Av Jon Solem
Idrettens øyeblikk er flyktige, og blant annet derfor halter påstanden om at stor idrett er kunst. Som vi vet, kjennetegnes kunsten ved sin varighet. Men øyeblikk kan jo også noen ganger vokse langt utover seg selv.
Den 7. mars i 1976 satte Toni Innauer verdensrekord i skiflyging i Heini Klopfer-Schanze i Oberstdorf. Hoppet regnes av mange som tidenes mest fullkomne. Østerrikeren Innauer, den mest talentfulle i sin generasjon, ennå ikke fylt 18 år, fikk alt til å stemme i dette svevet som målte 176 meter, og som fire dommere belønnet med 20 i stil, den femte med 19,5. Landingen var med telemarksnedslag, og dette er siste gangen et verdensrekordhopp har vært avsluttet på den måten. Hoppet er også historisk fordi det var den siste verdensrekorden der løperen satt med armene ned og foran seg i tilløpet, altså i den sittestillingen som i ulike varianter hadde vært brukt helt siden den moderne hoppsporten oppsto, men som nettopp nå på midten av 70-tallet, var ved å vike plass for armene lagt bakover langs kroppen, slik standarden senere har vært. Ikke minst noterer vi også at hoppet inngikk i en enestående serie, for allerede to dager tidligere hadde han satt en første verdensrekord, da med 174 meter til 5×19,5 i stil. Så kom altså 176 meter, før han kronet serien av tellende hopp med 168 meter og 20 fra samtlige stildommere.
Knapt noen gang har skiflyging vært mer av et vågestykke enn i disse årene. Bakkene var etter hvert blitt svært store, med høye svevkurver, stupbratte unnarenn og lang fallfase med heftig fartsakselerasjon nedover mot landing. Utstyret var langt dårligere enn i dag, og fremfor alt: V-stilen hørte ennå fremtida til. V-stilen forandret alt: med den har hopperne fått en annen stabilitet i lufta, og man flyr lavere, bakkene er slakere, farten lavere og omtrent den samme gjennom hele flukten. Men i 1976 altså: På YouTube ligger et klipp som viser Innauers første verdensrekordhopp på 174 meter i alt sitt veldige vesen.
Det åpner når han står på toppen, klar til å sette utfor. Høyt oppe på den slanke betongarmen som rager over både tretopper og alt annet i landskapet, griper han rundt rekkverket; ansiktet spent og konsentrert, så det litt besværlige bykset ut fra den trange avsatsen og skråkjøringa inn på sporet, før sittestillinga inntas og farten akselererer kraftig ned det stupbratte tilløpet. Vi hører vislingen av skiene mot isen i sporet, stigende i intensitet gjennom hopprota og fram mot kanten; så satsen! Og suset som umiddelbart følger, først frembragt av mann og ski som farer ut i rommet og spjærer lufta, før det gradvis overtas av bruset fra publikum, som har hatt forventninger og fort skjønner hvor dette kan komme til å bære. Han fyker gjennom lufta, i 110 km/t ut fra hoppet, og utover og nedover øker farten, ved landing når den opp i over 140 km/t. Bakken er langt under ham, og han både farer og faller, nedetter åssida, hele veien med stålkontroll, inn mot landingen langt, langt der nede. Så utkjøring gjennom overgangen, lettelse og ekstase, og jublende mottakelse fra publikum og lagkamerater.
Merk at filmklippet ikke stopper der. Siste del viser østtyskeren Falko Weissflog (med armene bakover i tilløpet). Han tangerer Innauers rekord i et uforferdet og kraftfullt svev. På et punkt får han brå oppdrift og en kraftig vipp på skiene, og er et øyeblikk ved å miste kontrollen. Den gjenvinnes, og så bærer oppdrifta ham helt ned. Men det er en uryddig, halvvill ferd, like gjerne kunne den ha endt i ukontrollert styrt. Marginene er små, med høyt risikomoment, og dette gjør Innauers totale herredømme enda mer praktfullt. Hans ferd ned åssida er en glideflukt, utført med en suverenitet det ikke er noen gitt å si hvor egentlig kommer fra.
***
Et annet klipp viser det endelige rekordhoppet på 176 meter.
Her ser vi bare svevet, alt sammen i svært sakte film, og med musikkspor. Vi kommer inn akkurat i det Innauer forlater hoppet. Her er han filmet forfra. Det er mulig å se hvor godt han har truffet på hoppkanten, for han løftes formelig ut de første meterne, han letter på den måten som viser at all energien har gått akkurat dit den skulle i satsbevegelsen, en bevegelse som har vært eksplosiv, men samtidig avspent, av hopperen selv opplevd som langsom, tålmodig, der krafta får tida den trenger til å gå gjennom hele kroppen; korsryggen er et knutepunkt, så videre gjennom beina og fotbladene og ned i underlaget. Rytmisk fullkomment: satsen følger farten, skiene glir i 110 km/t, men han glir med mens han tråkker. Overkroppen holdes lavt, han er i perfekt balanse, og effekten er formidabel. Han kastes ut som fra en katapult.
Filmingen er gjort fra langt ute på kulen, det betyr at vi ser ham atskillig nedenfra når han kommer mot oss. Det gir en illusjon av at han står litt bakpå, med skiene opp foran seg. I realiteten suser han jo nært vannrett gjennom lufta. Hoppdressen er skarpt rød, likeledes hjelmen, en lærtype med bred hakestropp, mens skiene, den klassiske Fischer-modellen fra siste del av 70-tallet, er mer avdempet: oransje på oversida og lyserøde med hvite bokstaver under. Vi ser ham passere en tribune like ved hoppet; der står trenerne som studerer sats og utgang for sine utøvere. De forsvinner bak ham, ut av bildet, og så er han med ett inne i en bekmørk skog. Det er skogen rundt bakken; i det skarpe sollyset og den mørke fargetonen i filminga, er den blitt et massivt skyggerike. Bare i noen trelegger aner vi en spinkel lysrefleks, som smale loddrette streker i det tette mørket, og det minner om et svart forheng, et draperi han flyr foran i sin røde drakt. Eller riktigere: flyr inn og ut av, for lys og skygge veksler også i drakta og utstyret hans, han er dels rød, dels svart, og på den måten veves han inn i det svarte forhenget, inn i den mørke skogen.
Han har vært på vei mot oss, nå er han nådd frem, han passer rett foran og vi ser ham fra siden, tett innpå, og vi kan studere en komplett ro. Skiene ligger tett inntil hverandre, helt parallelle, nesten uten annen bevegelse enn den som ligger i selve fremdriften. Likevekten er fullkommen, armene og hendene hviler urørlig langs kroppen. Øynene bak brilleglasset i det skyggelagte ansiktet, også urørlige kan vi tenke oss, ser alt og ser ingenting av det som farer imot og forbi. Og lydinntrykkene: totalt rensket; av suset i lufta og bruset fra publikum når ingenting innenfor hjelmen. Så er han forbi og svever av gårde bort fra oss, og vi ser ham bakfra og ovenfra. Han svever, henger, begynner å dale. På dette tidspunktet har den massivt svarte bakgrunnen sprukket opp. Skogen på siden av bakken nedover mot overgangen blir glisenere, og med ett er den borte, for nå er det sletta som åpner seg, flata der han ganske snart skal kjøre ut, bremse farten og stoppe. Men ennå ikke, og vi ser den røde ryggen og de oransje oversidene på skiene, og langt under ham, stimlet sammen i hoper, står menneskene og stirrer opp i været, mot toppen av dalsida, mot dette synet som viser seg for dem. Fremdeles flommer sollyset. Sjatteringene utviskes, og slik blir menneskene og menneskehopene der nede som skygger å se til. Over dem svever han urørlig, og samtidig jager han gjennom luftrommet, ruser nedetter dalsida mot dem. Og følg nøye med nå, for akkurat i det han passerer over taket på ei lita bu og drivhjulet til løperheisen; i noen korte glimt der skapes en optisk illusjon, av at skiene gjennomlyses, og han selv også, og vi skjønner at han egentlig er gjennomskinnelig, at kroppen bare halvt stenger ham inne. Det tar sekunder, og det fyller en evighet. Menneskeskyggene fortsetter å stirre opp i undring.
I helt siste del av klippet forsvinner menneskene og innretningene nede på sletta ut av billedutsnittet; bare Innauer og landingsområdet i bakken er igjen, og alt rundt ham blir hvitt. Ned i dette hvite svever og daler han sakte. Armene beveges ut fra kroppen før landing; den ene noe strakere enn den andre, det avslører kanskje en ørliten, betydningsløs, ubalanse mot venstre. Han lander fjellstøtt med telemarksnedslag. Filmklippet slutter.
Takk til: John Schade som har lest, kommentert og bidratt med opplysninger, og ellers gjengen med hopphistorieentusiaster i tidligere nevnte Facebookgrupper.
Om illustrasjonen av Schnabl og Innauer: Den nederste tegningen viser Toni Innauer i sitt 176-metershopp, den øverste en annen svært god, samtidig østerriker, Karl Schnabl, som bl.a ble OL-mester dette året. Tegningene er laget av John Schade fra Kragerø, som har hatt som en av sine mange hobbyer å tegne skihoppere. Det er lagt vekt på korrekt gjengivelse ned til minste detalj. Tegning/utlån: John Schade.
Jon Solem (f. 1970). Lektor på Surnadal vidaregåande skole, hovedfag i historie.
Les også:
Ørnens bror. Steve Collins. Lahti 1980 – av Jon Solem
Der schönste sprung auf der schönsten schanze. Tau Luiro 1951 – av Jon Solem
Den siste norgesmesteren. Johan Sætre, Rena 1980 – av Jon Solem
OLYMPIASTADION 