Av Jon Solem
I Lahti i Finland, i et av hoppsportens aller mest klassiske anlegg, ligger tre bakker bredd i bredd, med fartstårnene tripp trapp tresko side om side. Det er ikke mye til skråning de er anlagt i, og i den største bakken utgjør derfor kulen og øvre del av unnarennet en flere etasjer høy brukonstruksjon, med tilløpet ruvende ytterligere flere titalls meter til værs. Hoppkanten henger fritt; en bred utskytningsrampe lengst inne på kulen, 3,5 meter høy. Bakken er bygd i 1973, i betong. Betongen er hard, grå og massiv, linjene i byggverket elegante.
I mars 1980 flyr en fremmed fugl ut fra denne hoppkanten og høyt over betongkonstruksjonen. Han ses mot himmelen, en spinkel, ennå ikke ferdig utvokst kropp. Hoppdressen er rød, det samme er hjelmen, som virker for stor, nærmest litt malplassert på toppen av den spede skikkelsen. Hoppbriller bruker han ikke. Luftferden er upolert, med bred, plogende skiføring, og skituppene blafrer og vipper flere ganger faretruende, uten at han synes å ta større notis av det. Høyt der oppe møter han hissige vindkast, men lar heller ikke det affisere seg, for flukten hans er fylt med en energi og fremdrift som gjør ham ustoppelig, og i en vid bue runder han kulen og svever utover og nedover, i en flukt som varer og varer. Armene ligger limt inntil kroppen, han rører ikke en finger, han flyr i perfekt balanse. Han er en ung ørn, en ung indianer.
Han når bakken først i det unnarennet er ved å ta helt slutt, og strengt talt skulle det ikke gå an å holde seg på beina. Men heller ikke det trenger den unge indianeren å ense noe på. Han lander og fortsetter ut på sletta, strekker armene tilfreds i været.
***
Steve Collins ble født i Thunder Bay i Canada i 1964. Han vokste opp med et aktivt miljø for hoppsport og annen nordisk skiidrett rundt seg. Sine første hoppski fikk han i 10-årsalderen, og ganske raskt ble det usedvanlige talentet lagt merke til. Allerede i 14-15-årsalderen begynte han å konkurrere på seniornivå, og som 15-åring, i sesongen 1979/80, deltok han i verdenscuprenn, hvorav han vant ett. I tillegg ble han denne vinteren også juniorverdensmester i Örnsköldsvik. Etter denne oppsiktsvekkende debutsesongen, fortsatte karrieren som skihopper utover 80-tallet, og han holdt hele tiden høyt nivå. Sammen med Horst Bulau var han drivkraften i et sterkt tiår for canadisk hoppsport. Flere seire i verdenscup eller internasjonale mesterskap ble det imidlertid ikke.
Sin første og altså eneste verdenscupseier tok Steve Collins den 9. mars i 1980, noen dager før han fylte 16 år, og det skjedde under Lahti-spelen. Og seieren kom etter at han hadde levert et av de mest bemerkelsesverdige svevene noensinne i hoppsportens historie. Hoppet kan ses på i alle fall et par klipp på YouTube. Her er en jamføring mellom Collins og Jan Boklöv:
Han hoppet bakken ned, bokstavelig talt, og det man da må vite, er at den gangen gjorde man ellers aldri det. Ikke i bokstavelig forstand. Bakken ned på den tida innebar at man landet omtrent rundt det såkalte K-punktet, det vil si det stedet der unnarennet begynte å krumme utover, altså gradvis flate ut gjennom overgangen mot sletta. K-punktet lå således et stykke oppe i unnarennet, men K’en sto like fullt for «kritisk», det var altså det kritiske punktet; derfra ville trykket i landingen tilta, og normalt skulle dette punktet ikke overhoppes i vesentlig grad. I dagens skihopping har dette ikke den samme betydningen; nå er svevkurver og bakkeprofiler annerledes, og V-stilen gjør at man uten problemer kan hoppe atskillig lengre. Men så altså ikke i 1980, og i storbakken i Lahti var K-punktet den gangen på 113 meter, og den tidligere bakkerekorden på 115. Collins’ hopp målte 124 meter. Den gangen var lengdemålingen manuell, og på filmopptaket kan vi se hvordan han passerer langt forbi de lengdemålerne som er postert lengst nede i bakken. Så var da heller aldri noen senere i nærheten av å slå denne bakkerekorden. I 1987 ble bakken om- og utbygd, og selv da skulle det gå flere år før man passerte Collins rekord fra 1980. Den siste rekorden før ytterligere en ny ombygging av bakken ble gjort, var på 127 meter, satt i 1996, med den moderne V-stilen.
Om dette utrolige hoppet til Collins er det en hel del som kan sies. Det dreier seg selvfølgelig om et klokkerent treff på hoppkanten og om gunstige forhold. Oppdriften, altså vinden inn i og opp gjennom bakken, var nok temmelig optimal, om enn den også kom i nokså lunefulle kast. Så er det et moment til som gjerne har vært trukket fram, og det er at Collins på mange måter foregrep den måten å hoppe på som skulle slå gjennom drøyt ti år senere, altså den allerede nevnte V-stilen. Collins i 1980 hoppet ikke med V, men motsatt, altså med plog. Det vesentlige ved det er at skiføringen dermed ble temmelig bred fra et stykke foran bindingene og bakover, og det ga større bæreflate, akkurat den samme effekten som man får i enda større grad med V-stilen. Denne bæreflaten hjalp Collins med å utnytte termikken i bakken til å fly, og den bidro til at han ikke fikk fullt så stor hastighet nedover mot landing og dermed også lettere kunne klare å stå. Også dette er en effekt man oppnår i enda større grad med V-formet skiføring. Til alt dette bidro selvfølgelig også kroppsvekten, og sånn sett skal det ikke underslås at den spede 15-åringen foregrep det kroppsideal som nå har vært det dominerende i hoppsporten de siste om lag 20 årene.
Også rent teknisk i satsbevegelsen og de første meterne utover i svevet må det være noe han har gjort på en for sin tid temmelig eksepsjonell måte. Dette er interessant og fascinerende, for hopphistorien har flere eksempler på akkurat det: unge hoppere som, kanskje uten selv å vite helt hva det er de faktisk gjør, treffer en teknisk trylleformel som løfter dem ut på luftferder verken de selv eller andre tidligere har erfart. Kanskje får de det til bare en gang. Eller de kan gjenta det i hopp etter hopp, og kanskje danne skole for andre. Steve Collins’ hopp i Lahti var muligens litt av begge deler, men antagelig mest det første. Han fortsatte å være en svært habil hopper i ti år til, men bare unntaksvis fikk han til noe lignende av dette. Fra og med den påfølgende sesongen gjorde han det vel egentlig aldri. Men dette ene hoppet, sammen med et par til av omtrent samme kaliber samme vinter, blant annet i hjemmebakken i Thunder Bay, pekte 15-20 år framover i tid, mot de fjærlette utøverne som da tok over, og brakte dette med å fly og flyte på oppdriften inn som det avgjørende momentet i hoppsporten.
***
Sånn sett var Steve Collins i Lahti i mars 1980 en gjest fra fremtiden. Men det kunne jo ingen vite da, og for meg og mange av mine jamaldringer fantes en annen forklaring på den ubegripelige luftferden, for det vi skjønte var at Steve Collins faktisk gjestet oss, ikke fra fremtiden, men fra fortiden – og dertil fra et mytisk land. Han tilhørte den amerikanske urbefolkningen, han var indianer, og for en tiåring i Norge i 1980 innebar det et forunderlig møte: i vår bevissthet kom han som en utsending fra den verdenen vi kjente gjennom tegneseriene og guttebøkene; fra prærieslettene, fra leirbålene og tipiene, fra Sitting Bull og Geronimo; fra det folket som hadde levd sitt frie liv, som hadde kjempet og lidd nederlag mot den hvite manns brutalitet og løgnaktighet, og gravlagt sitt hjerte ved Wounded Knee i 1890. Fra dette kom han nå, 90 år senere, og han kom inn i vår vinterverden: en fremmed fugl som fløy i de nordiske hoppbakkene, over den tunge finske betongen, i et vinterlig, kaldkrigsgrått Europa; naturbarnet, uten moderne hoppbriller, spinkel og upolert, men med denne energien i flukten som befant seg hinsides alt hva alminnelig drilling på tekniske detaljer og trauste spenstøvelser noensinne kunne være i stand til å forløse. Vi skjønte at her var det århundrer i løp og ritt over prærieslettene, og smidig manøvrering i forrevne canyoner og dramatiske fjellandskap, som lå nedfelt. Når Steve Collins fløy som en ørneunge mot himmelen i Lahti uten å ense blafrende ski og lumske vinder, og når han kunne lande så kattemykt der det ikke lenger fantes noen bakke å lande i, var det fordi han hadde det i seg som en mange hundre år gammel arv. Og vi kan ha ant at i denne arven inngikk også en velsigning og et forsyn, manet fram og en gang sendt inn i fremtiden av en for lengst henfaren medisinmann, av en åndelighet vi, de mange tusen guttehoppere rundt om i norske bygder, byer og tettsteder, aldri ville kunne ta del i. Alt samlet seg i dette: i en forunderlig og vidunderlig evne til samspill med naturkreftene, til å ta bolig i vinden, og å være ørnens bror.
Takk til: John Schade som har lest og kommentert manuskriptet. Ellers finnes en gjeng med kunnskapsrike hopphistorieentusiaster samlet i Facebookgruppene Norsk hopphistorie og Gamle skihoppere, og også der har jeg plukket opp tanker og betraktninger som nok finnes nedfelt i teksten på ulike måter.
Jon Solem (f. 1970). Lektor på Surnadal vidaregåande skole, hovedfag i historie.
OLYMPIASTADION 