Forelskelse ved første slag – Intervju med Mette Solli – del II

Hun dro til Oslo for å studere kunst, og endte opp med å bli verdensmester i kickboxing. Olympiastadion har møtt Mette Solli.

Ikke lest første del av intervjuet? Les Forelskelse ved første slag – del I her. Intervjuet er gjort av Peder Samdal og Endre Ruset.

PS: Jeg synes det er artig å tenke på at du kom til Oslo for å studere kunst. Kampsport er en sport med kroppsfokus som er sterkere enn i mange andre sporter. Det finner man også igjen i kunsthistorien. Kropp er et grunnleggende motiv i kunsten. Med modeller og så videre. I antikken var for eksempel brytere modeller for malerier og skulpturer. Er dette noe du er interessert i?

MS: Kropp har alltid facsinert meg. Nakenstudier. Crocier. Jeg har omtrent bare malt kvinnekroppen. Stort sett alltid. Bortsett fra når vi ble tvunget til noe annet. Jeg er ikke spesielt opptatt av det naturalistiske. Jeg er mye mer opptatt av form og komposisjon. Det kan bære preg av at jeg vokset opp i et kvinnehjem. Med en far som bodde et annet sted. Med masse søstre, halvsøstre, tanter, bestemor, mamma. Masse jenter. Men det har også noe å gjøre med at jeg har drevet med idrett fra jeg var liten.

ER: Bruker du kunsten din i forhold til idrett, til å avreagere etter trening og kamper…

MS: Nå er det lenge siden, men da jeg var idrettsutøvere brukte jeg maling som en flukt fra hverdagen. Jeg er ikke skapt til å bare være en ting, jeg kan ikke bare være idrettsutøver. Da mangler jeg noe. I perioder hvor det var mye trening og konkurranser, la jeg lerretet ned på gulvet og prøvde å forsvinne inn i bilde. Jeg la det på gulvet for å være mer inni bildet enn hvis jeg satt det på et staffeli. Så malte jeg med hendene. Når jeg turte å være over bilde, med begge hendene, merket jeg at det gav meg mye frihet. Jeg forsvant litt fra virkeligheten, gikk inn i akkurat det jeg gjorde. Farge, form. Kjenne, føleaspektet. Det var veldig deilig. Og det var det jeg brukte det til, Bare for å komme meg litt unna. Når det handler om å bli best i verden, er det mye tanker i hodet hele tiden. Det er veldig mye som handler om deg, Ditt ego, din kropp, Trening, hva man spiser, detaljer på detaljer på detaljer. Du blir litt gæren av det. Så hvis du ikke har noe annet å drive med tenker jeg at man kan bli fortapt, du kan bli ulykkelig, fordi du jobber med ting du ikke får til hele tiden.  Så det er deilig å drive noe man får til og slipper å analysere. Det gjorde jeg mye før. Det jeg fant ut av å studere kunst, var at jeg med min malestil egentlig er for ryddig til å være kunster. Jeg er veldig glad i abstrakt og non-figurativ kunst, jeg liker å male og jeg roter mye når jeg gjør det, men jeg vil ikke gjøre det hver dag. Jeg er egentlig litt mer kontrollert enn det, fant jeg ut. Så da ble det grafisk design.

For å lykkes som kickboxer er det avgjørende å være i nuet, sier Mette Solli.
For å lykkes som kickboxer er det viktig å være i nuet, sier Mette Solli.

ER: Hvordan var det etter du la opp? Var det en stor forandring?

MS: Det var supertøft. Og jeg skjønte at det kom til å bli det. For det var min største lidenskap. Jeg jobbet lenge med å forberede meg mentalt på at dette kom til å bli tøft. Kickboxing hadde stått øverst på prioriteringslisten i så mange år. Jeg hadde jobbet mot et mål alltid. Det var blitt en livstil av trening, svette, smerte, tårer, kampforbredelser, kampnerver, adrenalin, enorm glede, lykke, mestring. Ved å legge opp mister du målet, du mister de grusomme nervene før kamp. Lettelsen og gleden ved å ha prestert. Det er den totale pakken du savner. Spesielt det vonde du må gjennom for å kjenne følelsen av det ekstremt gode. Kanskje nettopp derfor er det så godt også, når du står der med hendene i været. Det er vanskelig å finne noe som erstatter den totalpakken, det eksisterer ikke.

ER: Har det blitt bedre med årene?

Det var veldig vanskelig første året da alle dro til EM. Da tagg jeg meg med. For å være med som mental støtte for de andre jentene. Overgangen hjalp. Det er ikke bare idretten, det er også følelsen av å være sammen med familien din. For det er jo familien din. Den internasjonale familien. Den nasjonale familien. Klubbfamilien. Men nå går det veldig bra.

ER: Det er mange idrettsutøvere som snakker om den abstinensen etter idrettskarrieren. Særlig i det første året etter man har lagt opp. Det er slags positiv avhengighet i forhold til det å være utøver…

MS: Livsstilen din blir totalt endret. For livsstilen din har vært sporten. Det har vært det viktigste i kanskje 20 år. Plutselig skal du sette den lenger ned på listen… Da må du forandre hele livsstilen din. Det er ikke som å bytte diett, liksom. Det er sårt. Et sår som trenger å gro. Derfor tenker jeg at det er så viktig for utøvere å jobbe med dette i forkant og ikke bare legge opp og se hva som skjer. Da smeller det og noen mister gleden ved idretten sin i flere år. Jeg hadde ikke lyst til å miste gleden ved idretten min, som hadde betydd så mye, ved å ikke forberede meg. Derfor gikk jeg rett inn i rollen som trener og det gav meg ganske mye. Det er det nærmeste jeg kommer.

PS: Det er mange ulykkelige historier fra lagsportverden, særlig i fotballen.

MS: Ja, og du finner lignende historier i kampsport. Men ikke i så stor grad, fordi vi er vant til å klare oss selv. Men det verste med å legge opp og å være drittlei er at folkene i miljøet mister deg. Man er en ressurs for alle andre. I tillegg har mange i klubben jobbet på dugnad for å arrangere stevner. Jeg føler en stor takknemlighet til de for det. At det er så mange som bidratt til at jeg kunne følge drømmene mine. Derfor føler jeg et enormt ansvar for å gi tilbake. Jeg kan aldri gi tilbake like mye som jeg har fått. Men jeg kan være der og stille opp og gi så mye jeg kan. Og da får jeg være en del av det selv om man legger opp. For meg er det veldig viktig.

ER: Det handler sikkert om selvbevissthet også. I forhold til det med utøvere fra lag. Jeg har snakket med mange som har fått det tøft. Det er ofte personer som ikke kjenner seg selv så godt. Det med selvbevissthet er viktig for å takle livet etterpå. Du har vært i arbeid, du har blitt trener. Men de som ikke har muligheten til det, der tror jeg fallet kan bli dypt.

MS: Og spesielt i idretter der man får mye oppmerksomhet. En dag er det ingen som ringer deg lenger, ingen vil ha autografen din. Ingen som passer på deg. Det er mye verre. Der har vi det enklere. Men vi er kanskje mer selvbevisst. Jeg har spilt på lag i mange år, men trente aldri noe på det mentale der. Jeg vet ikke hvor gode de har blitt på det. Jeg tror håndballjentene har blitt ganske gode på det…

I dag bor Mette Solli i Nydalen med samboer og barn.
Representing Nydalen.

ER: Du snakket om en bok om midfulness du hadde lest, er dette tematikk du fordyper deg i…

MS: Jeg har ikke lest så mye om mental trening, mer bøker om livsfilosofi. men jeg har gått til samtale med en gestaltterapeut. For meg var det vanskelig å sortere tankene. Hun hjalp meg mye på veien ved å tenke hva som er viktig. Jeg var student. Skulle trene, jobbe, reise. Hadde et komplisert forhold ved siden. Og som ”flink jente” ble det litt mye. Hun var dyktig, jeg lært utrolig mye. å være del av Kvinneløftet på Olympiatoppen var viktig. Der var det fokus på kvinnelige utøvere. Der jobbet vi med samtaler i grupper. Mye om mentaltrening og mye om å bli bevisst om at andre kvinnelige utøvere sitter med de samme tankene og problemene. Jeg var ikke alene med tankene mine. Man får vite at man ikke er rar. Jeg har jobbet mye med dette på egenhånd også. Det som funket for meg var å jobbe med det mentale i hverdagen. Første bud: å lære å puste. Andre: tilstedeværelse. Legg merke til ting og lev i nuet. Da slapper man mer av og får mer glede av ting. Man glemmer det man har gjort. Og så når man kommer dit man skal, tar man på seg hjelm og utstyret. Du er kickboxer og du skal til få to slag i trynet og så skal du takle det. Hvis du er sårbar da, takler du ikke to slag i trynet. Tredje: Ha det gøy. Man kan ikke drive med idrett hvis ikke man det gøy. Det må være gøy.

Les også:

Forelskelse ved første slag – Intervju med Mette Solli – del I

Leave the fighting to McGuigan – om boksing i Nord-Irland

The Big Smoke – Boksedikt om Jack Johnson

Mannen, myten og rebellen. Intervju med Bernt Hulsker

Følg Olympiastadion på Facebook

Følg Olympiastadion på Twitter