Frankrike og Zidane – mellom fotball og integrering

Av Jone Meinich-Bache

For mange av Olympiastadions lesere er kanskje Frankrikes VM-gull på hjemmebane fra 1998, et av de tidligste fotballminner. En av historiens aller største fotballspillere Zinedine Zidane, dominerte som turneringens store spiller og avgjorde finalen mot Brasil med sine to mål. Nasjonen sto på hodet som følge av prestasjonene til det multikulturelle fotballandslaget, og integrasjonen av innvandrere fra de tidligere franske kolonier i det franske samfunnet, ble hyllet som en politisk suksesshistorie i euforien etter det etterlengtede VM-gullet. I 2000 sikret Les Bleus EM-gull mot Italia i Rotterdam. Frankrike rundet årtusenskiftet med et hegemoni tilsvarende det som det spanske landslaget har hatt i fotballverden de siste årene.

I 1996, to år før VM på hjemmebane, hadde den høyreradikale Jean-Marie Le Pen fra det omstridte politiske partiet Le Pens Front National uttalt ”mange av dem (franske landslagsspillere) er ikke engang franske, og noen av dem verken kan eller vil synge nasjonalsangen”. Medieskye og familieorienterte Zidane kom i 2002 med en sjelden kommentar om at ”Le Pen ikke representerte de tradisjonelle franske verdiene”. Le Pen svarte at Zidane var ”manipulert av mennesker med en politisk agenda og bare en helt vanlig borger”. Fotball ble politikk i Frankrike og forsvarerne av det multikulturelle Frankrike utnyttet landslagets suksess.

Jean-Marie Le Pen, grunnlegger av Front National. Foto: AFP/GETTY
Jean-Marie Le Pen, grunnlegger av Front National. Foto: AFP/GETTY

Fremst av spillerne på det franske landslaget som besto av spillere med en etnisk og kulturell diversitetsbakgrunn, var nettopp den muslimske midtbanestjernen Zinedine Yazid Zidane. Med algeriske røtter, oppvokst i havnebyen Marseille, ble midtbanestjernen det fremste franske symbolet for slagordet ”Black, Blanc, Beur”; et tilsynelatende vellykket, fransk sosialt integrasjonsprosjekt og harmonisk mangfold mellom svarte, hvite og arabere – som henspilte på de franske flaggfargene.

Zidane selv har i ettertid sagt at den nasjonale felleskapsfølelsen var noe de franske mediene overdrev, men samtidig erkjent at spillerne selv var stolte av landslagets flerkulturelle preg; Bernhard Lama, Patrick Vieira, Youri Djorkaeff, Marcel Desailly, Thierry Henry, Bernhard Diomede, Alain Boghossian, Lilian Thuram, Christian Karembeu, David Trezeguet og Zinedine Zidane hadde alle sine røtter utenfor de franske landegrensene.

Mange med innvandrerbakgrunn på det franske laget i 1998.
Mange med innvandrerbakgrunn på det franske laget i 1998.

I en treningskamp mellom Algerie og Frankrike i 2001 ble Zidane buet ut av algeriske fans på tribunen. Årsaken var beskyldninger om at Zidanes far var en ”harki”; som i denne sammenhengen refererte til algeriere som kjempet på de franske kolonialistenes side under frigjøringskampen i Algerie på 1950 og 60-tallet. Kampen ble avbrutt i sluttminuttene fordi algeriske fans stormet banen med slagord i favør av Osama bin Laden og mot sin tidligere kolonimakt. Zidane måtte senere forklare offentlig at hans far aldri hadde vært en ”harki”, og illustrerte noe av den identitetskompleksiteten flere stjernespillere i dagens flerkulturelle Europa opplever; hvilket landslag skal en representere og vise sin lojalitet til?

Hjemme i Frankrike var VM-gullet på avstand og de politiske spenningene i den franske innvandringsdebatten blusset opp igjen. Med midtstopperkjempen Marcel Desailly med ghanesiske aner i front, gikk flere av landslagsspillerne ut og frarådet franskmenn å stemme på Le Pen foran det kommende presidentvalget. Den franske filosofen Alain Finkielkraut på sin side uttalte seg svært kritisk til innvandringsopptøyene i de franske drabantbyene, og omdøpte slagordet om det franske landslaget fra; ”Black, Blanc, Beur” til ”Black, Black, Black”, i protest mot samfunnsutviklingen i det multikulturelle Frankrike. Den misantropiske forfatteren Michel Houellebecq, kjent for romaner som ”Utvidelse av kampsonen” og ”De grunnleggende bestanddeler”, er gjennomgående svært negativ til islam og det moderne franske integreringssamfunnet i sine bøker. Han ble også trukket for retten for å ha kalt islam ”den mest idiotiske religionen”.

Michel Houellebecq: forfatter, debattant og løs kanon.
Michel Houellebecq: forfatter, debattant og løs kanon.

I 2002 ble VM arrangert i Sør-Korea og Japan og Frankrike røk ut i gruppespillet etter tap mot Senegal og Danmark, og uavgjort mot Uruguay. Zidane var skadet de to første kampene i gruppespillet og hans fravær var unektelig en viktig faktor til at laget spilte svak fotball. Et mettet fransk landslag ble beskyldt for å ha en arrogant tilnærming til mesterskapet. Trener Roger Lemerre ble sparket etter VM-fadesen. I EM-2004 tapte Frankrike kvartfinalen mot Hellas, som senere i turneringen skulle slå hjemmefavoritt Portugal i finalen.

I VM-2006 i Tyskland kjempet Frankrike seg frem til finalen hvor de skulle møte Italia. Høy arbeidsledighet, sosiale opptøyer og et tiår med president Jacques Chirac som landets øverste leder preget desillusjonerte franskmenn, som trengte en god opplevelse med Zidane og resten av det franske fotballandslaget. Zinedine Zidane hadde før mesterskapet offentliggjort at turneringen var det siste han gjorde som fotballspiller.

Frankrike tok seg videre fra gruppespillet og ikonet presterte som i sine beste dager. Mot Brasil og Portugal i kvart og semifinalen dominerte den aldrende verdensstjernen mot spillere som Ronaldinho, Ronaldo og en ung Cristiano Ronaldo.

Men det var i finalen Zidane virkelig skulle gjøre seg virkelig bemerket, først med et av historiens vakreste panenka- straffespark og senere med nedskallingen av den italienske midtstopperen Marco Materazzi. Sistnevnte hånet Zidane med skittslenging om søsteren til franskmannen. Tv-bildene viste utydelige italienske fraser og en bestemt Zidane som sekunder senere snur seg og planter hodet i brystet på italieneren. En gresk tragedie. Et regelrett kunstverk. I det påfølgende øyeblikket får legenden det røde kortet og går av banen forbi det edle VM-trofeet. Frankrike taper på straffer, men Zidane er allerede kåret til turneringens beste spiller.

Zinedine Zidane og President Jacque Chirac i samtale etter VM 2006. Foto: Patrick Kovarik/AFP
Zinedine Zidane og President Jacque Chirac i samtale etter VM 2006. Foto: Patrick Kovarik/AFP

President Jacques Chirac møtte en knust Zidane i garderoben, like etter kampslutt. Den lange samtalen ble bare delvis gjengitt av presidenten – som ga sin fulle støtte til fotballspilleren som hadde betydd så mye som rollemodell for innvandrerbarn i det segregerte Frankrike. Le Monde skrev:”for over a month, France dreamt with Zidane. This morning, she will wake up with Chirac”. Presidenten gikk av året etter.

I etterkant av episoden som rystet fotballverden var Frankrike delt; mange mente at Zidane måtte tilgis og forsvarte reaksjonen med rot i Zidanes oppvekst som en gategutt, et mindretall hevdet at det var det temperamentsfulle araberblodet som ødela for Zidane og Frankrike.

I neste EM og VM, uten den franske stjernen, opplevde fransk landslagsfotball noen av sine verste stunder. Begge gangene røk laget ut i gruppespillet. VM-2010 i Sør-Afrika kan oppsummeres i stikkordsform: Nicholas Anelka – spillerhjemsendelse – Patrice Evra -spilleropprør – Raymond Domenech – lederoppsigelse – Frankrike – utslått – skandale. Hjem i skam.

I 2012-EM i Polen og Ukraina tapte Frankrike kvartfinalen mot Spania som forsvarte gullet fra EM i Østerrike og Sveits. Som et symptom på et stadig mer opphetet debattklima i hjemlandet med store ungdomsopptøyer, høye kriminalitetsrater og terror i Toulouse, havnet flere av de franske landslagsspillerne med utenlandske røtter i kontroverser etter dårlig oppførsel under mesterskapet. Fremst blant disse var Samir Nasri. Omdømmet til det multikulturelle landslaget nådde et lavmål. Marine Le Pen som hadde overtatt stafettpinnen etter sin far i det høyreradikale partiet Front National, gjorde det beste presidentvalget i partiets historie noensinne.

Det er et spennende fransk landslag som har kvalifisert seg til VM i Brasil. Som en følge av de dårlige mesterskapsresultatene er det få som utpeker Les Bleus til favoritter i mesterskapet. Det er imidlertid lyspunkter som kan bidra til at turneringen kan bli en fransk suksess.

Landslagets trener er den franske landslagskapteinen fra 1998, Didier Deschamps. Hans lederskap og merittliste vil kunne bidra til at de talentfulle unge spillerne som danner lagets kjerne, spiller med optimisme og trygghet. Deschamps har også plassert den sutrete Samir Nasri hjemme – som et resultat av spillerens disiplinærproblemer og negative effekt på spillergruppen. Trekningen av gruppespillet har vært fordelaktig for Frankrike med Honduras, Sveits og Ecuador som motstanderlag. Vinner Frankrike gruppen vil de trolig møte enten Nigeria eller Bosnia. Da synes veien til kvartfinale ganske overkommelig.

Frankrike anno 2014.
Frankrike anno 2014.

Sentrallinjen til Frankrike består av noen av Europas største talenter. Raphael Varane, Eliaquim Mangala og Paul Pogba er blant Europas mest ettertraktede fotballspillere. Samtidig representerer de arven fra Desailly, Karembeu, Henry, Trezeguet og Zidane; de har alle røtter fra tidligere franske koloniområder.  Frankrike slapp inn 6 mål i kvalifiseringen og er svært solide bakover. Dersom Real Madrid-stjernen Karim Benzema med algeriske foreldre, kan kvitter seg med måltørken på landslaget, vil Frankrike ha gode sjanser til å komme langt i sluttspillet.

Frankrikes kanskje aller største stjerne Frank Ribery er ute av landslagstroppen grunnet en ryggskade. Mange mener at fraværet av spilleren Zidane engang kalte ”den franske juvel”, er et stort tap for landslagets medaljesjanser i mesterskapet. Dette åpner for en av de aller mest spennende spillerne Frankrike har hatt på lenge, nemlig Antoine Griezmann. Griezmann er en klassisk rask, teknisk og driblesterk ving. Som ung gutt gikk han til den baskiske klubben Real Sociedad fra San Sebastian, nordvest i Spania. I løpet av årets sesong scoret kantspilleren 20 mål og har blitt et hett overgangsobjekt for de største klubbene i Europa. Zidane var 25 år da han fikk sitt store gjennombrudd i VM-98. Griezmann er 23 år.

Den franske kulturpluralismen skaper store sosiale utfordringer i det politiske Frankrike. Som et resultat av Le Pen og Front Nationals brakvalg i 2002 bestemte myndighetene seg for en ”integrasjonskontrakt”- slik skulle immigranter integreres i det franske samfunnet på en god måte. Språkopplæring og tospråklige veiledere var konkrete tiltak som ble iverksatt i mer omfattende grad enn tidligere – med mål om å sikre nye franskmenn tilgang til offentlige tjenester og arbeid. I dag er det mye som tyder på at prosjektet har sine klare begrensninger, blant annet er kursene frivillige og den politiske høyrebølgen er nok en gang i anmarsj.

Når Frankrike spiller sin første kamp mot Honduras i Porto Alegre 15.juni, er utvilsomt Zinedine Zidane å se på tribunen. Han er i dag assistenttrener for Real Madrid og går i lære hos den kyndige trenerveteranen Carlo Ancelotti. Senest i vår var spillerlegenden aktuell som trener for sin gamle klubb Bordeaux. Zidane har fortalt at han har ambisjoner som trener på høyeste nivå, og franske aviser spekulerte allerede i 2012 at han kunne vært aktuell som fransk landslagstrener. Da falt valget til det franske fotballforbundet på den forholdsvis erfarne Deschamps. Det kan være at Zidane får tribuneselskap i Brasil av den sosialistiske franske presidenten Francois Hollande. Han er for øvrig den minst populære presidenten i Frankrike på over 30 år og har mistet folkelig støtte i hjemlandet.

I skrivende stund knuser Frankrike Jamaica i en siste treningskamp før avreise til Brasil. Det ender til slutt 8-0. Med lavere forventninger, bedre lagmoral og talentene Griezmann og Pogba i spissen, kan Frankrike overraske i VM.

Marine Le Pen har overtatt Fron National etter sin far.
Marine Le Pen har overtatt Fron National etter sin far.

Når Marseillaisen runger utover Stade de France sommeren 2016, er Frankrike vertskapsnasjon for EM-mesterskapet. Mye tyder på at Marine Le Pen og Front National fortsetter å være en innflytelsesrik aktør i fransk politikk.  Om to år er Zidanes trenererfaring rikere, noe som gjør dette absurde fremtidsscenarioet aktuelt; Marine Le Pen som president og Zinedine Zidane som fransk landslagstrener. Men i mellomtiden er det VM i Brasil.

Les også:

Ein plutseleg frigjerande pasning – intervju med Kjartan Fløgstad

Brasiliansk tribunefeber – intervju med fotograf Gabriel Uchida

Utdrag fra Sambafotball – av Fredrik Ekelund

Dona Zica – pengelens ved Maracanã – av Marius Lien

Følg Olympiastadion på Facebook

Følg Olympiastadion på Twitter