Leave the fighting to McGuigan

Journalist: «Hvorfor er du bokser?»

Barry McGuigan: «Fordi jeg ikke kan bli poet. Jeg kan ikke fortelle historier…»

Krig og litteratur summerer langt på vei opp irenes bidrag til verdenshistorien. «Fighting Irish» er et begrep like godt som «Writing Irish». I Nobelprissammenheng er stillingen 4-4. Med fire vinnere av fredsprisen og fire vinnere av litteraturprisen. Fred må her forstås i sammenheng med krig. Disse to størrelsene møter hverandre i romantiseringen av den irske historien. Der krigere og diktere blir sett opp til. Som poeten Padraig Pearse, en av lederne bak Påskerevolusjonen i 1916. Derfor er det ikke så merkelig som det først kan høres ut som, at en irsk bokser begynte å bokse fordi han ikke kunne skrive. Dette er historien om Barry McGuigan.

Barry McGuigan ble født 28. februar 1961 i den irske landsbyen Clones i County Monaghan. Midt grenselandet der øya ble delt i to etter at The Anglo-Irish Treaty ble signert i 1921. Grensen mellom irsk suverenitet og nordirsk undertrykkelse kunne gå gjennom stuene til folk. McGuigans karriere og tidlige liv beveget seg også i dette grenselandet, noe som gav ham en unik posisjon i irsk og britisk offentlighet. Samtidig som han samlet nasjonen(e), ble han også truet på livet av både IRA og UVF. «The Clones Cyclone» var på alles lepper.

I løpet av sin karriere tok McGuigan en rekke valg som var kontroversielle på begge sider av konflikten. På tross av at han var født i Irland, søkte han om å bokse for Storbritannia, da de beste mulighetene for en proffkarriere fantes der. Som irer flest var han også født inn i den katolske tro. Selv om religion ikke er en sentral årsak i den nordirske konflikten, er den en tydelig markør som har delt befolkningen i to. Den dag i dag er det i de mest tradisjonelle miljøene uhørt at folk gifter seg på tvers av tro. Barry McGuigan giftet seg med sin protestantiske kjæreste Sandra. McGuigan fikk vite at det var paramilitære personer fra begge sider av konflikten som var ute etter å drepe ham. I en periode levde han under konstant politibeskyttelse og ble opplært til å bruke skytevåpen.

På grunn like mye som på tross av dette, ble McGuigan en folkehelt på begge sider av grensen. Når McGuigan bokset kunne man være temmelig trygg på at ingen drept. Alle fulgte med. Også når han bokset i Kings Hall i Belfast. Sentrale skikkelser fra både IRA og UVF lot våpnene bli liggende utenfor og satt rundt den samme ringen for å se McGuigan slåss. Menn med liv på samvittigheten. McGuigans boksekamper var et velkomment avbrekk og et glimt av normalitet i en nordirsk hverdag preget av hat og frykt. «Leave the fighting to McGuigan», sa folk til hverandre.

McGuigan vet hvor han kommer ifra.
McGuigan vet hvor han kommer ifra.

McGuigan slåss i fjærvektklassen. 55,3 – 57,1 kilo. Han bokset totalt 35 profesjonelle kamper i perioden 1981-1989. Det endte med 32 seiere (28 på KO) og tre tap. Som i alle boksekarrierer er det noen kamper som skiller seg ut. På godt og vondt. I McGuigans tilfelle endte en av hans første proffkamper på den verst tenkelige måten. Året er 1982. McGuigan møter Young Ali, den nigerianske mesteren som er oppkalt etter Muhammed Ali. McGuigan vinner på knockout. Young Ali blir liggende nede uten å røre på seg. En båre blir fraktet inn i ringen. Young Ali kjøres til sykehuset, der det blir konstatert at Young Ali har falt inn i koma. Han blir liggende på sykehuset i fem måneder, hele tiden i koma, før han tilslutt dør. Dødsbudskapet går hardt inn på McGuigan, som tar en pause ifra boksingen og vurderer om han skal legge opp. Tankene om Young Ali forfølger McGuigan den dag i dag:

«Jeg tenker fortsatt på Young Ali hver eneste dag, på kona hans og barnet deres. Jeg slo ham ned i sjette runde og han kom seg aldri etter det. Det gikk utrolig sterkt innpå meg. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å fortsette å bokse, men jeg gjorde det allikevel. I den påfølgende kampen holdt jeg igjen slagene mine. Jeg hadde fått motstanderen min inn i problemer og han ventet på at jeg skulle avslutte kampen, i stedet begynte jeg å nøle og han holdt på å slå meg ut med en venstre hook. Det fikk meg til å avslutte jobben, men jeg gråt i garderoben etter kampen».

Et av de få bildene som finnes fra den skjebnesvangre kampen mellom McGuigan og Young Ali.
Et av de få bildene som finnes fra den skjebnesvangre kampen mellom McGuigan og Young Ali.

McGuigan returnerer altså til ringen og forsetter sin ferd mot toppen. I 1985 får han muligheten til å kjempe om verdensmestertittelen. 24 år gammel. Motstanderen er rutinerte Eusebio Pedroza fra Panama. Arenaen er fotballbanen Loftus Road i London, med over 26 000 tilskuere som fyller banen og tribunene. McGuigan entrer ringen med et blått fredsflagg. Han er utmerket klar over sin posisjon i Nord-Irland og lar være å flagge Union Jack eller den irske trikoloren. McGuigans far, Pat McGuigan, fremfører «Danny Boy», en sang og melodi som de fleste i Irland og Nord-Irland har et positivt forhold til. McGuigan vinner kampen og dedikerer seieren til Young Ali. Over natten blir Barry McGuigan en superstjerne. Over 20 millioner seere fulgte kampen og McGuihan tas imot som en helt både i Belfast og Dublin, som holder egne seremonier for sin nye helt, med flere hundretusen tilskuere som feirer noe så sjeldent som en irsk idrettsprestasjon.

McGuigan beholder tittelen i ytterligere to kamper, før han i 1986 for første gang reiser til USA for å bokse. Det handler om store pengesummer og arenaen er naturligvis i Las Vegas. Kampen skal foregå utendørs. Motstanderen er Steve Cruz. 15 runder i stekende sol. McGuigan leder lenge kampen, men sliter i varmen. Går ned for telling i tiende og femtende runde. Dommerene kårer Cruz til ny verdensmester. McGuigan kjøres til sykehus og behandles for dehydrering. Han blir aldri verdensmester igjen.

«Boksingens problem er at den alt for ofte ender i tristhet. Alle boksere har en historie som vil knuse hjertet ditt. Vi taper, vi blir skadet og alt faller fra hverandre. Det er da det er vanskelig å holde seg på den riktige veien. Eldre boksere vender tilbake til ringen, eller de begynner å drikke og bruke dop og ender opp med å bli det motsatte av det de var.»

Ordene tilhører McGuigan, som langt på vei oppsummerer manges fascinasjon for boksing i denne uttalelsen. McGuigan er en av de bokserne som har klart seg godt etter karrieren. Mye takket være at han er en oppegående fyr som klarte å gi seg før det ble for sent og som har skaffet seg en posisjon innenfor bokseverdenen også etter karrieren. Først som ekspertkommentator, som grunnlegger av en interesseorganisasjon for bokseutøverne og sist som trener. Først for sønnen, Shane. Så for det nye nord-irske boksehåpet, Carl Frampton.

Barry McGuigan sammen med Carl Frampton.
Barry McGuigan sammen med Carl Frampton.

Grafittien og veggmaleriene i Belfast forteller mye om byens sinnsstemning. Om hvilken sak som er viktig, om hvilke grupperinger man bør støtte, om hvilke personer som er populære og hvilke personer som bør se seg over skulderen. Normalt er veggmaleriene forbeholdt den lange konflikten i Nord-Irland. I Falls Road finner man fortsatt veggmaleriet av Bobby Sands, IRA-medlemmet som sultestreiket i 66 dager og tilslutt døde. Noen molotovcocktailkast unna finner man Shankhill Road og veggmalerier som hyller Dronning Elizabeth II og UVF. Organisasjoner som jobber for en fred og forsoning i Nord-Irland har beskrevet mange av veggmaleriene som et problem, da de romantiserer den blodige fortiden. Et av de få ikke-paramilitære veggmaleriene i Belfast var av den avdøde fotballstjernen George Best. Høsten 2013 ble maleriet malt over og erstattet med et nytt paramilitært maleri. Mange tolket dette, med rette, som et dårlig tegn. Men et veggmaleri forblir urørt. Veggmaleriet av bokseren Carl Frampton i Tigers Bay.

Hvor lenge får veggmaleriet av Carl Frampton stå i fred?
Hvor lenge får veggmaleriet av Carl Frampton stå i fred?

Året etter McGuigan mistet verdensmestertittelen ble Carl Frampton født i Belfast. Frampton var spinkel og liten av vekst. Lite tydet på at en ny boksemester var kommet til verden. I Belfast sine arbeiderklassemiljøer går machoidealene i arv og personer som skiller seg ut, enten kroppslig eller i kraft av sine meninger, kan få det tøft. Carl Frampton ble et mobbeoffer. Som en konsekvens av dette meldte Frampton seg inn i den lokale bokseklubben. Målet var enkelt: å banke mobberne.

Tigers Bay er et lojalistisk område, som ligger på kloss hold av republikanske New Lodge. Statistisk sett ble krysset New Lodge Road – Antrim Road regnet som det farligste stedet å oppholde seg under konflikten. Området er fortsatt åsted for stygge gatekamper mellom unge republikanere og lojalister. Hver sommer, i etterkant av Oransjeordenens marsjer, er det opptøyer. Frampton har selv en god venn som har blitt skutt.

I dag går Frampton under kallenavnene «The Jackal» og «Brick Fists», og han er en utfordrer til verdensmestertittelen. Under kyndig ledelse av Barry McGuigan. Det spørs om ikke McGuigan sitter med en følelse av å ha funnet seg selv. Ikke bare er Frampton en hardtslående lettvekter. Bokserne deler også personlige erfaringer. Som McGuigan, har Frampton også funnet kjærligheten på den andre siden av fredsmurene i Belfast.

Mens boksemiljøet ble regnet som en nøytral sone og møteplass for både nasjonalister og protestanter i McGuigans tid, er dagens situasjon en annen. Sekterisme og rasisme har funnet veien til bokseklubbene. I 2013 la Irish Amateur Boxing Association fram en rapport som blant annet viste at protestantiske bokseutøvere hadde blitt utsatt for rasistisk motivert sjikanering og vold da de konkurrerte i nasjonalistiske nabolag. Under Framptons kamper i Odyssey Arena i Belfast, har deler av publikum sunget lojalistiske sanger. Publikum med tilhørighet i Tigers Bay. Sporten som en gang forente Nord-Irland, må ta et oppgjør med selv for å hindre at den blir del av konflikten.

Les også:

Forelskelse ved første slag – Intervju med Mette Solli – del I

Forelskelse ved første slag – Intervju med Mette Solli – del II

The Big Smoke – boksedikt om Jack Johnson

Cinema Olympico presenterer Mike Tyson – Undisputed truth

Følg Olympiastadion på Facebook

Følg Olympiastadion på Twitter