Den ultimate skiantologien – Intervju med Jon Vegard Lunde

I 2012 kom en skibok utenom det vanlige. Fra Heming unge til Hemingway er den ultimate skiantologien, med hele 115 noveller, dikt og romanutdrag om skiløping. Blant bidragsyterne finner man blant annet Tarjei Vesaas, Jan Kjærstad, Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjort og Ernest Hemingway. For å nevne noen. Boken er også illustrert med 100 kunstverk. Underveis i årets VM i Falun, vil Olympiastadion publisere smakebiter fra boken.

Mannen bak antologien er Jon Vegard Lunde, som vi har vært så heldige å få en prat med. Lunde driver Jevelforlaget og er lidenskapelig opptatt av skiløping.

Hva gjør skiløping til et godt litterært tema?

Skiløping innebærer gjerne enten et faremoment, som utenlandske forfattere har vært mer fokusert på enn norske, eller en fysisk innsats som koster, noe norske forfattere av naturlige grunner har vært mer opptatt av. Begge deler gjør at skiløpingen kan illustrere eller underbygge konflikter som jo er litteraturens råstoff. Gnisninger mellom far og sønn på skitur er en norsk spesialitet som har fått sin egen behandling i antologien. Les for eksempel Pelsjegerliv av Per Petterson. Snøras er derimot et nesten rent amerikansk tema, med flere eksempler enn det er blitt plass til i boka.

De beste tekstene er de som egentlig handler om noe helt annet enn skiløpingen, men hvor skiløpingen ikke bare er et tilfeldig valgt miljø, men inngår som en drivkraft i handlingen, og hvor vi som lesere hele tiden føler at noe annet ligger bak.

Jon Vegard Lunde viser fram en av sine bøker om Hjemmefronten.
Jon Vegard Lunde viser fram en av sine bøker om Hjemmefronten.

Hvordan vil du beskrive skiløpingens plass i norsk litteraturhistorie?

Først og fremst har det vært en sterk økning, fra Olaf  Bulls “jeg går heller i hi, enn på ski”, til dagens situasjon hvor det nesten ikke er et år uten en ny bok med skiløping. Samtidig går skilitteraturen langt tilbake, omtrent så langt som det finnes skriftlige kilder på norsk; Kongespeilet, Heming og Harald kongen, birkebeinerferden i Håkon Håkonssons saga og Arnljot Gjelline i Olav den helliges saga. På 1700- og 1800-tallet besto skilitteraturen mest av vers og viser. For å finne eventyr med skiløping må vi gå til Sameland og til Sibir, men det finnes flere norske sagn.

Det eldste eksemplet på skjønnlitterær prosa om skiløping har også handling fra samenes verden, Laila av J. A. Friis, fra 1881. (Samenes rolle i skiløpningen er i det hele tatt sterkt underspilt i norsk skihistorieskriving). Det neste eldste eksemplet jeg har funnet, er Hans E. Kincks herlige skildring av en holmenkolldag i Efter Stiklestadslaget fra 1901.

Det som skaper oppblomstringen i “vår egen tid” er at forfattere som type ikke lenger er pinglete nerder, men aktive skiløpere. Som kjent henter forfattere gjerne mye “fra seg selv”. Eksempler på konkurranseløpere blant forfatterne er Odd Selmer, Stein Mehren, Dag Helleve, (alpint), Tor Obrestad (langrenn), Jonny Halberg (hopp), og iallfall som barn Kjell Aukrust (hopp). Av ivrige turløpere kan nevnes Mikkjel Fønhus, Johan Falkberget, Finn Alnæs, Jan Wiese og Henrik H. Langeland, samt Vigdis Hjorth og Liv Køltzow.

Antologien inneholder både skjønnlitterære tekster og kunstverk om skisport.
Antologien inneholder både skjønnlitterære tekster og kunstverk om skisport.

Skiantologien inneholder en rekke godbiter. For min egen del vil jeg særlig trekke fram Ernest Hemingways skitekster og Rolf Jacobsen sitt vakre dikt «Løipe». Hvilke favoritter har du?

Jeg deler din begeistring for Hemingway. I tillegg til de to tekstene i boka, finnes et langt avsnitt i En varig fest, og en svært så litterær avisreportasje som finnes i bokform på engelsk, Christmas at the Top of the World fra 1923. Ellers har jeg to klare favoritter: Innbyggerne på Venus av Irwin Shaw og Løypeleggeren av Nils Johan Rud.

Løypeleggeren for den særegne stemningen; en mann kommer på villstrå i skogen, men synes han ser en skikkelse foran seg, følger løypa etter ham, og mannen materialiserer seg og blir til et menneske som til slutt setter ham på sporet hjem. Men det ligger hele tiden noe i lufta mellom dem – og er det drøm eller virkelighet? Og hva skjuler seg i fortiden? Som det står: “Han som hadde vært på villspor syntes det var noe kjent ved den fremmede, og samtidig fikk han er rar følelse av at det var mer enn den synlige avstand mellom dem, noe som kjentes som tretthet, og som tid.”

Irwin Shaws lange novelle begynner i munter stemning i en fullpakket gondol på et sveitsisk skisted noen år etter krigen, men så hører hovedpersonen noen hånlige ord om amerikanere på tysk bak seg, og: “Han visste at han på en eller annen måte kom til å drepe denne mannen….” Brått er vi kastet bakover til 1938 og hovedpersonens opplevelse da han som 14-åring faller og skader seg i skibakken. Jeg kan ikke si så mye uten å ødelegge for leseren, men denne novellen bråvender flere ganger i løpet av lesningen.

Boken er tematisk inndelt, med bolker om for eksempel erotikkens plass i skiløpingen, den filosofiske skituren, hopp, langrenn, slalåm for å nevne noen. Inndelingen viser et enormt spenn, men ser du allikevel noen hull, er det noen temaer du savner?

Jeg kunne sagt at jeg savner krim der intrigen er knyttet til skiløpingen, men sannheten er at jeg fant to slike eksempler. De egnet seg bare ikke i antologien, fordi en ikke kunne få fram poenget i et kort utdrag, og dessuten var de vel ikke gode nok. Ellers savner jeg nedover-ski i norsk litteratur (Odd Selmers hørespill Alpinisten er det eneste) og bortover-ski og hopp i utenlandsk, også i svensk. De eneste ikke-norske i boka som går på ski er finner og russere.

Jon Vegar Lunde anno 1952 farta!
Jon Vegard Lunde anno 1952 farta!

Under OL i Sotsji arrangerte Olympiastadion en diktkonkurranse om vintersport, og vi har arrangert «Den poetiske hoppuka» parallelt med konkurransene i Tyskland og Østerrike. Hva synes du om bidragene vi har fått inn?

Når det gjelder dikt er jeg streng og kravstor, kanskje også noe gammeldags. Jeg synes dikt skal berøre og ha et innhold leseren kan forstå, selv om han eller hun ikke nødvendigvis «forstår» det samme som dikteren. Av de diktene jeg har lest, synes jeg Tom Ingar Eliassens Etter hoppuka er det klart beste. Det oppfyller blant annet kravet jeg var inne på før; det handler også om noe annet enn hoppingen, men bruker svevet som en metafor på andre sider av livet.

Det beste av alle skidikt er etter min mening Harald Sverdrups Skihopp, tilegnet Toralf Engan.

Det var for øvrig med en viss sorg jeg lette forgjeves etter ikke-skandinaviske dikt til antologien. Naturligvis kan det være skrevet fremragende dikt på språk jeg ikke skjønner. Men det jeg fant på tysk og engelsk var utelukkende panegyriske rimerier til skisportens pris, uten litterær kvalitet.

Skriver du selv? Om skiløping?

Jeg har aldri våget meg på skjønnlitteratur. Men de fire bøkene mine om Hjemmefronten under andre verdenskrig, én om Gudbrandsdalen og tre om Hedmarken og Østerdalen, inneholder mange dramatiske skildringer av skiløping. For eksempel om flyktninglosen som vekselvis bar og dro to utslitte flyktninger gjennom snøen de siste fire kilometerne til grensa. Eller kureren som fikk sånn medvind i stormen over snaufjellet at han ikke klarte å stanse før han braste inn i bjørkeskogen og raste ned en skrent.

Fra Heming unge til Hemingway – Litterær skiløping gjennom tusen år kan bestilles gjennom forlagets hjemmesider.

Les flere litterære skitekster her.