Håvard Syvertsens hellige Bianchi

Olympiastadion plukker i sitt rikholdige Tour-arkiv og presenterer her et intervju vi gjorde med forfatter Håvard Syvertsen, om Tour de France, sykling, litteraturen og livet, fra 2013.

Hvem er din favorittsyklist i Tourhistorien?

Jan Ullrich er min store helt. Han har en innmari fascinerende biografi. Født i Rostock i Øst-Tyskland, antagelig en helt grå øst-tysk industriby. Så raser muren når han er seksten år gammel. Hvis ikke muren hadde rast hadde ikke han kunnet bli proffsyklist. Og så vinner han Tour de France når han er tjuefire.

Ullrich var en av sammenlagtfavorittene i 2005-touren, der Syvertsen var tilskuer til den 14. etappen. Ullrich er også nevnt i Syvertsens roman «Det håndgripelige» fra 2010, der sykling utgjør en del av handlingen. Vi møter barndomskameratene Arne og Kennet, som begge drømmer om å bli proffsyklister. I romanen reiser vennene for å se Touren, i et forsøk på å lindre sorgen etter at Kennet har mistet kjæresten Sally.  

Hva er det som gjør Ullrich så spesiell?

Jan Ullrich sykla hele oppveksten. Han viste tidlig et stort talent. Det var undertittelen på biografien jeg har lest om han: «Århundrets talent.»

Rundt 00-tallet var det Armstrong mot Ullrich. Tror du Ullrich hadde vært høyere oppe på sykkelhimmelen om det var mindre doping i sporten på den tiden?

Jeg tror ikke Ullrich var noe mindre dopa enn Lance Armstrong. Det jeg synes er fascinerende er at Ullrich fremstår så menneskelig. Lance Armstrong fremstår jo bare som en maskin. Alt han gjorde, var kalkulert. Hver eneste time, hele året. Jeg så et bilde av Jan Ullrich, det var tidlig i karrieren og tatt før sesongen, i mars eller noe sånt, han var feit. Når sesongen var ferdig spiste han bare wienerbrød, liksom. Han hadde ikke den 110 % disiplinen. De siste årene var det ikke så gærent, men i begynnelsen måtte han bruke de første månedene av året til å sykle seg ned i vekt

Du er selv glad i sykkelsport og sykler seg på fritida. Hvordan ble interessert i sykling?

Jeg er arvelig belasta. Faren min var sykkelrytter. Han sykla som ung, så slutta han på et tidspunkt, siden var han dommer på sykkelritt. Det førte til at han fikk tilsendt blader fra sykkelforbundet. Jeg husker at allerede fra jeg var fem, seks år, så bladde jeg i de bladene, så på bildene. Jeg var helt trollbundet. Det var noe tiltrekkende med estetikken. De der fantastiske syklene og sykkelbuksene. Etter å ha lest bladene venta jeg utålmodig på å bli gammel nok til å kunne begynne å sykle. Jeg sykla aktivt en periode, men holdt egentlig ikke på så lenge, kun i fire år, så bråslutta jeg. Da var det nok. Da hadde jeg ikke holdt på med noe annet disse fire årene. Jeg var helt monoman.

Hva kom først, interessen for sykling eller for skriving?

Interessen for sykling og skriving må av en eller annen måte foregått samtidig. Det veit jeg rett og slett ikke. Det har vel på en eller annen måte alltid vært der. Da jeg slutta med syklinga begynte jeg å røyke. Jeg hadde fått nok av hele sykkelgreia.

Hvordan bruker du syklinga i din egen skrivehverdag?

Jeg jobber mye bedre etter en tur på sykkelen, kan sitte på formiddagen og jobbe til jeg begynner å henge med hodet, så tar jeg en sykkeltur. Da skjer det noe. For meg er trening hvile. Og når jeg trener kan det skje veldig uventa ting. I mange år løp jeg ganske mye, fordi det var upraktisk å sykle, med barn så ble det dårlig med tid. Men jeg kan peke akkurat på det punktet på en løpetur hvor tittelen på den og den boka kom til meg. Når jeg har dårlig tid sykler jeg opp til Grefsenkollen, for det er effektiv trening på kort tid. Det hender jeg tenker at det er ganske corny, whats the point? Samtidig gir det en nærmest gedigen lykkefølelse i kroppen.

Hvorfor er akkurat sykling så fascinerende?

Det har noe med estetikk å gjøre. Jeg elsker sykkelestetikken. Hvis du ser på fargene rytterne har på seg i Frankrike Rundt, ingen av dem ville hatt på seg de fargene privat, som rosa og lysegrønn. Det handler også om karakterer og myter. Roland Barthes skriver jo blant annet om Tour de France i «Mytologier».

En annen forfatter og regissør som er svært inne i sykling er danske Jørgen Leth. Han har laget to legendariske sykkeldokumentarer fra 70-tallet, som begge kretser rundt Eddie Merckx. Disse filmene har jeg forstått har gjort inntrykk på deg?

Da jeg som ung så «Stjerner og vannbærere» av Jørgen Leth, der Bianchi-laget spiller hovedrollen, ble det plantet en solid drøm i meg. En gang i livet skulle jeg eie en Bianchi-sykkel. Og det gjør jeg! Det er veldig atypisk meg, jeg er interessert i å ha en bil som virker, men totalt uinteressert i å ha en Alfa Romeo eller noe sånt. Men sykkelen. Jeg har en sånn glede av å eie den sykkelen med den lysegrønne fargen. Nå ser jeg til min store fortvilelse at sportsbutikkene leverer Bianchi-sykler i andre farger enn den mintgrønne. Det er skammelig! Bianchifabrikken har visstnok en klausul på at alle syklene som produseres der, skal ha en liten strek med den mintgrønne fargen på seg.

Blant bøkene Håvard Syvertsen har skrevet, finnes novellesamlingen «Betzys sommer» romanen «I lyset» og romanen med forfatterens egen Bianchi på omslaget, «Det håndgripelige» fra 2010. Anbefales!