Av Jon Solem
Oberstdorf, fredag 2. mars, 1951: Finske Tauno Luiro setter ny verdensrekord i skiflyging med et svev på 139 meter. Han overhopper den gamle rekorden med fire meter, og etterpå skal det gå ti år før verden ser et skihopp som er lengre.
Det er en dag med gnistrende sollys over alpedalen. Store menneskehoper har flokket seg rundt skiflygingsbakken, denne kolossen som hadde reist seg bare et par år tidligere, som sover det meste av året, men nå har våknet til liv og tatt til å by seg fram for tilreisende skihoppere med alt sitt lunefulle og tvetydige vesen: eggende og dragende, overveldende og skremmende; knugende, gåtefull – med makt til å hjemsøke drømmer. Fartstårnet kneiser mot den blå himmelen, en veldig og sinnrik tømmerkonstruksjon, og fra toppen sendes løper etter løper ut; tilskuerne nede på sletta skimter dem som prikker i det de akselererer nedover tilløpet; små kryp på kjempens overflate. Dagen og øyeblikket er fylt av trolldom, og Tauno Luiro utfører et eventyr av et skihopp. Han er 19 år og suveren. Landskapet svømmer i sollyset, mens han flyr, og han flyr nær sollysets kilde, hårfint langs en usynlig grense mellom triumf og tragedie.
***
1951 er året før de olympiske vinterlekene gikk av stabelen i Oslo. Der ble hopprennet vunnet med et lengste hopp på 68 meter. Stilnormen som gjaldt hadde røttene sine tilbake til tidlig på 30-tallet, til Ruud-brødrene og de andre Kongsberghopperne, og den såkalte Kongsberg-knekken. Den innebar at man hoppet med en markert bøy i hoften, med overkroppen omtrent parallelt med skiene og beina bare svakt lent framover. Armene førte man i rolige, roterende bevegelser, etter behov for styring og justering. I løpet av 50-tallet skulle stilen endre seg fundamentalt, og da var det dagens norm der hopperen ligger strak framover skiene med hele kroppen, og med armene i ro bakover, som i praksis så dagens lys. Denne måten å hoppe på medførte mindre luftmotstand og en mer stabil luftferd. Det gjorde at man i løpet av 1960- og 70-tallet kunne få standard storbakker med hopplengder opp mot og over 100 meter, og skiflygingsrekorder som nærmet seg 180 meter.
Men allerede i 1951 hoppet altså Tauno Luiro 139 meter på den gamle måten. Nøkkelen til et stabilt og balansert svev da, lå i å skape den akkurat perfekte rotasjonen allerede fra man forlot hoppkanten. Gjorde man det, kunne man runde kulen og stupe i likevekt ned mot landing. Dette var enklere å få til jo mindre bakkene var. I de større bakkene ble marginene mindre. For stor rotasjon kunne få svært fatale følger, noe også de relativt korte og lette skiene man brukte, økte risikoen for. For liten rotasjon medførte at man ble ytterst ustabil i siste del av svevet; man ble hengende etter og hjelpeløst overlatt i aerodynamikkens vold, med svært liten makt til å manøvrere og kontrollere flukten. På filmopptaket som finnes fra rennet i Oberstdorf i 1951, ser vi dette tydelig demonstrert.
Klippet viser flere løpere som må over ende, først og fremst på relativt store lengder, og disse fallene skyldes ikke at trykket i landingen er for stort, for selv på de aller lengste hoppene lander hopperne i et område der bakken fremdeles er mer enn bratt nok til at man kommer relativt mjukt ned, men altså at de ikke klarer å bevare stabiliteten i siste del av flukten.
Dette gjelder også Tauno Luiro i et av hans andre svært lange hopp, et som måler 131 meter. Der ser vi ham mot slutten trekke beina opp og krøke kroppen sammen og slå et kraftig kontraslag med armene, i et innbitt forsøk på å få tyngdepunktet fram og over føttene, men han er sjanseløs og sklir på baken og ryggen gjennom overgangen og ut på sletta. Men dagen etter får han altså justert seg inn, han går hardere på, det er en hårfin balanse, han er uforsvarlig dristig; et knepp mer, og han kunne like gjerne ha tippet rundt og landet på nakken. Men det holder, rotasjonen er perfekt, og dette er altså selve drømmehoppet, det som ingen skulle klare å overgå før ti år og et paradigmeskifte senere. Han flyr med armene strakt framover, ligger lenger frampå skiene enn noen av de andre, foregriper det som skulle komme, og er i fullkommen balanse helt ned, legger på ytterligere åtte meter, og lander lett og støtt med et vakkert telemarknedslag på 139 meter.
***
Tauno Luiro var en begavelse av de sjeldne i hoppbakken, og verdensrekorden ga oss et maktfullt glimt av dette. Hva mer han kunne ha utrettet, kan vi dessverre ikke vite så mye om. Han var født i 1932 i Rovaniemi, langt nord i det finske Lappland. Rovaniemi har fostret flere store navn ikke minst i hoppbakken. Fremfor alt må den på året jevnaldrende Antti Hyvärinen nevnes, OL-mester i Cortina i 1956. Og Taunos åtte år yngre bror Erkki var OL-deltager i kombinert i 1964. På 1950-tallet hadde flere av disse en trener fra Finnmark. Han het Karl Wirkola, og hadde selv en sønn som med tiden skulle bli en ikke så helt ueffen skihopper. Tauno Luiro sa selv at han lærte mye av Karl Wirkola.
Angivelig skal Luiro gjennom mye av oppveksten og i tenårene ha hoppet og trent mest i mindre bakker, med hopplengder på 30 til 50 meter. Nå hadde Rovaniemi riktig nok en bakke der det gikk an å hoppe opp mot 70 meter, og der hadde han sikkert atskillige hopp etter hvert, men trolig var ikke denne åpen og preparert for bruk hele vintrene gjennom. Særlig større bakker enn dette har han i alle tilfelle ikke hatt anledning til å prøve, før han i mars 1951 altså entret giganten i Oberstdorf. Denne vinteren konkurrerte han også andre steder utenfor landets grenser, og blant annet ble han første utlending til å vinne juniorklassen i Holmenkollen. Året etter deltok han i OL i Oslo, og endte da på en 18. plass.
Utover dette er det få resultater å finne. Han deltok aldri senere verken i Holmenkollen eller i finnenes egen store vintersportsbegivenhet, Lahtispelen. Og det skyldtes at han ikke var frisk. Kanskje hadde han allerede en tid levd med en gryende uro i seg, merket symptomer man den gang visste alt for godt hva kunne innebære. Det antydes i alle fall av enkelte finske hopphistorikere. Uansett er det en kjensgjerning at han på et eller annet tidspunkt pådro seg tuberkulose. I tillegg led han av diabetes. Tuberkulosen fikk han aldri bukt med, og i oktober 1955 døde Tauno Luiro, 23 år gammel.
***
Men før han døde, levde han. Og vitaliteten var så vakker og ung. Hva annet enn ung, djerv uvørenhet kan forklare den innskytelsen de fikk være vitne til, de som sto langs tilløpet i sekundene før han lettet fra hoppkanten og seilte av gårde på sitt livs og sin tids mest overveldende svev? Hvem andre har noensinne gjort noe lignende? I filmavisklippet er han filmet fra toppen i det han setter utfor, og vi ser ham bakfra på vei nedover det stupbratte ovarennet; framme på hoppkanten skal han nå en fart på 110 km/t. Langs nedre del av tilløpet står det atskillig med folk og ser; en del publikummere, dertil andre løpere, funksjonærer, bakkemannskaper, og i det han farer nedover mot dem, løfter han begge armene over hodet og vinker. To rappe vift med de ullvottekledde hendene, så kryper han kjapt sammen igjen, og et par små sekunder senere er han på hoppkanten.
Etterpå er det begeistring og ovasjoner, og ingen unngår å sjarmeres av det likefremme, blide og leende ansiktet, det gode guttesmilet. Om selve hoppet konkluderer kommentatorstemmen i filmklippet helt enkelt: «Es war der schönste Sprung auf der schönsten Schanze». Og så mye mer er det ikke å tilføye, annet enn dette: at fremfor alt var det et hopp utført med et kolossalt mot, og en fryktløshet opplagt grensende til det halsløst dumdristige. Men aldri er man jo overmodig med mer praktfull suverenitet enn når man er 19 år. Da har betenkelighetene alt overveiende sin eksistens i sinnets avkroker, og så kan man fly sola helt tett inntil, i en fullkommen, ubetinget ekstase, og såfremt man ikke kommer for nær og styrter, lander man igjen, uanfektet og med et frydefullt glimt i blikket. Det er hva Tauno Luiro gjorde, og godt mulig var det bare det: det store talentet og de lysende ferdighetene, drevet til maksimal ytelse av den brusende, ungdommelige kraften og dristigheten.
Likevel kan det stundom være vanskelig å tenke på Tauno Luiros rekordhopp uten at en mørkere anelse, et streif av noe sårt, også gjør seg gjeldende. For fryktløshetens kan ha flere opphav, og den kan ha sine etterligninger. Hva som allerede kan ha vært i gang med å ete og tære i kroppen hans, og hva han eventuelt kan ha ant eller visst om det selv, er ikke kjent. Men muligens var det en hel del. I så fall er det kanskje også sånn, at en av dødsanelsens mange uttrykksformer er dødsforakten, og som kjent kan den ligne til forveksling på fryktløshet. Vingene som bar ham til sola og tilbake, fikk ikke et eneste dun i fjærdrakta brent. Men om de ganske få voksdråpene som kan ha begynt å smelte lengst inne i ei krå i vingefestene og så rent sakte nedover den glatte, myke, svakt buede vingekroppen, som på et kinn, kan vi ingenting vite.
Takk til: John Schade som har lest og kommentert manuskriptet, og også bidratt med en del saksopplysninger. Ellers finnes en gjeng med kunnskapsrike hopphistorieentusiaster samlet i Facebookgruppene Norsk hopphistorie og Gamle skihoppere, og også der har jeg plukket opp tanker og betraktninger som nok finnes nedfelt i teksten på ulike måter.
Jon Solem (f.1970). Lektor på Surnadal videregående skole, hovedfag i historie.
Les også: Ørnens bror. Steve Collins, Lahti 1980 – av Jon Solem
OLYMPIASTADION 