Den første som faller, den siste som reiser seg – Tom Ingar Eliassen

 

vi heier på den første som faller,

den siste som reiser seg,

vi heier på han med dårligst glid,

han som fant lykken,

men som likevel gikk forbi

vi heier på skråtobakk, harde pakker, hjemmebrent

og sukkerspinn,

vi heier på han som ikke var bedt,

men som likevel kom inn,

vi heier på betong, fyrverkeri, luftgevær

og helt ferske rykter,

vi heier på døden,

på sola

og han som brakk staven i den

aller siste bakken,

vi heier på han som gav faen i det lengste skiftet

han som fikk sjefen på nakken,

vi heier på den første som faller,

den siste som reiser seg,

vi heier på han med dårligst glid,

han som fant lykken,

men som likevel gikk forbi,

vi heier på telefonkatalogen, haltende rim, blyanten

og ett minutts stillhet,

vi heier på spikeren i kista, trikken, helmelk

og kaviar,

vi heier på han som sovna i alfabetet

og våkna uten ord,

vi heier på gebiss, nattorientering, fri bar

og han som sa han skulle

bli verdensmester når han ble stor,

vi heier på havet som holder himmelen på plass,

vi heier på kalenderen som holder tida i nakken,

vi heier på svarte sko

og vi heier alltid på han som rykker i den minste bakken,

vi heier på kalenderpikene, sløyd, gullfiskene

og serviettringer,

vi heier på han som holdt igjen bussen

og mista en finger,

vi heier på han med dårligst glid,

han som fant lykken

men som likevel gikk forbi,

 

vi er tilskuere,

vi klapper for sommeren som gikk fra

mørket i første runde,

vi klapper for natta som

fant sin siste kunde,

 

men mest av alt,

klapper vi for skiløperne,

de som graver dypt i kroppens nederste skuff,

etter sekunder,

tideler,

overskrifter,

og dikt

Les også:

Etter hoppuka – av Tom Ingar Eliassen

Den ultimate skiantologien