Forelskelse ved første slag – Intervju med Mette Solli – del I

Hun dro til Oslo for å studere kunst, og endte opp med å bli verdensmester i kickboxing. Olympiastadion har møtt Mette Solli.

Intervjuet er gjort av Peder Samdal og Endre Ruset. Del II av intervjuet kan leses her.

 –

PS: Din ferd inn i kickboxingen må en si er utenom det vanlige. Kan du fortelle hvordan det gikk til?

MS: Da jeg var liten begynte jeg å trene turn i Molde turnforening. Jeg husker at jeg var en av få som ble tatt ut til konkurranseturn gruppen, men jeg var så beskjeden og turte ikke stille fordi venninnen ikke ble plukket ut.  Hvem vet, kanskje jeg kunne blitt en dyktig konkurranseturner. Jeg sluttet med turn da drakt nummer to var for liten og begynte med håndball. Som jeg holdt på med i 15 år. Etter hvert ble jeg lei av å bo i Molde, så jeg flyttet et år til Ålesund. Da jeg kom tilbake året etter bestemte jeg meg for å dra til Oslo og sluttet med håndballen. Jeg var så lei av konflikter, jenterting, sladder og sånt.

MS: Jeg traff først kickboksing gjennom tv-skjermen. Jeg visste hva kickboxing var, men jeg hadde aldri sett det før. Min illusjon om hva det var, stemte ikke med det jeg så. Jeg ble veldig betatt av det jeg så. Det var så mye mer grasiøst og vakkert enn det jeg hadde trodd. Da jeg tråkket inn over dørkarmen på Dælenenga for første gang og slo mitt første slag, var det på en måte forelskelse ved første slag. Lidenskapen kom som et smell. Da var jeg 21, på vei inn i mitt 22 år. Det var forholdsvis sent, men jeg var helst frelst. Jeg stod hver dag foran speilet og terpet. Slo og slo og slo. Jeg hadde bare som mål å bli god, men treneren min hadde et helt annet mål. Du må konkurrere, sa han, og tilslutt fikk han overtalt meg og sendte meg inn i ringen, så var det egentlig gjort.

Solli gir motstanderen en på nesa. Foto: Dag W. Grundseth.
Solli gir motstanderen en på nesa. Foto: Dag W. Grundseth.

ER: Hvordan var kvinnemiljøet på den tiden? Var det mange kvinnelige kickboxere?

MS: Nei, det var ikke mange. Det var ingen jenter på begynnerpartiet som jeg begynte på. Men det var noen som konkurrerte, som hadde holdt på en stund. Det var overvekt av menn og det bar lokalet litt preg av også. Det var surt og rått, litt sånn Rocky Balboa-lokale. Jeg husker jeg bare snek meg inn. Det var bare en garderobe og den var for menn. Så jeg kom alltid ferdig skiftet. Sånn var det da. Det har heldigvis forandret seg.

PS: Du fikk en lang og innholdsrik karriere med mange høydepunkter. Åtte Norgesmesterskap. Fire medaljer i Europamesterskapet, derav ett gull. Fem medaljer fra Verdensmesterskapet, med to gull der også. Seks titler som proffverdensmester på rad. Pluss en rekke andre utmerkelser. Jeg skjønner at det er vanskelig å velge et høydepunkt eller en kamp som skiller seg ut, men jeg gjør det allikevel. Er det en kamp du husker ekstra godt?

MS: Det er umulig å velge en kamp… Men kanskje en kamp med tanke på sårbarhet. Den siste proffkampen jeg fikk gå i Norge, på grunn av aldersgrensen. Det var i 2009. Den var spesiell, på lik linje med mange andre kamper. Men siden det skal være en enkelt, må det være den, siden denne var på tampen av karrieren. Da hadde jeg et ekstra press på meg. Det å gå den siste tittelkampen. På norsk jord. Siste gang du får oppleve publikum på den måten. Mer folk, mer trykk. Høy musikk, røyk. Mørket. Det er en spesiell opplevelse å gå en proffkamp. Motstanderen var den jeg møtte i den første proffkampen. Hun jeg tok profftittelen fra. Sirkelen ble sluttet. Jeg var ekstremt spent. Starten på kampen bar også preg av dette. Men så løsnet det underveis. Jeg tror publikum var like spent. Det gikk min vei til slutt. Jeg starter alltid rolig. Leser motstanderen og kommer sterkere og sterkere og sterkere når jeg har skjønt ut av det.  I de siste rundene regjerte jeg. Den opplevelsen av å stå der for siste gang og høre publikum rope navnet ditt. Og du skal si takk for deg. Med tårer i øyekroken og glede over å ha vunnet. Selv om den gleden over å vinne var ekstremt stor, var jeg mest lei meg fordi det var siste gangen. Jeg var mer trist enn glad, hvis du skjønner.

Verdensmester for siste gang.
Verdensmester for siste gang.

ER: Vi kommer jo fra samme by, så jeg har jo fulgt med karrieren din. Jeg husker godt da du vant årets idrettspris i Romsdals Budstikke. Det må ha vært stas…

MS: Den oppmerksomheten du får fra stedet du har vokst opp er kanskje den viktigste. Det å bli satt pris på av dem er selvfølgelig stort. Jeg har bodd i Oslo hele karrieren, men Romsdals Budstikke har fulgt hele karrieren min. Jeg var heldig med tidspunktet jeg begynte på, i forhold til media. Det var en periode hvor jentene begynte å komme inn i sporten. På tv tok Ally McBeal på seg hansker og gikk i ringen. Det var flere magasiner som var veldig interessert i damer som gjorde gutteting. Plutselig så bare smalt det. Og så var det 60% jenter som trente kickboxing.

MS: Resultatmessig er det jentene som gjør det best. Nå har vi ikke så mange gutter som konkurrerer internasjonalt og gjør det så bra som jentene, så nå trenger vi en boom den andre veien. Jeg vet ikke helt årsaken til at det er så mange jenter, men det har nok noe å gjøre med at når du er i et mestringsmiljø, og du ser at jenter presterer godt, blir du inspirert og ser at det er mulig. Det er med på at flere vil bli involvert. Flere vil kjenne på hvordan det føles. De tør å gå i ringen. Før meg hadde du Henriette Birkeland Kitel. Jeg så på henne og tenkte: Hun er tøff, hun får det til. Henriette er også fra Molde og var første kvinne som ble verdensmester i fullkontakt Det var hun som dro meg opp.

PS: Molde er rett og slett kickboxingens hovedstad.

MS: Vi har mange gode kvinnelige utøvere i min klubb. Fighter. Jeg har vært så heldig å ha Daimi Akin som trener i hele min karriere. I dag er han landslagstrener. Han forstår kvinner. For det er ikke alle menn som kan trene kvinner.  Og det er ikke alle menn som forstår det. Man må være veldig tolerant. Og så man må se hver enkelt kvinne. Det er veldig spesielt. En gutt kan komme og gå fra trening og fikser det helt fint. Med jenter er det mere rundt. Vi er litt dypere, mens guttene har nok et enklere tankesettet. Av og til skulle jeg faktisk ønske jeg var gutt.

Mette Solli og hennes tidligere trener Daimi Akin. Foto: Ørn E. Borgen.
Mette Solli og hennes tidligere trener Daimi Akin. Foto: Ørn E. Borgen.

ER: Hvordan var det med deg da du begynte?

MS: Jeg var også komplisert! I den forstand at jeg må forstå alt. Det er viktig for meg å forstå, å føle, å være i nuet. Jeg kan ikke bare komme på trening og få beskjed om å gjøre noe. Forståelsen er veldig viktig for meg. Hvis jeg skal få et eierskap til noe, må jeg forstå det. Jeg må lage det til min greie. Ellers blir man bare styrt av en trener på utsiden, som en joystick. Da er du uten hjerne. Du må ha med tankesettet og følelsene dine og alt inn i ringen. Derfor var jeg komplisert, fordi jeg analyserte alt.

ER: Den mentale biten i kampsporter er veldig interessant. Mange gode fightere taper kamper på grunn av at de mangler det mentale edgen.

MS: Ja, de er gode på trening og så er de dårlige i kamp. Det er så små marginaler. Hvis du går inn i ringen og er overtent, så funker det ikke. Hvis du er undertent, funker det ikke. Du må være balansert. Du må ha riktig fokus, du må være tilstede. Du må kunne tenke, analysere, reagere, ligge på marginale avstander.

PS: Hvordan jobber du med den mentale biten?

MS: Det er en mental bit på så mange aspekter. I mine øyne handler det egentlig om å være i nuet. Den dagen jeg klarte det, løste jeg mye. Å klare å være i nuet. Kjæresten min ligger alltid en dag i forveien. Kjenn på hvordan det er å være her nå, sier jeg. Jeg har ikke tid, sier han.

Mette Solli er samboer med Pål Anders Ullevålseter, som er den første nordmannen som gjennomførte Rally Dakar. Verdens lengste og farligste ørkenrally på motorsykkel.

MS: I idretten skal man sette seg mål langt frem i tid. Det er lett å kun se fremover. Du skal trene frem til noe hele tiden. Da glemmer du å være akkurat her og nå. I kampsport er det viktig å være her og nå. I forhold til å kjenne på kroppen hvordan ting er. Å kjenne teknikken, å være i teknikken, å finne den teknikken som passer. I tillegg skal du stå i ringen og se motstanderen i øynene. Du skal ikke miste blikket en eneste gang. Og så skal man reagere på det som kommer, unnvike, flytte seg og slå tilbake. Da må du være hundre prosent tilstede. Det er så mange elementer som krever at du virkelig er på plass. Alt må stemme. Det er utfordrene hvis du har en travel hverdag. Som de fleste kampsportutøvere har, fordi vi ikke tjener penger på sporten vår. Du skal rett fra jobb og på trening, og så skal du legge igjen alt stresset utenfor treningslokalet. Som jente har man av og til problemer med dette. Hele tiden måtte legge ting igjen. Gutter klarer det superbra. Å være mer som en gutt var målet mitt lenge.

Smil til Olympiastadion-fotografen!
Smil til Olympiastadion-fotografen!

PS: Du sa at treneren din var viktig. På hvilken måte?

MS: Daimi Akin er veldig god på å finne løsninger. Mens jeg er god på å finne problemer. Jeg er veldig perfeksjonistisk. Og det er kanskje derfor jeg nådde så langt. Når jeg hadde det som tøffest, var det han som klarte å dra meg ut. Sa til meg at jeg se på det med nye øyne. Evaluere det på avstand. Gjøre noen grep. I tillegg er han er god på kommunikasjonbiten, dialogen. Begge må være det. Han er veldig balansert, nesten overbalansert. Det er behagelig å ha en rolig trener i ringen. Ha en som sier riktige ting til riktig tid. Det samme gjelder i karriereutviklingen. Han sier de riktige tingene på de riktige tidspunktene. For eksempel i begynnerstadiet er det mange ting man gjør som ikke er riktig. Han klarer å plukke ut de riktige tingene til det stadiet man er på. Jeg kunne si etter fem år, når jeg opplevde en åpenbaring: Hvorfor har du ikke sagt dette før? Alt til sin tid, svarte han. Men nå begynner jeg å prate meg bort her. Får dere svar på det dere lurer på?

ER: Ja, absolutt. Dette er veldig interessant. Det er skrevet mye om langrenn og det mentale arbeidet. Men med kampsport er det ikke så mange som snakker om det. Så dette er midt i blinken for oss. Det som jeg synes er særlig interessant er dette du forteller om sårbarheten. Jeg har lest mye om sykkelsporten og den balansen som trengs for å være på toppnivået. Det er tynn linje så mange balanserer på for å alltid være best. Det er snakk om så små marginer.

Les del II av intervjuet med Mette Solli her.

Les også:

Leave the fighting to McGuigan – om boksing i Nord-Irland

The Big Smoke – Boksedikt om Jack Johnson

Stian Johansen signerer for Olympiastadion

Mannen, myten og rebellen. Intervju med Bernt Hulsker

Følg Olympiastadion på Facebook

Følg Olympiastadion på Twitter