Den kuriøse femmila

Thor Gotaas sitter i resepsjonen hos Gyldendal. Det andre opplaget av «Femmila – Skisportens manndomsprøve» har nettopp kommet i hus og Gotaas skriver hilsener i bøkene som skal sendes ut til alle hans informanter. De signerte bøkene står i høye stabler rundt omkring på skrivebordet. Vi hilser på hverandre fra fem, seks meters avstand. Gotaas legger fra seg pennen og sier til resepsjonisten at han snart kommer tilbake.

TG:  Da jeg utgav «Først i løypa» i 2003 var det den første samlingen av norsk skihistorie. I 2003, altså. Det er helt utrolig å tenke på. Jeg lette etter en sånn bok, men den fantes ikke. Det er derfor jeg skrev den. Med «Femmila» var det det samme. Hvorfor er det ikke skrevet en bok femmila før nå? Hvis noen andre hadde skrevet den, ville jeg vært den første til å lese den. Det er mye ugjort i Norge. Det er mye man kan tilføre.

Gotaas blar fram bibliografien i «Femmila» og går raskt gjennom alle utgivelsene sine. 20 i tallet. Et helt unikt forfatterskap som er en liten bok i seg selv. Gotaas er folklorist og folkeminnegransker og har blant annet skrevet om taternes historie, om norske uteliggere i New York og en lang rekke bøker om idrettens kulturhistorie.

PS: Du har skrevet flere skibøker tidligere. «Først i løypa – Historien om langrenn i Norge». «Skimakerne – Historien om norske ski». Disse regner jeg med at du har tatt med deg inn i denne boken. Hvordan vil du beskrive arbeidet med din nye bok, «Femmila – Skisportens manndomsprøve»?

TG: Noe av prosjektet er å få med mye nytt om gammalt. Jeg har prøvd å unngå å gjenta meg selv, å ta med de gamle historiene. Som for eksempel om Thorleif Haug og Lauritz Bergendahl. De gamle heltene. Om dem har jeg har prøvd å spa opp nye ting. Jeg har fått tak i skriftlige kilder, gått til en del aviskilder, brukt ting som ikke er kjent. Det gjelder også bildene. De fleste bildene i boken er ikke offentliggjort før. Det er en tankegang bak bildene, at de skal gi noe nytt, gi en friskhet til historiene. Det er fokus på femmila. Men jeg vil ikke resirkulere gammel kunnskap, vil ikke gjenta meg selv. Det har jeg vært veldig bevisst på. Selvfølgelig skriver jeg denne boken med all kunnskapen in mente. Sånn er det når man skriver bøker, uansett. Man bygger på det man har gjort tidligere. Dette er et ærlig forsøk på å skrive femmilas kulturhistorie. Jeg har fått oversatt ting fra italiensk, finsk, russisk, tysk. En del utenlandske kilder som ikke har vært brukt før. Det er jo selvsagt mest Norge og Norden, det heter jo nordiske grener, men det gjelder å få et litt nytt syn på saken.

bergendahl
Norges første skikonge: Lauritz Bergendahl fra Sørkedalen.

Gotaas løfter boken, kjenner på vekten av sitt eget håndverk. Ingen historie er for liten, ingen historie er for stor. Det finnes få, om noen, som kjenner langrennssporten så godt som Gotaas. En ting er at han har lest sin skihistorie. Enda viktigere er alle intervjuene og samtalene med gamle langrennsløpere og deres familier, løypemannskap og skimakere. Informantlisten bakerst i boken teller over 150 personer, som alle har bidratt på sitt unike vis. All historie er flerstemt. Noe «Femmila» er et bevis på. Samtidig som også historieskriving har grobunn i ens egne erfaringer.

PS: Hva er ditt første femmila-minne?

TG: Det må være i 1972. Pål Tyldum. Han vant femmila i OL i Sapporo. Da var jeg 6 og et halvt år og satt hjemme i Brumunddal og så på tv. Et annet minne er ifra 1975. Det er ikke av de første, men det er et av de beste. Da Ivar Formo tok igjen Oddvar Brå underveis på femmila i Kollen. Formo hadde 118 og Brå 116. Tilslutt vant Brå foran Formo. En annen ting som var viktig, var skimiljøet i Brumunddal, der jeg vokste opp. I Brumunddal var vi så heldige at vi kunne møte en olympisk mester når vi gikk på ski. Ole Ellefsæter. Med to gull fra OL i Grenoble i 1968. Han var den store helten i oppveksten. Det var stort, vet du, når du er åtte-ni år, å kunne møte en olympisk mester. Det var en veldig skiinteresse i Brumunddal. Det var det da og det er det nå. Med flere lokale forbilder.

Ole Ellefsæter i aksjon i Holmenkollen.
Ole Ellefsæter i aksjon i Holmenkollen.

PS: Hvis du må velge en favoritthistorie i fra femmila i Kollen, hvilken velger du da?

TG: Det er vanskelig… Det er helt umulig. En favoritthistorie… Nei, det er så mange. I 1930 gikk en som het Johan Ørneberg fra Tørberg og Trysil femmila og datt ganske stygt ved Sandungen. Han kom seg bort til matstasjonen med blod rennende fra hode og øye. Der var det en som het Ole Reistad som var ute og fløy den dagen. Med minifly. Han landa, fikk tulla Ørneberg inn i noe presenning og flydd han til en lege på Kjeller i løpet av en halvtime. Og dette var i 1930. Det er helt sjukt. Men her er det mange gode historier, altså. Som folkeminnegransker, som jeg er, er faget per definisjon anekdotisk. Det er anekdoter, fortellinger som er faget mitt. En sosiolog kunne ikke skrevet en sånn bok. Jeg har lov til å ta for meg alle disse morsomme historiene. Dette er en muntlig versjon av femmilahistorien, med en litterær snert.

TG: Jeg blander det seriøse og det kuriøse. Og så er det jeg som skriver boken. Ingen kan nekte å skrive meg det jeg har lyst til å skrive. Jeg har en programerklæring i forordet der jeg skriver at det ikke er en oppramsing av alle femmiler. Det er femmilas kulturhistorie sett med mine norske øyne. Jeg sitter ikke og ramser opp, får ikke med alle femmilene. Men jeg skriver om hva ligger bak prestasjonene, skriver om hva som skapte en femmilsekspert, om hvem femmilsløperen var. Boken er kanskje på grensen. Det er 543 sider. Den bør ikke være noe tjukkere. Det er mange bilder. Mellomtitler. Luftige kapitler. Det er en lettlest murstein, sier folk. Murstein i betydning størrelse, altså.

PS: Og hvis jeg ber deg om å nevne to skiløpere, en nordmann og en utlending, hvem vil du trekke fram da?

TG: Jeg vil si Oddvar Brå og Thomas Wassberg. De har jeg møtt og snakket med. Jeg kunne sagt mange andre også, men det er grunn til at Brå er på bokomslaget. Han er født i 1951. Jeg er født i 1965 og er oppvokst med Brå på radio og i tv. Han vant femmila i Holmenkollen tre ganger. Og gikk femmila i Kollen da han var 40 år. 16. mars 1991. Jeg tror han er en av dem som har gått femmila i Kollen flest ganger. Og Wassberg var også jækla god på femmila. Han var en urkraft. De to har jeg kjent, så da får jeg si de to. Men jeg liker ikke å rangere. Du kan ikke være bedre enn best i din tid. Er du best i din tid, er det samme hvor god eller dårlig du er, så lenge du er best. Men det er mange som ikke best eller gode som også er omtalt i boken. Det er ikke bare vinnere her. Hele Norge, alle fylker sine løpere presentert. Det er mange personligheter.

Svensk urkraft: Thomas Wassberg.
Svensk urkraft: Thomas Wassberg.

PS: Når jeg leser bøkene dine ser jeg en enorm formidlingsglede. Jeg har sett den i bøkene om taterne. Om nordmenn i USA. Og om norske idrettsfolk. Hva betyr det for deg å kunne jobbe med disse temaene?

TG: Jeg ser på meg selv som en slags moderne Asbjørnsen & Moe. Jeg er folkeminnegransker som finner stoff i norsk kulturhistorie. Jeg har glede av å finne det og glede av å formidle det. Og det er moro at folk liker det også. Det er glede i alle ledd. Og en kjærlighet til stoffet. Jeg skriver med hjertet og redigerer med hjernen. Særlig en bok som dette her. Dette er en hyllest til femmila.

PS: I bøkene dine om langrennssporten spiller gamlekara en viktig rolle. Mannfolka som arbeidet i skogen på dagen og trente på kvelden. Dette er selvfølgelig radikalt annerledes fra hvordan det er i dag. Med forretningsfolk som sitter på Aker Brygge og Fornebu og verker etter å få lee på kroppen. Som lengter etter manndomsprøver. Hva tenker du om det? Er langrenn fortsatt en folkesport?

TG: Idrett speiler seg i samtiden. Og samtiden endrer seg. Norge har endret seg. Så langrenn er fortsatt en folkesport, ja. Men nordmenn har mere penger. Og da vil det være flere med penger som går på ski. Det var mange som hadde penger før som gikk på ski. Langrennssporten oppstod på mange måter i borgerskapet i Oslo. Det var folk som hadde overskudd og tid til å gå på ski på søndagene. Det du tenker på er mer det Birken-segmentet som konkurrerer og som gjerne sitter foran en laptop og har behov for å bevege seg. Jeg synes det bare er fint. Det er mange verre ting de kan bruke pengene på enn ski. Sminke, for eksempel. Jeg ser at det har blitt kommersielt. Men jeg tenker verden er blitt så kommersielt. Norge også. Så det er sannsynligvis en naturlig trend i et land med mye velstand.

Unna vei! Advokater og aksjemeglere stiller til start på Birken.
Unna vei! Advokater og aksjemeglere stiller til start på Birken.

TG: De beste løperne er jo da ikke tømmerhøggere, for det er det nesten ingen som er i dag. Northug er bare et barn av sin tid. Men som type er han ganske lik Lauritz Bergendahl, som var født i 1887. Northug i 1986. Og mosjonistene er ganske like. Mange av dem som går langrenn er såkalte ressurssterke folk, i den betydning at de har såkalt god utdannelse. Det går jo litt i bølger også. I 1980 var det historisk sett mange unger og ungdom som gikk på ski. Nå er de i 40, 50-årene og har unger som går på ski. Det har også noe å si. Og så har du pc-revolusjonen. Når du jobber med en laptop, så må du trene, eller så råtner du opp. Du har ikke noe valg. Det er flere grunner til at det er så mange som går på langrenn i dag. Langrenn har en kolossal status. Det har det hatt i lang tid. Langrennsløpere får respekt av alle. Selv om du hater langrenn, har du et forhold til langrenn. Hvis du er etnisk norsk, da.

PS: Hva håper du disse pc-gutta skal få ut av lese boken din? For det er nok mange av dem som får «Femmila» i julegave…

TG: Jeg tror de kan lære av det. De vil lære hvordan gamlekara trent. Boken går fra 1888 til 2013. Så det er mye nytt her også. Men de kan lære om hvordan gamlekara arbeidet i skauen. Tenk hvor heldige vi er i dag som har enkle jobber. Ikke bare måtte slite. Gamlekara vasset i snø. Måkte seg ned gjennom en meter til stammen. Det var et blodslit. Spiste flesk, havre, drakk svart kaffe og sov i koie med femten andre karer som snorka og rapa og feis. Så det var et hardt liv.

TG: Jeg mener også dette er historien om Norge. 1888. Det er like før løsrivelsen fra Sverige. Axel Heiberg. Han som utlyste den første femmila, satte opp 400 kroner i premier for å stimulere til skigåing over lengre distanser. Med tanke på krigen mot Sverige skulle vi ha folk som var gode skiløpere. De gikk gjerne fire, seks kilometer. 12, 25 og så 50 kilometer i 1888. På samme tid gikk Nansen over Grønland på ski. Da var ski noe som var utbredt over hele Norge. Det var ikke unikt norsk, men det var typisk norsk.

Fra lanseringen. Bak Gotaas: Ole Ellefsæter, Vegard Ulvang og Oddvar Brå. Foto: Rune Hagen.
Fra lanseringen. Bak Gotaas: Ole Ellefsæter, Vegard Ulvang og Oddvar Brå. Foto: Rune Hagen.

PS: Hvordan vil du forklare den enorme interessen for boken din?

TG: Femmila er et begrep. Det er mytisk. Og særlig mange mannfolk har nesten et religiøst forhold til langrenn. Mannfolk kan grine når de ser et skirenn. De griner når de skyter bikkja og kanskje når de får en unge. Og så har de seige sliterne respekt i Norge. Langrennsløperne er seige og de sliter. Det har kostet mye slit å klore seg fast her i landet. En annen er at det var en veldig ålreit presentasjon her på forlaget. Ole Ellefsæter sang. Oddvar Brå og Vegard Ulvang var der. Og så har jeg lagd en radioserie. Det har vært masse oppslag i nettet og på tv. I tillegg holder jeg masse foredrag. Hundre foredrag i året. I flere år. Og så er det stor interesse for langrenn nå. Northug er i vinden. Men viktigst er at femmila er et begrep.

Hør Ole Ellefsæter synge klassikeren Alle kluter til.

TG: Hvis det blir solgt 30 000 eksemplarer er det helt utrolig. Det hadde jeg aldri trodd. Jeg visste at det var en interesse der. Det er veldig mange som er interessert i langrenn. Det er ikke bare sport, det er også kulturhistorie. Du får en historie som er mer enn idretten. Uten å bli sånn tørr og analytisk. Det er skrivet for folket. Til de som er skiinteressert. Det er veldig mange. De som ikke er interessert i ski vil også finne noe å glede seg over her, hvis de er interessert i historie eller Norge.

Vi går tilbake til resepsjonen der Gotaas skal i gang med å skrive flere hilsener til sine informanter, de som har skapt norsk langrennshistorie. Ingen nevnt, ingen glemt. Det er mange som kommer til å fylle juletiden med anekdoter fra femmila. Men gleden av å fortelle historiene muntlig er også stor. Gotaas oppdager at en ny resepsjonist har kommet til mens intervjuet pågikk. Etter noen innledende fraser går han i gang med en historie. Resepsjonisten smiler forfjamset. Lar Gotaas fortsette. Jeg går sakte forbi for å få med meg hva han sier. Hører «Kollen». Hører «60-tallet». Fortellergleden. 

Thor Gotaas’ «Femmila – Skisportens manndomsprøve» kan kjøpes her og i en bokhandel nær deg.

Hør de herlige radioinnslagene Thor Gotaas har laget om «Femmila» for NRK.

Følg Olympiastadion på Facebook og Twitter!

Facebook: Olympiastadion

Twitter: Olympiastadion