Av Jon Solem
I 1982 ble norgesmesterskapet i hopp stor bakke arrangert på Rena i Østerdalen. Dag og dato var søndag 31. januar. Borte i lia på østsida av dalen, rett ved tettstedet Åmot, der elva Rena renner ut i Glomma, lå Renabakken omhyggelig preparert og pyntet, klar til å ta imot landets fremste hoppere. Et helt lokalsamfunn hadde tatt del i forberedelsene. Som seg hør og bør knyttet det seg spenning til konkurransen; det dreide seg om et norsk mesterskap. Hvem skulle ta tittelen hjem dette året, og hvor ville de øvrige medaljene havne? Søndagen før hadde det vært normalbakke-NM i Lønnberget på Raufoss, der Roger Ruud fra Lensbygda i.l trakk det lengste strået, med Ole Bremseth, Hokksund, og Olav Hansson, Røa, på de neste plassene. Johan Sætre fra Trysilgutten, med ni mesterskap fra før, fulgte på fjerdeplass. Det var ventet at disse fire, pluss noen til, ville være de fremste til å kjempe om de gjeveste plassene også nå helga etter. Ytterligere et spenningsmoment knyttet seg dessuten til at det senere på vinteren var duket for en særskilt begivenhet, nemlig verdensmesterskapet på ski i Oslo og Holmenkollen. NM-rennene veide tungt i laguttakene, og burde ellers gi en pekepinn på hvem som så ut til å prikke inn formen, og hvem som ennå hadde en vei å gå.
Det var altså med spent forventning vi benket oss foran fjernsynet denne søndagen, rundt om i de tusen hjem, for å bivåne det hele. Ennå bare i slutten av januar hadde søndagene fortsatt et vinterdøsig preg. Lysdagene var korte og det meste åndet fred. Litt kjedelig kunne det vel saktens fortone seg for oss unger, men slik var nå bare verden. Jeg antar jeg har hatt noen formiddagstimer ute i snøen, i en av de hjemmelagede hoppbakkene mine, men så har det vært inn igjen, først til søndagsmiddag, så NM-hopprenn på TV.
***
1982. Vi visste det ikke ennå da, men vi var ved å innta et tiår som skulle snu opp ned på det meste rundt oss. Det mest fundamentale var kanskje at vi, det norske folk, fant veien ut av steinrøysa vår. Vi vendte blikket utover, ble kontinentale, og la oss til vaner og væremåter som tidligere hadde vært oss fremmede. Nisselua forsvant, og vårt gamle enfold møtte en ny sort mangfold som involverte slikt som tidligere usette utelivstilbud, en eksploderende flora av radio- og TV-kanaler, og ikke minst: nye og uante muligheter for variert og volumsterk varehandel. Den postmoderne lettheten inntok oss, og vi la av oss den gamle, trauste og knugende nøysomheten, sammen med den ofte akk så innskrenkende fellesskapstankegangen. I stedet ble vi frie og individuelle og kunne velge selv hvem vi skulle være, og trengte vi hjelp til å finne oss selv, kom varehandelen oss elskverdig i møte; den lærte oss at vi kunne være hva vi konsumerte, en innsikt som jo har vist seg slitesterk. Blant de definitive vinnerne på dette identitetsmarkedet finner vi barnet og ungdommen i oss.
Åttitallet lokket fram så mye i oss. En hel del av dette tok vi slett ingen skade av, tvert imot. Men vi så også starten på fenomener det er vanskeligere å forsone seg med, og ett slikt fenomen er selvtilfredsheten. Vel ute av steinrøysa sa vi oss liksom ikke fornøyd med bare å ha inntatt vår plass som en likeverdig blant kultiverte folk og nasjoner, nei, vi skulle vise dem at vi var bedre også! I alle fall i en del slikt som betød noe, og da for eksempel i ski- og vinteridrett. Og der har vi jo også fått feire store triumfer. OL på Lillehammer var en tidlig topp, og samtidig det definitive gjennombruddet for en besettelse som har ridd oss siden. Men røttene finner vi på 80-tallet, og det er ikke urimelig å peke på ski-VM i Oslo i 1982 som den aller tidligste kimen. Da ble det gjort en tung sportslig satsning rettet særskilt inn mot mesterskapet, og resultatene uteble så visst ikke; på hjemmebane viste vi verden den såkalte vinterveien, i det som unisont fikk betegnelsen folkefest. Siden har folkefestene avløst hverandre, bare avbrutt av en og annen runde med offentlig oppvask når apparatet av smørere, trenere, leger, massører, utøvere osv., ikke har maktet å gi oss det vi skulle ha, ikke har levert, som det har begynt å hete etter hvert; men da har skjerpingen kommet umiddelbart, vi har gravd enda litt dypere i en stor og velfylt sekk vi eier, og så har alt vært som det skulle ved neste korsvei.
Slik har vi holdt på, og på denne måten har det også blitt sånn at det å bare være best i Norge, er blitt en heder helt uten glans.
***
Hoppsporten startet også en endringsprosess på 80-tallet. Påtagelig var svekkingen av gamle estetiske idealer. Å hoppe elegant og vakkert mistet egenverdi. Ett er at man tok til å slurve med nedslagene; jamsides landinger ble vanlige og i stor grad noe dommerne etter hvert ikke trakk noe større for. Mer generelt kom det en tydelig prioritering av det å hoppe effektivt for å oppnå større lengder. Den såkalte sidestilen, eller sideflyten, var et uttrykk for dette. Denne måten å hoppe på innebar at man la skiene på skrå ut fra kroppen i svevet, slik at kropp og ski utgjorde hver sin del av én bæreflate, som dermed ble bredere. I tillegg tillot den hopperne å gå hardere på, ligge flatere i svevet, få mindre luftmotstand og runde bedre. Sideflyten ble framtredende et stykke ute på 80-tallet, og har gjerne vært sett på som en forløper til V-stilen som kom for fullt tidlig på 90-tallet; en litt klønete forløper, kan vi tenke, en famling i påvente av at noen kom på den langt enklere løsningen med bare å spre skiene. V-stilen revolusjonerte hoppsporten fullstendig, med den ble det å fly, lett som en fjær på luftstrømmene, den avgjørende faktoren.
Her skal legges til: at har man for eksempel sett Matti Nykänen hoppe 191 meter med sideflyt i Planica i 1985, har man samtidig sett hvor djerv hoppingen på 80-tallet også kunne være, på sin måte elegant, og kraftfull. Men altså: ikke stilfull for stilfullhetens egen skyld. Det ble den heller aldri mere. Legenden Matti Nykänen var den suverene eksponenten for mye av dette nye. Han fikk sitt gjennombrudd under VM i Oslo, i februar 1982.
***
Men ennå er det bare januar, og på Rena i Østerdalen skal årets norske mester i hopp, stor bakke, kåres. Gradestokken viser -10, men kuldegradene har ikke skremt publikum, som har funnet veien til bakken i et antall av nærmere 2000. Det er klarvær og vindstille, bakken er preparert og ordnet etter alle kunstens regler, alt ligger til rette for et førsteklasses NM-renn. Og det skulle det også bli. 62 hoppere stiller til start, og førstemann utfor er Alf Tore Haug fra IL Hei. Han slår an tonen med småpene 92 meter. Siden går det slag i slag, med litt blandet kvalitet på svevene, men også en tydelig stigning. Til slutt er det to som skiller seg ut. Det første står Roger Ruud for, han slår til med 112 meter, ny bakkerekord, og han får høye stilkarakterer: 18,5-19,5 og 3×19. Deretter er det Johan Sætres tur. Han hopper nesten like langt, 110 meter, men her er det noe annet enn lengden som fremfor alt vekker begeistring, for det går et sus gjennom publikum i det dommerne blar opp på blokkene sine, og Sætre får se 20-tallet på to av dem, sammen med 2×19,5 og 18,5. Stilkarakteren 20 blir nesten aldri benyttet, men nå skjer det altså, dette er et av de sjeldne øyeblikkene, og vi kjenner på noe som nok må kalles ærbødighet.
Og det slutter ikke der. En omgang gjenstår, og mellom de to i teten er det jevnt. Roger Ruud leder med mindre enn ett poeng. I sitt andre hopp slår han av til 98 meter, og selv om farten er betydelig redusert, er dette etter måten et mislykket hopp. Nå har Johan Sætre sjansen, og igjen slår han til med et praktfullt svev. Han lander på 103,5 meter, og stilkarakterene denne gangen: 2×19,5 og 3×20! Da, om ikke før, skjønner vi at denne søndagen tar vi del i noe ekstraordinært. Også Olav Hansson leverer et strålende andrehopp og får 20 av en av dommerne, og med det passerer han Roger Ruud og tar sølvet. På YouTube ligger et kort klipp fra rennet, fra NRKs sending.*
Der er det hoppene til Sætre og Hansson i 2. omgang som er med, og finstuderer vi dem, ser vi at det muligens kan være noe sant i det som har vært sagt, at dommerne la seg vel høyt på skalaen, og ellers lot seg rive litt med i den allmenne begeistringen, slik at det gikk en viss inflasjon i toppkarakterene. Likevel, og samme hva: NM-rennet på Rena skulle det gå frasagn om lenge etterpå, og for en del av oss skal det aldri slutte å skinne.
***
Aldri, for i ettertid har vi jo også skjønt at i det de siste vinterbleke solstrålene fant veien inn i Renabakken denne søndagen, og siste hopper, Ivar Mobekk fra Elverum, satte utfor, da var det noe mer enn bare dette rennet som tok slutt. Nå sto nye tider snart for døra. Men først må vi få med premieutdelinga, for der mottar Johan Sætre, til publikums anerkjennende bifall, sitt tiende NM-gull, og med det blir han NM-kongen; ingen er over og ingen ved siden målt i antall titler. Det gir ham en selvskreven plass blant de store navnene i norsk hoppsport. Det, sammen med ryet som stilhopper, og vi kan kanskje si det sånn: at med fullføringen av mesterskapsrekka, og sine fem 20-tall denne søndagen på Rena, satte Johan Sætre, den sindige Johan Sætre fra Trysil, ikke bare punktum** for sin egen fremragende karriere i hoppbakken, han avrundet også, på verdigste vis, et tideverv i hoppsporten.
Og også ellers skulle vi snart suse stadig fortere av gårde, alle mann. Den unge tidsånden som var på vei, skulle lære oss å stille høyere krav på alle felt i livet. Om litt ville en begivenhet som den vi nettopp hadde tatt del i, være både for liten og uvesentlig, for traust og lite spektakulær, og for provinsiell. Enn så lenge hadde riktig nok ikke noe av dette nådd oss, der vi nå, rundt om i de tusen hjemmene, tok innover oss at nok en søndag og nok ei helg lakket mot slutten. Helgas begivenheter skulle vi straks legge bak oss. Ei ny uke sto for døra, og vi ventet oss lite annet av den enn at dagene skulle gå sin vante gang, på arbeidsplassene, i skolebyggene og i hjemmene. Men så tok vi kvelden, og mens vi sov, ble januar til februar, 80-tallet beveget seg ytterligere et skritt videre, ennå famlende kan vi se for oss, men jeg har av og til tenkt at kanskje kan det jo ha vært akkurat da, i denne natta, det skjedde, det at vi umerkelig beveget oss over den siste bakketoppen, den som la alt åpent for oss, og hvorfra vi satte utfor og akselererte nedover mot kanten; fra den lettet vi, la skiene ut i V-form, og svevde av sted, nært vektløse, som hanggliderflygende barn.
Takk til:
- Heidi Hildrum i Rena i.l som skaffet til veie startliste og resultatliste fra rennet.
- John Schade som har lest og kommentert manuskriptet.
- Gjengen av hopphistorieentusiaster i gruppene Norsk hopphistorie, Gamle skihoppere og Hoppbakker i Norge før og nå på Facebook. Flere opplysninger og innspill der har vært til stor nytte i arbeidet med denne teksten.
*Rennet var selvfølgelig overført både på NRK TV og i radio. Kommentator i TV-sendingen var Arne Scheie, og heller ikke han lot det være noen tvil om hvilken begivenhet disse stilkarakterene var. Formodentlig var det samme minst like mye tilfelle med Bjørge Lillelien i radio.
**Dette skal ikke tas helt bokstavelig, for Sætre var med på laget som tok gull i laghopp under Oslo-VM noen uker senere. Imidlertid hoppet han ikke særlig godt under dette mesterskapet, verken i lagkonkurransen eller individuelt. Etter 1982-sesongen la han opp som topphopper, men fortsatte å delta litt for moro skyld i et par sesonger til.
Jon Solem (f.1970). Lektor på Surnadal videregående skole, hovedfag i historie.
Les også:
Ørnens bror. Steve Collins, Lahti 1980 – av Jon Solem
Der schönste sprung auf der schönsten schanze. Tau Luiro 1951 – av Jon Solem
OLYMPIASTADION 