivasjonen for amatøren komme fra det indre. Pengepremier var og ble vulgært.

Sporene fra amatørismen ser vi fortsatt i dagens idrett. Når engelskmennene snakker om en gentleman, så er dette en som ikke er villig til å gå over stokk og stein for å vinne. Likeledes har hoppsporten elementer både fra amatørisme (stil) og moderne rasjonalisme (lengde). Likevel savnes det at Skjeldal her spør noen kontrafaktiske spørsmål. Amatøridealet var aldri for massene. Bare de bemidlede kunne drive lek for lekens skyld, mens arbeiderklassen måtte ta i bruk «vulgære» midler for å jakte til livets opphold. Hvordan idretten hadde sett ut i dag med fravær av det utilistiske, og for hvem hadde den eksistert?

Uansett er det grunn til å ta inn over seg elementer fra amatøridealet. Organisert spill må ikke alltid ende med en vinner og taper, og da ville kanskje Jarle aldri observert et butikkvindu fullt av remedier for å få alle til å føle seg som vinnere. Som Skjeldal skriver ligger kanskje nøkkelen i en sterkere aksept for tilfeldigheter og nederlag, og noe så banalt som at det viktigst er å delta. For var det ikke nettopp dette Pierre de Coubertin, grunnleggeren av det moderne OL, forsøkte å poengtere da han besluttet ikke å dele ut gull i de to første OL?

Det er lett å ta for gitt konkurranseformens nåværende etos. Faktumet er at mennesker har bedrevet fysisk aktivitet av ulike årsaker til ulike tider så lenge vi kan huske. Gudmund Skjeldals bok er i så måte en sjelden anledning til å se ut over konkurranseparadigmet og dydene som har preget idretten de siste drøye hundre årene. For bak minuttene, sekundene og tidelene finnes det faktisk noe mer.

 

En av de beste bøkene om sport i 2014.
En av de beste bøkene om sport i 2014.

Les flere bokomtaler her!