Touren endte på et sykehus i Roubaix

Olympiastadion plukker perler fra sitt rikholdige Tour-arkiv. Her presenterer vi et intervju vi gjorde med Ole Kristian Silseth fra 2013. Silseth ble dobbelt norgesmester i sykling på åttitallet. I løpet av sin korte karriere som proff syklet han i to Grand Tours. I 1983 ble han tatt ut til å sykle Tour de France for sitt italienske lag Metauro-Pinarello. 

I dag er sykling nærmest blitt en folkesport i Norge, noe den på langt nær var på åttitallet. Hva var grunnen til at du satset på akkurat sykling?

Rett og slett fordi jeg synes det var mye mer moro å sykle enn alt annet, f.eks. fotball… Og det er fremdeles dritmoro, så jeg valgte riktig…

Du ble norsk mester i landeveissykling og på tempo i 82, og du ble proff samme år. Hvordan ble du plukket opp av et profflag, hva var prosessen?

Mine norske og nordiske mesterskap hadde nok ikke så mye å si, men jeg kjørte mye i utlandet helt fra junioralder og fikk etterhvert tilbud fra tre lag, to italienske og et fransk. Jeg valgte Italia på grunn av at jeg hadde vært der mest, og tenkte at overgangen var minst.

Hvordan var overgangen fra å kjøre på et norsk amatørlag til et italiensk profflag?

Stor overgang, alt var veeeldig profesjonelt og striglet. Å begynne å reise til ritt i mørk dress med slips, å få bøter for ikke å ha på riktige sokker, å måtte følge ekstremt kontrollert kosthold osv. Samtidig gikk jeg fra kompisgjengen til et regime som var mer kynisk, og fra å være med å bestemme til å få klokkeklare beskjeder om hva som skulle gjøres.

Du ble tatt ut til å kjøre Tour de France i 83, som tredje nordmann i historien. Hva tenkte du da du fikk beskjeden, og hva var din rolle i laget?

Tenkte ikke så mye om det, fikk beskjed om at jeg skulle være en av de som skulle hjelpe Lucien van Impe og det var jobben.

Du brøt Touren på den 3. etappen. Hvorfor brøt du?

Jeg ble kjørt ned i langesonen, våknet på sykehuset i Roubaix med brudd i hånda, masse sting i rompa, hjernerystelse og game over.

Silseth syklet Touren for italienske Metauro-Pinarello
Silseth syklet Touren for italienske Metauro-Pinarello

Hva er de største forskjellene fra Touren du deltok i og dagens TdF?

Største forskjellen er medieoppmerksomheten utenfor de tradisjonelle sykkellandene. Og så er det nok flere nordmenn og ser TDF «live» nå enn på 80- tallet.

Tour de France har blitt en stor norsk begivenhet siden Hushovd begynte å herje rundt 00-tallet. Hvilken medieoppmerksomhet var det fra Norge da du deltok?

Det enkle svaret er ingenting. Den økte medieoppmerksomheten i Norge har selvfølgelig sammenheng med Thor & co sin deltakelse, men uten TV-dekning hadde det neppe vært det samme. Jeg mener jo (til mange journalister’s irritasjon) at norske journalister er late og lite nysgjerrige. Med web og TV har det blitt mindre krevende å dekke internasjonal sykkelsport og da er jo antall «eksperter» steget i takt med tilgang på nyheter fra pc.  Husk at den gangen var TDF ganske likt i dag for syklistene, det er verden rundt som har forandret seg. Det var like mye folk langs løypene i Giroen, TdF, og klassikerne som nå. Forskjellen er TV-dekningen.

 

Du syklet hele Giroen året etter Touren. Hva var det mest krevende med å fullføre et Grand Tour etapperitt?

Det mest krevende er å restituere, få i seg nok mat og holde fokus på rittet. I løpet av tre uker kan det være mye forskjellig vær, spesielt i Giroen som går tidligere på året, og du må være mentalt forberedt på alle mulige forhold. Moralen blir mest utfordret når du har en dårlig dag!

Hva er ditt mest spesielle minne fra din karriere som proffsyklist?

Mange gode minner, men snøværet i Dolomittene i Giroen i 84 samt Sicilia Rundt på våren samme år i intens hete gir minner om kontrastene i sykkelsporten.

Til tross for at du var relativt ung da du ble proff, var du kun proff i to år. Hva var grunnen til det?

Flere årsaker, men en av dem er at jeg så at det også den gang var utstrakt bruk av kjemikalier for å bli best mulig. Jeg har, i motsetning til mange andre, alltid vært åpen rundt hva jeg så og registrerte men valgte ikke å la det blir et alternativ for meg.

Ettertiden har vist at doping også var utbredt i din tid som syklist. Stjerner på den tiden, som f.eks. Sean Kelly, ble tatt for amfetaminbruk. Du har selv innrømmet å ha fått i deg et preparat under et ritt. Var den type doping utbredt da du syklet dine etapperitt? Var det noe du kjente til?

Som sagt, jeg så og registrerte allerede høsten 82 at dette var der. Og jeg har aldri lagt skjul på at jeg la merke til det, uten at jeg visste nøyaktig hva disse «kurene» bestod av. At jeg selv, ved en tilfeldighet, brukte et ulovlig preparat har jeg fortalt til alle som har spurt. Det var også grunnen til at jeg fortalte dette «offentlig». At det blir fremstilt som jeg «innrømmer» doping sier mer om kvaliteten på journalisten. Så svaret er, ja, doping var i sykkelsporten den gang, og ja, det var noe jeg kjente til. Men merk deg at jeg har aldri innrømmet, jeg har fortalt åpent til alle som har spurt! Alle som har spurt har fått et ærlig svar!

Du svarer at en av grunnene til at du ga opp profftilværelsen var dopingbruk i feltet. Så her et hypotetisk spørsmål: Tror du ville ha fortsatt karrieren, hatt større sjanser om du var 25 år i dag og ble sykkelproff?

Det hadde definitivt vært mer aktuelt å fortsette i dag. Nå er det jo blitt veldig offentlig og selv om det fortsatt skjer mye rart er det i hvert fall blitt mye vanskeligere og jukse. Nå gjenstår det å øke straffene! Da blir det enda enklere for de ærlige.

Er det noen talenter i dagens sykkel-Norge du har spesielt tro på. I så fall hvorfor?

Mange talent i sykling, og med oppblomstring av rekruttering kommer det enda flere. MEN fysisk talent alene er ikke nok. Det er overgangen fra junior og U-23 til «voksenklassen» som avslører de få som har både fysikk, moral og vilje til å nå nivået som skal til. Jeg nevner ingen spesielle, men det er interessant å følge de som hevder seg i jr. og U-23. Selv hadde jeg gleden av å bli kjent med Lars Petter Nordhaug da han var 15 år. Han er beviset på at moral og vilje er minst like viktig som fysisk talent.

I Moldemarka er du kjent for ditt upåklagelige humør når du sykler forbi folk du møter. Hvordan klarer du å alltid holde humøret oppe?

Hehe, det er så enkelt som at jeg synes det å sykle er akkurat like jævlig moro nå som i 1972. Og det å møte folk som er ute i marka og nyter den fantastiske byen vår gjør meg ekstra glad. Det var mer ensomt i støvet på Reknesbanen i 1968, der jeg stod som venstre back og ikke skjønte en dritt av hvorfor fotball var moro. Da var jeg ikke glad. men jeg ga vekk fotballstrømpene, hoppet på sykkelen og ditchet fotball. Og smiler fortsatt!

Hjelperytteren – Tom Ingar Eliassen

Mens vi venter på Roche – Peder Samdal

Håvard Syvertsens hellige Bianchi

Syklist. Poet. Sommelier. Intervju med Jostein Wang

Prologen – Jostein Wang

2. etappe Utrecht – Zélande -Jostein Wang

3. etappe Anvers – Huy – Jostein Wang

4. etappe – Seraing – Cambrai – Jostein Wang

5. etappe Arras – Amiens Metropole

6. etappe Abbeville – Le Havre

7. etappe Livarot – Fougères