Dona Zica – pengelens ved Maracanã

Av Marius Lien

Her følger et utdrag fra Marius Liens bok Brasiliansk fotball 1894-2014. 120 år med driblinger, utgitt på Falck Forlag.

——

Dona Zica – pengelens ved Maracanã

En av de kjæreste fotballsangene i Brasil er «O Campeão», opprinnelig skrevet av sambamusikeren Neguinho da Beija-Flor:

Domingo, eu vou ao Maracanã (På søndag drar jeg til Maracanã)

Vou torcer pro time que sou fã, (For å heie på laget mitt)

Vou levar foguetes e bandeira (Jeg tar med raketter og flagg)

Não vai ser de brincadeira, (Det blir ingen spøk)

Ele vai ser campeão (Men vi blir mestre)

Não quero cadeira numerada, (Jeg vil ikke ha nummerert sete)

Vou ficar na arquibancada (Jeg blir på ståtribunen)

Prá sentir mais emoção (For at følelsene skal bli sterkere)

Porque meu time bota pra ferver, (For laget mitt gjør det bra)

E o nome dele são vocês que vão dizer (Det er opp til dere å rope navnet)

Ô-Ô-Ô-Ô-Ô Vasco

Neguinho skrev sangen til en venn som var Vasco-fan. Selv var han flamenguista. Den synges i dag av både Botafogo-, Flamengo-, Fluminense- og Vasco-supporterne, og er et symbol på klubbenes felles kjærlighet til Maracanã. Nøkkelsetningene er i midten – «Jeg vil ikke ha nummerert sete / Jeg blir på ståtribunen / For at følelsene skal bli sterkere». Fansen vil stå oppreist. Der koker det mest. Der forsvinner man inn i mengden, og blir til noe annet og større enn en selv. Men setningen må gjøres om til preteritum. Maracanã er i dag fylt opp med seter.

Da Flamengo møtte Botafogo for første gang på nye Maracanã, kostet de billigste billettene 100 reais, rundt 300 kroner. Det førte til avisoppslag: Dona Zica har ikke råd til å se kampen!

63 år gamle Dona Zica er en ikonisk Flamengo-supporter, som vokste opp i ekstrem fattigdom. Hun er fra tid til annen synlig i avisene, der hun kommenterer hendelser i Flamengo, ønsker nye spillere velkommen eller gjennomfører religiøse ritualer før viktige kamper. Jeg tok bussen fra Botafogo og nordover, gjennom sentrum, forbi São Cristóvão, São Januário og Bonsucesso, gjennom favelastrøket Complexo do Alemão og til Olaria for å treffe henne. Olaria er et alminnelig arbeiderklassestrøk med lave murhus, rotete trafikk og små gatebutikker. Alle husene er ensfarget, de fleste i hvitt, grått eller beige. Ett av dem skiller seg ut: Huset til Dona Zica og ektemannen. Det er malt i røde og svarte striper – huset har på seg Flamengo-drakt. Klubbemblemet er også malt på veggen. Inni huset er alt Flamengo. Kopper og kar. Radioen og tv-en. Jesus-statuen og søppelbøtta. Dona Zica selv har, så klart, også Flamengo-drakt på seg. Vi setter oss utenfor døra, på den lille gårdsplassen mellom huset og gata. Dona Zica vinker til bussjåføren som humper forbi, og forteller sin historie.

 *

«Jeg ble født julaften 1950. Barndommen min var tøff. Jeg hadde verken far eller mor, men ble oppdratt av to steforeldre, her i Olaria. Stefaren min svikta meg på verst mulig vis, da han prøvde å misbruke meg seksuelt. Det er ikke noe jeg liker å snakke om. Men det fikk store konsekvenser for hvordan livet mitt ble.

Jeg ble Flamengo-supporter tidligere enn jeg kan huske. En søndag da jeg var sju gikk jeg hele veien fra Olaria til Maracanã for å se kamp. Det tok mange timer, mye lenger enn hva jeg hadde ventet. Da jeg kom fram hadde Flamengo allerede tapt kampen, som var mot América i Carioca-mesterskapet. Jeg ble lei meg, men det var den første gangen jeg var ved Maracanã. Det var på den tiden mange av mennene fortsatt gikk i dress på kamp, mens damene gikk i kjole.

Skulle jeg la være å dra hjem igjen? Jeg vurderte det, men torde ikke, og dessuten var jeg sulten. Så jeg gikk tilbake. Men ingenting endret seg, og jeg ble som vanlig banket opp da jeg kom hjem. Før jeg hadde fylt åtte forlot jeg hjemmet mitt for å leve på gata. Fra da av skjedde min oppdragelse over hele byen. På Copacabana, i Botafogo, Flamengo, Ipanema, Gávea. Jeg hadde fritt leide i alle åsene rundt i byen. Favelaer som Morro da Providência, Mangueira, Catumbi. Jeg var sulten, jeg frøs om natta og hadde ingen steder å vaske meg eller gå på do. Og jeg hadde ingen familie som kunne gi meg råd og veiledning i livet.

Men jeg var heldig også. Jeg klarte å holde meg unna narkotika, og jeg slapp å bli tvunget inn i prostitusjon. Det fæleste jeg ser er når jenter på 12–15 år blir nødt til å selge kroppen sin for å få noe å spise. Da jeg var liten, klarte jeg alltid å ordne meg små jobber. Frakte ting rundt i byen. Eller skaffe frukt eller noe annet småtteri jeg kunne selge.

Så ofte som mulig dro jeg til Maracanã for å se Flamengo. Når jeg hadde penger betalte jeg. Når jeg var blakk hoppa jeg over gjerdet. Kampene var lyspunktene i livet mitt, og det eneste som gjorde meg virkelig glad. Etter hvert ble jeg kjent med flere og flere folk, og begynte å være i Gávea, på Flamengos egen bane. I Gávea så jeg på treningene, hvis jeg ikke måtte jobbe.

Fra tid til annen bodde jeg på en institusjon for gatebarn. Det var ok, man kunne komme og gå som man ville. Men mesteparten av tiden bodde jeg på gata. En dag fikk jeg en Flamengo-drakt. Den husker jeg godt, min første klubbtrøye. Om kveldene dro jeg til Tijuca, og parken på Praça Saens Peña. Jeg vaska drakten i fontena i parken, og la den ved siden av meg når jeg skulle sove på en papplate. Tidlig om morgenen sto sola opp, og drakten tørket. Da jeg selv våknet et par timer senere, tok jeg den på igjen. På den måten kunne jeg ha på drakten hver dag. Den var stor, så hvis jeg skulle pynte meg, bare slapp jeg den ned utenfor buksa så den ble en kjole.

Gjennom å lese avisene fulgte jeg med på hver minste bevegelse i laget. På 1960-tallet begynte jeg å bli med når de skulle på tur – hvis jeg klarte det, som oftest måtte jeg snike meg med. For turene kostet penger. Jeg pleide å dra til Maracanã, og finne stedene der bussene dro fra. Hver supportergruppe hadde massevis av flagg og bannere som de skulle pakke med seg. Flaggstengene ble plassert på taket, mens selve flaggene havnet sammen med bager og sekker inne i bussen. Jeg pleide å tilby meg å bære flaggene inn, og så snart jeg var om bord la jeg flaggene i en bunke, og så smatt jeg innunder dem. Dermed kunne jeg reise i skjul. Eller så bare tigget jeg, og ba eldre fans hjelpe meg: Kan du være så snill å ta meg med? Vær så snill!

Jeg husker særlig en kamp, det var mot Inter fra Porto Alegre, nede ved grensa til Uruguay. Jeg var kanskje 12–13. Etter et døgn på bussen var det en som skulle på do. Han tråkka på meg da han passerte flaggene, og jeg skvatt til. Det ble stor oppstandelse, og de ble ikke enige om hva de skulle gjøre. Turen tok vel to dager og to netter til sammen, så det var langt igjen. Bussjåføren ville overlate meg til politiet. Jeg tryglet om at ikke det skulle skje. De vurderte også å sette meg av på en bensinstasjon eller et annet sted langs veien. Men jeg hadde verken mat eller penger, og de eneste klærne jeg hadde var de jeg gikk med hver dag. Som var Flamengo-drakten. Mange ble redde for hva som kunne hende. De diskuterte lenge, og til slutt var det en som reiste seg og sa at han tok på seg ansvaret. Han skulle passe på meg, gi meg litt mat, og sørge for at alt gikk bra på kampen og hjemturen. Det første han gjorde var å se strengt på meg: Fra nå av oppfører du deg ordentlig!

På 1970-tallet gjorde Flamengo det bra. Zico var nummer 10, og etter hvert kom Júnior på laget også. Livet mitt var stort sett det samme. Jeg bodde på gata, og dro til Gávea så ofte jeg kunne. En julaften, som også var bursdagen min, hadde jeg ikke noe sted å være. Så jeg endte opp med å ta forskjellige busser rundt omkring i byen, for å få tiden til å gå. Til slutt gikk jeg på en tilfeldig buss i Rio Comprido, ganske nær sentrum. Det var nummer 607, mot Cascadura. Jeg gikk av der bussen stoppa, uten å kjenne området så godt. Det var i Rua Lucinda Barbosa, og jeg fikk øye på en skole som het Escola 50. Jeg tenkte kanskje det kunne være mulig å finne et sted å sove nær skolen. Men så kom det en dame bort til meg, og spurte: Er du sulten? Har du lyst på noe å spise? Jeg svarte: Ja, jeg er sulten! Jeg regna med hun ville hente maten inne og gi den til meg så jeg kunne sette meg og spise på fortauet. Men hun inviterte meg inn i huset sitt, og ba meg sitte ned for å vente. Så kom hun med en tallerken mat til meg. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Så gikk døra til rommet opp, og inn kom Zico. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Det viste seg at damen var Zicos mor. Leiligheten jeg satt i tilhørte familien deres. Jeg hadde på meg den gamle Flamengo-trøya mi, som også hadde nummer 10 på ryggen. Da jeg reiste meg, fikk Zico se draktnummeret, og da sa han med et smil: Fra nå av kan du være vår Dona Zica!

Jeg var himmelfallen over vennligheten og varmen i Zicos familie. Jeg trodde ikke sånt gikk an. Etter måltidet gjorde jeg meg klar til å gå, siden jeg var en gatejente. Men de spurte om jeg ville overnatte. Dagen etter ble jeg værende fram til lunsj, som vi spiste sammen rundt familiebordet. Zicos fem brødre var der. De tok alle imot meg med åpne armer, og snakket til meg som om de hadde kjent meg hele livet. Det er den største julegaven jeg noensinne har fått.

Jeg ble først ordentlig venn med Zicos mor, tante Matilde. Hun inviterte meg tilbake, og jeg begynte å tilbringe mer og mer tid hos familien. Jeg ble kjent med Zicos far og bestefar. Faren var skredder, moren syerske, og de jobbet sammen. Jeg begynte å hjelpe til med husarbeidet der de bodde. I en periode fulgte jeg med dem overalt. Jeg ble med til stranda eller andre utflukter, til Ipanema, Barra og Jardim Botânico. Enten passet jeg på de yngste barna, eller så bare var jeg med. Etter hvert fikk Zico selv barn: Bruno, Thiago og Arthur jr. Da pleide jeg å være barnevakt. Særlig Arthur, som vi bare kalte Junior, fikk jeg et nært forhold til.

Zicos familie ga meg veiledning i livet, de ga meg all den støtten jeg ikke hadde fått noe annet sted fra. Den ømheten jeg møtte der er en av grunnene til at jeg også elsker Flamengo så høyt. Zico selv ble den broren eller faren jeg aldri har hatt. Kona hans, Sandra, har alltid hjulpet meg like mye. Fortsatt blir jeg overveldet når jeg tenker på at de inviterte inn en tilfeldig gatejente de ikke ante noe om. Jeg klarer ikke høre på at noen sier noe stygt om Zico. Jeg godtar det ikke! Han var et forbilde både menneskelig og profesjonelt. Les en historiebok, og det står det samme overalt: Alle forteller om hvor seriøs han var under treningene, og etterpå dro han rett hjem, uten noe tull eller festing. Å vinne VM ville vært en stor drøm for Zico, men det gjorde han ikke, selv om Brasil spilte fantastisk. Etter kampen mot Italia i 82 var drakta hans revet i filler, fordi den eneste måten italienerne kunne stoppe ham på var å holde han i trøya. Men likevel klagde han ikke til dommeren.

Noen år etter at jeg ble kjent med Zico, ble steforeldrene mine syke. Da flytta jeg hjem hit til Olaria, og passet på dem de siste årene de levde. Siden har jeg bodd her. Men Dona Zica-navnet er blitt hengende. Jeg møtte ektemannen min på Maracanã, men han er Fluminense. Likevel godtar han at huset er malt i Flamengo-farger, og at alt vi har er i Flamengo-farger. Klokker, glass, blyanter, penner, puter, håndklær, nøkler, bilder, speil, klær. Selv datamaskinen er i rødt og svart.

Vi fikk en gutt. En gang i ungdomstiden var han på feil sted til feil tid, og havnet i fengsel. Litt etter ble jeg oppringt av Zico, som inviterte meg til kontoret sitt. Han spurte hva som hadde skjedd. Etterpå hjalp han til så gutten vår kom seg ut av fengselet, på den betingelsen at han fullførte skolen og begynte i et jobbprogram. På lignende måter har han hjulpet meg mange ganger. Sønnen vår døde for ikke så lenge siden, i en motorsykkelulykke. Han rakk selv å få en gutt, som nå bor hos oss.

Hver gang jeg har det tøft eller trist, drar jeg til Gávea. Flamengo får meg i bedre humør, og gjør at jeg ser lysere på livet. Det var dit jeg dro da sønnen vår døde, for å prøve å komme videre i livet, for å få slappet av og komme til hektene igjen. Det var massevis av folk som møtte oss der, og tok vare på oss i sorgen.

Jeg fikk sjokk da jeg så prisene på Nye Maracanã. 100 reais for kampen mot Botafogo! Vi har mange utgifter. I tillegg til barnebarnet vårt tar vi vare på nabogutten, han kan verken snakke eller gå. Å betale 100 reais per kamp er umulig. Men da supporterne hørte om de nye prisene, ble det starta opp to grupper. Botafogo-fansen etablerte noe de kalte Aristocracia Alvinegra, og Flamengo-fansen gjorde det samme: Aristocracia Flamenga. De fikk avisene til å komme, og stilte opp i dresser, flosshatter og med champagne. Det var en protest mot de nye prisene. Aristocracia Flamenga samlet inn penger, så jeg fikk sett kampen. Og jeg må innrømme at den nye banen var fin. Jeg har opp gjennom årene vært i hvert eneste hjørne av stadion, og jeg tror aldri man har hatt så bra sikt til spillerne som i dag. Men hva hjelper det, når ingen kommer for å se kamp? Millioner av Flamengo-fans har enda dårligere råd enn meg. De har ingen til å hjelpe seg, og kjenner ingen i klubben. Jeg klarer alltids å komme meg inn på et vis, når det er trange tider for meg og mannen min. Men jeg er i en ekstremt heldig situasjon, hvis du tenker på bakgrunnen og livet mitt. Flamengo har alltid vært folkets klubb, et lag som flesteparten av de fattige heier på. De nye prisene vil til syvende og sist ødelegge klubben. Hvis man tjener 100 reais i uka, hvordan skal man da ha råd til å betale 100 reais for én kamp?»

Brasiliansk-Fotball1
Flott bok om brasiliansk fotball. Foto: Falck Forlag.

 

Les også:

Ein plutseleg frigjerande pasning – intervju med Kjartan Fløgstad

Fotballbøker forklarer verden – intervju med Thomas Aune

Bokomtale: Min resa till ÖFK

Følg Olympiastadion på Facebook

Følg Olympiastadion på Twitter