Utdrag fra Sambafotball – av Fredrik Ekelund

I samarbeid med Pelikanen Forlag publiserer vi et utdrag fra Sambafotball av Fredrik Ekelund.

Det fins mange store personligheter i den brasilianske fotballen. En av de største er Heleno de Freitas, elegantieren og toppscoreren som gjorde som gjorde stor suksess i Botafogo på 40-tallet. Han hadde et fordelaktig utseende  og et hissig temperament, og var en helt ikke bare for mennene, men også for kvinnene på Copacabana. Men den eneste ordentlige vennen han later til å ha hatt, var fotballen, for han lå i evig krig med hele fotballverdenen. Heleno de Freitas største år var 1945, da han kom hjem fra Det søramerikanske fotballmesterskapet i Chile med tittelen Sør-Amerikas beste spiss.  Heleno de Freitas hadde det meste som fotballspiller, teknisk og fysisk. Problemet hans var temperamentet. Han gjorde seg til uvenn med alle, spyttet på motstanderne og dommerne, og kom til og med på kant med sine egne lagkamerater. Da publikum etter hvert oppdaget hvor lett det var å vippe ham av pinnen, brukte man det mot ham, blant annet ved å rope «Gilda! Gilda!» til ham. I den populære filmen med Rita Hayworth i hovedrollen har «Gilda» et hår som minnet om Freitas, og hver gang han hørte ropene ble han fly forbannet, med den følgen at han ofte ble utvist etter en stygg ettersleng eller verbale angrep på mot- eller medspillere – alt som et resultat av publikums provokasjoner. En annen måte å møte publikums provokasjoner på, var å score i hvitglødende raseri, og disse «gols de raiva», vredemålene, bidro til hans berømmelse.

Heleno de Freitas der det hele startet, Copacabana.
Heleno de Freitas der det hele startet, Copacabana.

Fotballkarrieren hans var preget av skandaler og utvisninger. Han forlot Botafogo til fordel for Boca Juniors i Argentina, der han snart røk i tottene på lagkamerater og ledelsen. Neste stopp var Columbia og Millionàrios. Der ble han en like stor helt som i hjemlandet, og man reiste til og med en statue til ære for ham. Men plutselig en dag forlot han Millionàrios og fløy tilbake til Rio. I Rio dro han rett til sin gamle klubb, Botafogo, der han satte seg ned og så på treningen. Noe hadde gått i stykker i ham for alltid, og en ny kontrakt med Botafogo ble det aldri. I stedet ble han ofte sett på en motorsykkel mens han kjørte fram og tilbake langs Copacabana, der han en gang var blitt oppdaget, og man så ham stadig oftere sitte gråtende på tribunen under Botafogos trening med et håndkle rundt hodet. De psykiske plagene, som var forårsaket av syfilis, førte til at familien til slutt plasserte ham på et mentalsykehus. Der organiserte han fotballkamper mellom pasientene. Alene på rommet sitt slo han tiden i hjel med å bla i fotoalbumer – «Heleno de Freitas – Søramerikas beste spiss!»

Det fortelles at når han sovnet om kvelden, gjorde han det alltid med en fotball i armene. Det var der han døde i november 1959, av slag, 39 år gammel.

sambafotball

 Les mer og bestill boken her.

Les også:

Dona Zica – pengelens ved Maracanã av Marius Lien

Ein plutseleg frigjerande pasning – intervju med Kjartan Fløgstad

Dikt om sport #3 – Lars Saabye Christensen

Følg Olympiastadion på Facebook

Følg Olympiastadion på Twitter