The Big Smoke – boksedikt om Jack Johnson

Den legendariske Jack Johnson (1878-1946) var en ekte amerikansk skapning. Som barn av frigjorte slaver, overvant han Jim Crows voldelige segregeringslover, og utfordret hvite boksere – og det hvite Amerika – og ble den første afroamerikanske verdensmesteren i tungvektsboksing.

«The Big Smoke» er en diktsamling som følger bokserens reise fra fattigdom til en av de mest ettertraktede titlene i idrett, gjennom Johnsons sammensatte stemme og de hvite kvinnene han skamløst elsket. Matejkas bok er delvis en historisk rekonstruksjon og delvis en undersøkelse av Johnsons kompliserte ettermæle, som ofte feiltolker den komplekse mannen bak myten.

Matejka
Adrian Matejka. Foto av Taylor Cincotta

Adrian Matejka ble født i Nürnberg, Tyskland og vokste opp i California og Indiana. «The Big Smoke», utgitt i 2013, er hans tredje diktsamling. Boken ble nominert til den gjeve National Book Award.

Olympiastadion har fått tillatelse fra forfatteren å oversette tre dikt fra denne fabelaktige diktsamlingen. Oversettelsene er gjort av Endre Ruset i samarbeid med studentene Jørgen Evensen, Johannes Fürst, Theis Roksvåg Pedersen, Kasper Bræin, Stine Friis Hals og Monica Antonsen Kongshaug ved Westerdahls tekstforfatterlinje.

1. DIKT

Bluesen dama hans ga meg

Jeg drev gatelangs, spiste snøballer
til middag og sov ved Lake Michigan.
Nettene så kalde at selv ikke Chicago-politiet

orka ut for å jage meg på beina. Sålene
på skoene så tynne at jeg kunne tråkke på en skilling
og si om det var kron eller mynt. Hvis jeg da

hadde en skilling. Sparring med Frank Childs
var mitt første strå Chicago-flaks. De
kalte han Frank «Den sleipe texaneren»

men jeg har enda ikke møtt en farget texaner
som ikke er sleip. I ringen jagde Frank
meg som om det var jeg som hadde stukket av med

kona hans. Han greip skuldra mi med venstra,
dundra løs mot ribbeina mine med høyra til hjørne-
mannen dro han vekk. Jeg var mindre da

og kunne ikke forsvar slik jeg kan nå, og Frank
var en svær mann – brytehansker og røde øyne.
Men da noen fortalte han at jeg trengte

tak over hodet, lot han meg sove på gulvet hans.
Jeg måtte stikke da den fæle kona bestemte
seg for å komme tilbake. Midt på natta

piska snøen så voldsomt at selv
mursteinen i bygningene hutret seg sammen.
Jeg tilbrakte natta forfrossen under en statue

av General John A. Logan. Det var så kaldt
at det så ut som bronsehesten generalen
satt på vendte hodet vekk fra vinden.

 

Frank Childs
Frank Childs. «Den sleipe texaneren»

2. DIKT

En kamp mellom en demon og en innbitt liten dverg
(Jack Johnson vs. Stanley Ketchel 1909)

Jo lenger en kamp varer, jo mere er
filmrettighetene verdt. Det er grunnen til at jeg holdt
Ketchel vekk fra kanvasen. Mulig han har kalt

seg selv «The Assassin» men i ringen var jeg katt
og han mus, pepret han akkurat nok
til å tilføre blod til showet. Det er det

proffboksing er: Et show. Den beste mannen
vinner nesten alltid, men vi spiller alle vår rolle
i forestillingen. Ketchels mann kledde

han opp til rollen som tungvekter
med lærstøvler og kapper. På bunn
var han kun en middelvekter og jeg plukka

han opp, holdt ham høyt så føttene dingla
som på en nyribba søndagskylling.
Så smilte jeg til den eneste fargede i mengden

barhodet ved siden av alle de hvite i sine bowling-
og fedorahatter med lyse sløyfer. Jeg hørte Kethcels
sekundant slå i kanvasen og rope Nå da, Stanley,

men jeg så ikke det doble krysslaget komme før
Ketchels hook stakk meg bak øret. Jeg vaklet,
dempet fallet med hansken før jeg traff kanvasen.

Dommeren startet tellingen og den summende
lyden tok til inni ørene mine som en forsamling
før kampen. Alle tilskuerne håpet

at Ketchel hadde tatt meg. Forsamlingen stilna da
jeg smilte gullsmilet mitt, børstet støvet av
hanskene mine. De var stille nok til å høre meg treffe

Ketchel så hardt at vi begge falt til bakken. Stille
nok til å høre en, to, tre av tennene hans treffe
kanvasen som småstein. To av fortennene

satt igjen i hansken min. Stille mens Ketchel lå utslått på rygg
som om han lagde snøengel, dommeren
ga han langsomt telling i frykt for sitt eget skinn.

Jeg viste ingen tegn til frykt, men frykten var i meg. Jeg lente
meg henslengt på tauet, ventet på et rykk,
et åndedrag – et eller annet tegn på at mannen ville bli mann igjen.

 

3. DIKT

Bekymringsløs som en plantasje-neger over en vannmelon
(tittelen på diktet spiller på den gamle rasistiske oppfatningen om at en mørkhudet slave ikke trengte annet enn en vannmelon i livet for å være lykkelig)

Jim Jeffries var hjørnemann kvelden
jeg slåss mot lillebroren hans, Jack. Han så på
kloss hold hvordan nevene mine kunne slukke
en mann som et lys. Den yngre
Jeffries var en real fighter, men han hadde
ingen smidighet og lite selvinnsikt.
Jeg visste han ikke kunne stå i ringen
med meg og bestemte før kampen
å knocke han ut i den femte runden. Jeg forsegla
min spådom i en konvolutt og ga den
til en reporter for oppbevaring. Som jeg spådde,
jeg slo Jack ut i begynnelsen av runde
fem. Jeg var naturligvis overrasket over
å være ti-til-fire underdog til den eldre Jeffries.
Den samme mannen som la opp øyeblikkelig
etter å ha sett meg i aksjon. Jeg gir blaffen i om Jim
holder en grizzly som kjæledyr: Jeg kommer
til å tjene en masse penger ved å vedde på
meg selv. Hvis jeg følte meg enda bedre, ville jeg vært redd
for meg selv. Jeg er så rask, jeg har kun skyggen min
til å sparre med, og som oftest følger ikke den
meg heller. Så jeg spiller på terninger for å trene nevene.
Jeg spiller på fele for å trene øynene.
Jeg spiller baseball for å gjøre meg klar til sengs
Når jeg kjører Flyeren min over de røde slettene
inn i Renos solnedgang, vil alle fra
Philadelphia til Australia se at Jack Johnson
tar motorkjerra si ut for en tur.

 

Jack Johnson In Car
Jack Johnson i kjerra si

Opphavsrett: Adrian Matejka, Penguin Books. (Oversettelsene er gjort med tillatelse fra forfatteren)