Syklist. Poet. Sommelier. Intervju med Jostein Wang

 

Jostein Wang er den norske landeveissyklisten fra 70- og 80-tallet som la opp på toppen av karrieren, satte sykkelen i garasjen for å fordype seg i filosofi og skjønnlitteratur. I løpet av juli skriver han ett dikt for hver etappe under hele Tour de France. Etappediktene publiseres på Olympiastadions hjemmeside hver formiddag under rittdagene. Endre Ruset intervjuet Wang i Botanisk hage på Tøyen like før Touren ble sparket i gang.

Hvor kommer du fra?

Oslogutt. Født i Josefines gate. Vokste opp på Manglerud og Ekeberg før jeg var stor nok til å flytte til Torshov alene. Moren min var fra Gudbrandsdalen. Hun møtte faren min da hun studerte på sykepleierhøyskolen i Oslo. Han var gullsmed og forsikringsmann. Jeg var en av fire søsken, eneste gutt blant tre søstre.

Ditt første møte med sykling?

Det var to løp i Manglerud i året. Det ene var et ganske kort gateritt som het Østkantrittet, som Manglerudklubben Frøy arrangerte. Det andre rittet var et høstløp, da kjørte de Østensjø rundt i en lengre løyp på ti femten km. Jeg var åtte, ni år og syntes det var gøy å se på. Da jeg var ti år gammel fikk jeg lov å stå med flagget og stanse trafikken. Flagget fikk jeg byttet til meg mot en sjokolade.

Jostein Wang med tre av sine søstre
Jostein Wang med tre av sine søstre

Når fikk du din første landeveissykkel?

Jeg begynte å mase ganske fort. Da jeg begynte å gå på treninger hos Frøy hadde jeg ikke sykkel. Det var dyrt å kjøpe sykkel dengang som nå, men jeg fikk først låne en av onkelen min. Det var en gammel Diamant racersykkel, svær som pokker. Jeg rakk jo såvidt ned til pedalene. Den brukte jeg i noen måneder fram til jeg fikk min egen i julegave, en Monark.

Husker du de første sykkelturene?

Jeg var med i Frøy sammen med et par andre kompiser. Etter skolen og i helgene dro vi ut og sykla. Vi kjørte hjemmefra over Lambertseter til Nordstrand, ut gamle Mosseveien. Skulle vi videre kjørte vi den lange bakken opp mot Ski, forbi der Tusenfryd ligger nå, så ned ved Årungen og inn igjen. Vi var ti-tolv år. Det var ikke noen spøk. Om vinteren sykla jeg på en ergometersykkel hjemme i kjelleren, gikk på ski og drev med løping, løfta vekter og så hadde vi fellestreninger med Frøy en gang eller to i uka.

Knut Knudsen
Knut Knudsen

Hadde du noen forbilder?

Knut Knudsen markerte seg tidlig. Han var konge tidlig på søttitallet. Jeg abonnerte på et fransk sykkelblad og har fortsatt et par nummer fra -73 og –74 årgangen liggende. Da var jeg femten år og fikk de store heltene levert rett i postkassa: Mercx, Gimondi, Ocana, Polidor, Moser, Saronni, Battaglin. Det fulgte plakater med bladene, jeg tapetserte soverommet mitt. Bladet het Miroir du Cyclisme og kom fra Frankrike en gang i måneden. Det var stor stas hver gang. Jeg skjønte ikke noe fransk, men leste navnene, så på bildene og finleste resultatene. Da skjønte jeg at: ok, det er dette det handler om.

Skjebnen ville det slik at jeg noen få år senere fikk trene med noen av disse rytterne, fjelløkter med Battaglin, Knudsen og de andre proffene før vårklassikerne og Giroen, det var tider.  

Når skjønte du at du kunne bli god?

Lysten var der hele tiden, men det tok lang tid og fryktelig mange timer. Sykkel er jo ekstremt arbeidskrevende. Du må være tålmodig. Det tok en to-tre år før jeg fikk min første seier, som gutterytter i Jaren Grand Prix på Hadeland. En spurtseier fra ei gruppe på seks mann. Det en sånn følelse du aldri glemmer. Du bare seiler inn og vet at du er først. Alle de andre gutta var med. Det er en glede du ikke finner igjen noe annet sted. Første gang: Øverst på pallen, kyss på kinnet, blomsterkvast og glassvase i premie. Den første seieren ble en viktig driver videre, du fikk lyst på mer.

Den første sykkelen
Den første sykkelen

Du vokste opp på 60- og 70-tallet. Hvilke ritt husker du spesielt godt?

Vi var på ritt stort sett hver helg hele sesongen. Kjørte en god del løp på Mallorca og Italia tidlig på året, og kom som regel hjem fra utlandet rett etter påske, da var snøen stort sett borte og det var syklbart. Den første store mønstringa var Tønsberg Grand Prix første helg i mai. Det var et stort løp. Gateritt på lørdag og landevei på søndag. Dit kom alle for å føle hverandre på tennene; hva har de gjort i vinter, hvor gode er de? Rittet var en pekepinn på hvordan sesongen kom til å se ut.

Hvordan ble talentet ditt oppdaga?

Det var jo resultatene, og så hadde jeg god kontakt med Torleif Andresen som jeg trente mye med. Han var nesten ti år eldre enn meg og en av de store den gangen. Det var Andresen som samla sammen folk i helgene. Hvis han ringte deg og spurte om du ville være med på søndagstur så var det en hedersbetegnelse. Da stilte du. Vi kjørte fra Oslo og ut til Mysen og tilbake igjen, eller fra Oslo, rundt Øyeren og inn Lillestrøm tilbake. Han bodde ute ved Ski og syklet først inn til Oslo for å møte oss, etter endt økt syklet han tilbake.

Sykkelgutta i Oslo
Sykkelgutta i Oslo

Husker du første turen med Andresen?

Det var på våren og kaldt som pokker. Vi hadde hansker, luer, votter og sokker over skoene. Vi kjørte lagtempo med sykkeldrag opp bakkene. Jeg ramla av. Det var tøft. Disse gutta var ti år eldre enn meg og hadde vunnet svære løp i utlandet. De tok pustepause, kjørte rolig i noen minutter før neste drag. Jeg klarte akkurat å komme på rulla og så var det på’n igjen. Det var rett og slett snakk om å få juling i en årrekke, om å gå gradene.

Hvordan sleit du deg opp og fram?

Guttedrømmen min var å bli så god som overhode mulig. Etter at Knut Knudsen ble olympisk mester og verdensmester, visste jeg at han holdt til i Italia og greide jeg å finne ut hvor i Italia han bodde. Jeg ringte ned til han, må ha vært femten-seksten år, spurte jeg om jeg kunne komme ned og kjøre med han.

Han bodde hos en familie som drev et hotell rett nord for Vicenza.

På telefonen sa han: – bare kom. Jeg trodde ikke det var sant. Her ringer en fremmed tenåring fra Norge og han inviterer meg ned på direkten.

Jeg tok fly til Milano, tog videre til Vicenza og taxi dit han bodde. Han var bortreist for å kjøre en av vårklassikerne da jeg kom, men vertskapet hans rigga meg opp. De var hyggelige folk, sanne entusiaster, ga meg kart og viste meg hvor jeg kunne sykle.

Far i huset kjørte meg noen ganger til løp. Det var han og meg alene i bilen. Han plystra og lo, vifta med armene og snakket masse på italiensk før han lo litt igjen. Jeg hadde aldri kjørt så fort i bil. Kjørte vi forbi en politibil som sto i veikanten så vinket de bare til hverandre.

Kona styrte hotellet og lagde mat sammen med kokken. Det var fantastiske måltider, luktet alltid godt når vi kom hjem fra en treningsøkt eller et løp. Det var jo dette som var ekte kortreist og lokal mat. De hadde vinranker i bakgården og en hane som vekket oss alt for tidlig. Pasta lagde de selv og kjøtt fikk de levert på døra.

Husker du den første turen på italiensk jord?

Jeg husker første turen. Det var i slutten av februar og bitende kaldt. Jeg kjørte opp i fjellene. Så begynte det å snø. Jeg kom fra Mallorca og tjue varmegrader, hadde korte hansker og nesten ikke tøy, men heldigvis en avis som jeg fikk lagt på undersiden av trøya.

På vei ned hårnålssvingene greide jeg ikke å bremse. Fingrene hadde stivna. Da jeg kom hjem var det så vidt jeg greide å gå inn på hotellet. De stod i baren og lo og spurte om jeg ville ha latte caldo. Caldo på italiensk betyr varm. Men jeg kunne ikke noe italiensk, og tenkte – latte caldo? Jeg skal ikke ha kald melk! Hva er det de tenker på, gærne italienere? Men så kom de med en rykende latte caldo. De hadde helt en skvett grappa i den, så da ble jeg varm til slutt.

Etter fire dager kom Knudsen tilbake. Han ga meg litt ordentlig treningstøy. Det jeg hadde tatt med meg holdt ikke italiensk standard. Så dro vi ut på den første turen. Vi sykla ved siden av hverandre. Han la armen rundt meg og sa ”Dette her går bra, bare heng deg på og slapp av”.

Vi kjørte en knapp mil nordover til et veikryss som var fast samlingssted. Der møtte vi de andre gutta fra laget hans og folk fra andre lag. Så kjørte vi sammen. Noen ganger var det flate lange etapper, krysset Posletta. Posletta er flat som en pannekake. Regionen fra Vicenza bort til Venezia er paddeflat.

Vi kjørte lange ruller der. Andre ganger dro vi opp i fjellene. Det var der de virkelig store gutta kobla seg på.

Jeg var ikke veldig høy i hatten på de første turene og fikk mye juling. Gutta preppa seg til Milan San Remo og Italia Rundt. Jeg kjørte fjell med giganter som jeg bare hadde sett bilder av. Disse rytterne gikk jo som pokker. Jeg ble hekta av gang etter gang etter gang.

Men så gikk det litt bedre året etter, og enda litt bedre året etter det igjen. Etter tredje året begynte det å funke. Da lå jeg og taua i fjella. Men det er veldig fort gjort å gi seg der og bare tenke ”nå gir jeg meg, dette her orker jeg ikke mer.” Du må tåle mye juling.

Det er syklingens karakter av Zen: du må glemme deg selv og gjøre jobben, wax on, wax off, dag ut, dag inn.

Har du noen formening om hvorfor akkurat du tålte julinga?

Du må ha en sterk vilje for å klare å gjennomføre det. Den hadde jeg garantert. Uten det hadde det vært et håpløst prosjekt. Jeg har sett nok av gutteryttere som har fått litt motstand og gitt seg og bare forsvant. Jeg vet ikke hvorfor jeg tålte det. Kanskje fordi jeg slekter fra Gudbrandsdalen. Folk derfra er kjent for å være sindige og seige. Når de vet hvor de skal kommer de fram. Samma hvor langt det er.

Min mor måtte sykle to-tre mil hver dag for å komme på skolen da hun var ung. Hun hadde sin første sommerjobb da hun var tolv år og forteller de utroligste historier fra den tiden. Jeg har helt sikkert noe derfra.

2015-07-03 17.31.27

Du reiste til Italia for å sykle med Knudsen, men ikke, slik unge ryttere gjør i dag, for å bli proff?

Jeg fikk ikke lov til å signere for klubber, for da var du proff og da fikk du ikke kjøre i Norge. Jeg fikk lisens som semi-dilettant: halvproff. Lisensen varte i en til tre måneder. I tillegg måtte du ha med deg lisensfra det norske Cykleforbundet. Det var ganske byråkratisk den gangen.

Jeg husker jeg hadde et håndtegnet kart i baklomma og syklet alene til det italienske Cykleforbundets lokale kontor i Padova for å få stempel og lisens. Knudsen hadde ringt inn så alt lå klart.

Hadde du noen nære venner bant syklistene, eller var du mer en ensom ulv?

Mer ensom ulv. Men jeg hadde noen lagkamerater i tillegg til gjengen rundt Torleif Andresen som jeg trente med og broren hans Ørnulf. Ørnulf måtte gi seg på grunn av skader, men var trener i Ullensaker; klubben jeg flytta til etter Frøy. Vi hadde som regel et bra forhold til de rytterne som var på samme lag, selv om det fantes intern rivalisering og misunnelse. Jeg tok selv kontakt med Johs Tennmann på Hamar og besøkte han privat på Hamar et par ganger i året. Det var en fabelaktig mentor. Han kunne bare se på deg og fortelle hva du skulle gjøre. Vi hadde timeslange, konsentrerte samtaler om kropp og trening. Jeg fikk forslag til endringer i treningsopplegget og skrev treningsdagbok. Jeg husker godt han hentet bilder av Eric Heiden, sammenlignet fra sesongene før og nå. Så på lårene. Tennmann ristet på hodet: dette er ikke mulig.

Hvordan var rivaliseringen?

Det gikk litt i bølger, men dukket særlig opp rundt laguttak. Da vi var yngre var nok det tøffere enn når vi var eldre. Jeg husker å bli tatt ut på representasjonslag på bekostning av en annen som mente han var bedre, da ble det en del skittkasting. Man kan godt skryte av mye kameratskap i idretten, men jeg opplever like mye omvendt. Det var tøffe tak. Det var perioder hvor de de voksne måtte gå i mellom. Alle på det nivået legger ned ekstremt mye arbeid. Da er det ekstra bittert å bli utelatt.

Bild (17)

Din beste sesong?

Vanskelig, kanskje -79 eller -80. Jeg vant mange løp. Jeg kjørte Telemark rundt, og det var siste gangen. Jeg kom hjem etter det. Jeg satte sykkelen rett i garasjen uten å røre den på tjue år.

Ikke en eneste gang?

Ingenting. Jeg hadde fått nok. Jeg hadde ikke gjort annet enn å sykle fjell opp og fjell ned og slitt som et dyr i så mange år. Jeg hadde andre interesser som begynte å bli viktigere enn syklinga. Etterhvert så jeg på sykkelsporten som et tivoli og et sirkus. Jeg hadde jeg ikke lyst å være med på det lenger.

Når begynte du å interessere deg for kunst?

Litteratur kom først. Jeg har bøker hjemme med dedikasjoner fra forfatterne som jeg har fått i bursdagspresanger fra jeg var ganske liten. Blant annet en av Erik Bye. Boka het ”Munnspill under åpen himmel”. På tittelsida står det: ”Til Jostein. Gratulerer med 7-årsdagen. Hilsen Erik Bye.”. Hamsun leste jeg også tidlig og alle de norske klassikerne: Sandemose, Mykle, Borgen, Axel Jensen. Det var en del lesing opp gjennom.

Var det vanlig å lese skjønnlitteratur i sykkelmiljøet?

På ingen måte.

Du var unntaket.

Jeg tok forberedende i filosofi mens jeg kjørte sykkel. I samme periode begynte jeg på grunnfagstudier på filosofi. Det dro nok i den retningen fra nokså tidlig av. Så det var nok på sett og vis en naturlig overgang da jeg la sykkelen på hylla og gikk inn i det andre.

Bild (4)

Brukte du filosofiske tilnærminger innsikter til konkurransesyklingen din ?

Nei. Det var to adskilte verdener. Det eneste du kan trekke veksler på er etikken. Og det var nok en blanding av en etisk og en eksistensiell beslutning. Å kutte. For jeg følte veldig sterkt at det var feil.

Hva føltes feil etisk?

Å kaste bort livet sitt, i bunn og grunn. Det er vel i og for seg mitt syn på idretten fortsatt. Men jeg har et forhold til idretten omtrent som en narkoman: Du må ha det, du må se på det. Du må følge med. Jeg er dritspent før hvert VM i fotball eller Tour de France. Du må være med, greier ikke å la være. Du har det i blodet og blir ikke kvitt det.

Etikk. Sykling og dop. Hvordan opplevde du denne problematikken i din aktive periode?

Den gangen var alt lov. Det var ingen kontroller, ingen dopingkontroller, ingenting. På slutten av min karriere ble det diskutert om det kanskje skulle innføres en form for vi meldeplikt. Da ble vi forbanna. Vi tenkte: ”Hva faen er dette for noe? Skal de begynne å kontrollere oss? Skal vi melde fra om hvor vi er til enhver tid?” Vi skjønte ingenting av det.

Brukte du doping selv?

Nei. Men det som var interessant, det vi gjorde, vi var veldig bevisste på kosthold og på forskjellen med det å ha en flaske med bare vann på sykkelen kontra en flaske med andre ting i…og…det første vi gjorde når vi kom til Mallorca hvert år var jo å fly på apoteket. For der var alt, i motsetning til Norge, reseptfritt. Der kunne vi plukke det vi ville og det gikk som regel i brustabletter som var ganske heftige, bomber av sukker, koffein og vitaminer. De blandet vi ut i de to drikkeflaskene vi sparte helt mot slutten av løpet.

Når vi kjørte i utlandet kjørte vi jo også mot østeuropeiske ryttere. Gutta derfra som var jevngamle med meg var som regel tre ganger så store. I noen løp fikk jentene lov til å stille opp: Østtyske jenter. De hadde mer skjegg enn jeg hadde. Noen så ut som belgiske okser. De lå foran og kjørte til de stupte.

Det var en del snakk om «russerdop» og gikk en del rykter i utlandet. I blant lå det igjen saker i gardrobene som ikke var Kvikk Lunsj, for å si det sånn.

Bild (14)

I Norge snakker vi mye om de dopa utlendingene i en sport med en heftig dopingkultur. Hva med norske ryttere på den tiden?

Norske ryttere får svare for seg selv.

Du hadde din beste sesong for så å parkere sykkelen. Hva gjorde du da?

I tillegg til å lese, begynte jeg å male. Billedkunst.

Hadde du drevet med kunstmaling før?

Nei. Jeg gikk et par år på en tegne og maleskole i Oslo. Etterhvert fant jeg ut at det ikke var den måten jeg best kunne uttrykke meg kunstnerisk på. Jeg ville ha noe litterært, begynte å lese og å skrive mer, tok idehistorie og filosofi på Blindern. Hadde opphold i Paris og Berlin. Leste Kant og Heidegger på tysk, skrev oppgave om Wittgensteins språkfilosofi. Det var et like langt og seriøst løp som syklinga.

Var du like seig når det kom til å studere filosofi som å sykle?

Filosofien krever minst like mye og like hardt arbeid som syklinga gjør.

Er du en bohem?

Helt sikkert. Dro alene til Italia for å bo sammen med et av mine sykkelidol da jeg var seksten år, tok fly til Milano, kom meg til togstajonen i Milano med sykkel og hjul og ryggsekk full av treningstøy, inn i en gammel togkupe. Jeg stabla sykkelen på setet ved siden av, den var mer verdt enn meg, og fikk kjeft av disse gamle italienske damene fordi jeg hadde sykkelen i kupeen.

Wang etter endt karriere
Wang etter endt karriere

Forstod du kjeftinga. Kunne du noe italiensk da du kom?

Ingenting. Jeg måtte lære. Det var inn med teskje rundt middagsbordet. Ord for ord. Ett ord om ganger. Masse rare skikker som jeg ikke visste noe om. Vi gutta spiste alltid først, med far i huset og sønn. Jentene serverte. Når vi var ferdige og alt var rydda satte de seg ned og spiste. Politiet kom inn til lunsj. De drakk en espresso og en dobbel grappa hver i baren og så kjørte de igjen. Jeg skjønte ingenting. Det var en annen kultur.

Har du en spesiell historie fra oppholdene i Italia?

Jeg husker særlig ett ganske langt løp. Det var flere runder med ett fjell i hver runde. Italierne var hysteriske. Jeg var en av de ytterst få utlendingene i rittet. Det regnet og jeg var sliten som pokker. Italienerne ble dytta opp. Jeg fikk ikke hjelp av noen. På den siste runden ramla jeg av feltet, kom meg over fjellet og ned på andre siden. På flata var det to-tre mil igjen til mål. Jeg var helt alene bakerst. Da kom en av motorsyklistene opp til meg. På baksetet hadde han ei jente som tok tak i meg og så ga de full gass og kjørte meg opp igjen.

Hva brakte deg fra sykkelsporten til poesien?

En glede over å uttrykke seg. Poesi er en ekstremt presis måte å gjøre det på. Jeg finner en glede i å forske i språket. Forske i de uttykksmulighetene som ligger der. Det er et stort felt, et vanskelig område, et nytt fjell. Jeg kan ikke se at det er noen ende der. Gleden ved å gjøre en poetisk innsikt er nesten like stort som å vinne et sykkelløp. Kanskje kommer jeg enda lenger når den dag komme. Kanskje vil gleden – om jeg får gitt ut min første bok – være like sterk som den jeg føte ved min første sykkelseier.

Hva fant du i poesien, som du også fant i sykkelsporten?

Rytmen. At alt stemmer. Du føler det. Du jobber med språket på akkurat samme måte som du jobber med pedaltråkket, med sittestillingen. Intuisjonen forteller deg at nå er det riktig. Det sier bare klikk klik klikk. Du føler deg i balanse og beveger deg lett fremover og oppover.

For et år par år siden tok jeg en ny utdanning. Nå kan jeg kalle meg Sommelier. Det er flere likhetspunkter mellom det å bestemme en vin, analysere luktene, disikere det du har i glasset og sette ord på det, sette ord på stemningen – og det å skrive dikt. Men det kan vi snakke om en annen gang.

Jostein Wang har skrevet et dikt til hver TdF-etappe:

Prologen

2. etappe (Utrecht-Zélande)

3. etappe (Anvers – Huy)

4. etappe (Seraing – Cambrai)