Fenway Park

Boston Red Soxs hjemmebane ble bygd allerede i 1912, og er det eldste stadionet som er i bruk i Major League Baseball. Tre millioner publikummere kommer fremdeles hvert eneste år for å se byens gutter svinge balltreet.

Tekst og foto: Stian Johansen

Fenway Park har plass til i overkant av 37 000 tilskuere. Red Sox fyller stadion nesten hver eneste kamp. I fjor spilte de 81 hjemmekamper i seriespillet, og er en av de best besøkte arenaene i MLB til tross for at Fenway Park er blant de minste i ligaen.

Det jeg kanskje syns er mest fascinerende som nybegynner i baseball, er antallet kamper som spilles. Fra sesongen starter i april og til sluttspillene begynner i oktober, spiller de rundt 160 kamper på 180 dager.

Jeg så kampen mot Tampa Bay Rays 4. mai. Da var Red Sox inne i en periode med ni hjemmekamper på ti dager, og hver kamp er altså så å si fullsatt. Jeg kjøpte en billett til 50 dollar, som var midt på treet både når det gjelder plass og pris. Helga før de tre oppgjørene mot Rays, spilte de tre kamper på rad mot rivalen New York Yankees. Til de kampene var prisene dobbelt så dyre som mot Rays.

«America’s most beloved ballpark», som Red Sox hevder selv, er en «Cash Cow» ifølge The Boston Globe.

Nikonbilder, Boston 086

Party i Yawkey Way

Fenway Park ligger i gåavstand til Boston sentrum. Adressen er Yawkey Way, oppkalt etter en tidligere eier. Yawkey Way blir stengt for trafikk tre timer før kamp, og ut i gata rulles et titalls matboder og tappekraner. Det er underholdning for penga. Korpsmusikk, ansiktsmaling, en raring på stylter, klovn. Man kan møte tidligere spillere inne i den gigantiske supporterbutikken, og få en autograf – helt gratis – som klubben annonserer med.

Kvelden jeg var der, var gata full av Star Wars-karakterer. Stormtroopers, R2-D2 og Chewbacca var på plass for å reklamere for den kommende spillefilmen.

Mange mennesker kom tidlig for å være med på moroa, trøkke i seg en pølse og en pils. Men svært mange seig inn portene først ved kampstart også.

Created with Nokia Smart Cam

Mat på P

Inne på stadion var det et svimlende antall boder for mat og drikke. Pizza, pølser, pretzels, peanøtter, popkorn og pils. Riktignok kunne man også få tak i en flaske vann til fire dollar. Brus og lemonade. Boston-klassikeren «lobster roll» og mer til.

Om man har sesongkort anbefaler jeg å ikke spise middagen på stadion hver gang.

Baseball er visstnok den eneste lagballsporten som ikke går på tid. Begge lagene skal være henholdsvis ute på banen og på plata med balltreet, ni ganger. I gjennomsnitt varer en kamp over tre timer, og tallet er økende. På de siste ti åra har snittet økt med nesten en halvtime.

Ikke rart folk må spise mens de er på kamp. Matbodene hadde godt trøkk hele kvelden igjennom. Folk kommer også i stor grad rett fra jobb, og en del har reist et godt stykke for å se Red Sox på Fenway Park. Det er ikke nødvendigvis bare baseball folk kommer for å oppleve. Det er en helaften med sport, mat, sosialt samvær og underholdning.

En ting verdt å merke seg for norske sportsarrangører av en viss størrelse, er tribuneserveringa. På Fenway går flere titalls mennesker konstant rundt og tilbyr mat og drikke, slik at man slipper å gå fra plassen sin under kampen. Jeg skulle ønske norske tippeligaarenaer ble flinkere til dette. Selge vann, kaffe, mat ved seteradene. Gjerne øl også.

Nikonbilder, Boston 125

Oppdratt i norsk tribunekultur, spurte jeg om det var egne områder hvor man måtte drikke sin pils. Men det var det ikke. Man kan kunne drikke pils hvor man måtte ønske, bortsett fra to tribuneseksjoner som var ment for barnefamilier. Jeg så ikke et eneste berusa menneske. Et par øltrøtte typer, det var alt. Folk var derimot i stand til å nyte sin øl, se på baseball, og oppføre seg aldeles eksemplarisk.

Prisen på mat og drikke var betydelig dyrere enn for lignende andre steder i byen. En pils i plastglass kosta ti dollar, og det var et stykke unna en halvliter.

Bra flyt på do

Det var i det hele tatt mange barn til stede. Det var flere egne toaletter for barn med stellebehov. Herretoalettene var svære, køfrie og ganske så ok når det kom til renslighet. Dametoalettene inspiserte jeg ikke, men som sedvanlig på store arrangementer var det noe mer kø der enn hos herrene.

I gatene rundt Fenway Park er det mange svære, typiske sportsbarer og restauranter. Fulle både før og etter kamp. Steder som serverer burger og opphøgga poteter. Noen dager før kampen mot Rays var jeg på en guidet tur på stadion. Etter omvisninga tok jeg en matbit på en av restaurantene. Til min forbauselse var det små tv-er plassert over pissoarene inne på toalettet, sånn at man ikke skulle gå glipp av noe fra sporten som ble vist på tv-ene ute i restaurantene. Dette syns jeg vel strengt tatt norske tippeligaklubber ikke trenger å la seg inspirere av.

Fenway Tour

Klok av skade reiste jeg til Fenway for omvisning da Red Sox spilte utenbys. Et par uker tidligere tok jeg nemlig turen for en «Fenway Tour» fullstendig uvitende om at det var årets første hjemmekamp samme dag. Allerede seks timer før kampstart var det så smekkfullt at det var umulig å komme fram noe sted, med mindre man hadde billett.

Nikonbilder, Boston 124

Fenway Tour blir arrangert hver time fra tidlig på formiddagen til seint på ettermiddagen, hver dag, hele året. En times guida tur koster 18 dollar. Oppmøtet er, strategisk fra de med ansvar for omsetninga, inne i supporterbutikken. Det var møtt opp så mange folk den timen jeg hadde sett meg ut at gruppa ble splitta i to. Cirka 30 på hver gruppe.

Noe av det første som skjedde var at alle ble tatt bilde av. Individuelt eller i grupper med dem man måtte være der sammen med. Når guideturen var over, ble man møtt av en neve selgere ute på gata som forsøkte å få omsetning på de skralle bildene som var tatt inne på stadion. Jeg takka nei til å kjøpe et bilde av meg selv for 28 dollar.

Fenway Park er som sagt gammel. Den er umoderne sammenligna med andre stadioner i MLB, den neste eldste er fra 60-tallet, mens de fleste er av nyere dato. Den er et lappeteppe. Fenway var allerede på 60-tallet utdatert for Red Sox. De tapte penger. Bekvemmeligheten for tilskuerne var dårlig, og det ble snakka om å bygge en ny moderne, større stadion.

Stadion har blitt pussa på, og utvida flere ganger siden det. Men blant annet de originale tresetene fra 1912 er i stor grad intakt. Jeg satt på en av disse. Det var ok, men lenge før halvveis reiste jeg meg, gikk rundt og kikka litt, før jeg ble stående øverst på nedre dekk. Nærmere baren. Perfekt utsikt derifra også, men betydelig mer handlingsrom enn på de trange radene.

Guiden på Fenway Tour fortalte at det finnes sesongkortinnehaver som har arva sitt faste sete etter sine foreldre, som igjen har arvet det av sine. Det er vanskelig for en nostalgisk klubb å skifte ut setene.

En kuriøsitet med Fenway er poengtavla (se bildet under), som også inkluderer poengservice fra de øvrige MLB-kampene som foregår samme kveld. De har beholdt den manuelle tavla de har hatt gjennom flere tiår. Det sitter noen fyrer inni den som kommer ut ved hver «inning-break», pausen mellom omgangene, med en stige de klatrer opp i, for å skifte til aktuelle sifre. Ifølge guiden får ikke disse fyrene sett kampen, i alle fall ikke live (håper de har en tv inni der), og det kan bli både iskaldt og svært hett inni boksen.

Nikonbilder, Boston 116

På Fenway Tour ble vi slusa inn i bortegarderoben. Det var stusslige greier. Ikke noe bedre enn garderoben til tredjedivisjonslaget Herkules i Skien. Det var lite og trangt. Ikke noe boblebad. Ikke Premier League. Guiden spøkte med at Red Sox i det minste har begynt å tilby motstanderen vann.

Best i begynnelsen av hvert århundre

Fenway Park er like fullt et særdeles stilig stadion. Det er tradisjon og historie, som Red Sox og Boston-folk er stolte av. Alt snakk om å flytte klubben, bygge et nytt stadion, er over. Klubben har spilt der siden 1912, og det sitter heldigvis stadig lengre inne å skulle flytte fra Fenway.

Etter en ny runde med oppgradering det siste tiåret, mener eierne at Red Sox i alle fall skal spille der fram til 2061.

Nikonbilder, Boston 147

Inne på stadion, og utenfor, er det massevis av plaketter, bilder, statuer, monumenter over en særdeles stolt tradisjon. Blant annet en vegg med bilder fra kjente spillefilmer hvor det har blitt filmet fra Fenway Park.

Field of Dreams (1989), Fever Pitch (2005), The Town (2010), Moneyball (2011), The Ted (2012) er blant spillefilmene med scener fra Fenway Park.

En viktig del av klubbens og Fenways identitet virker å være det faktum at de ikke vant World Series på 86 år. World Series er kort forklart den endelige finalen i sluttspillet, etter at de ulike gruppespillene er ferdigspilt. World Series ble arrangert første gang i 1903. Boston Red Sox vant den, og fire til fram til 1918. Deretter gikk det altså 86 år, før de igjen endelig vant i 2004. Red Sox vant deretter i 2007 og 2013.

Boston Red Sox har hele veien vært blant de største klubbene, og har sett på seg selv som en av de viktigste, en klubb som skal være med å kjempe om seieren i World Series, og at de skal vinne oftere enn med 86 års mellomrom.

Red Sox er i alle fall veldig gode i begynnelsen av hvert nytt århundre, som guiden på Fenway Tour sa.

Poesi?

Kampen mot Tampa Bay Rays var ikke god. Verken sett fra en noldus som meg, eller fans som jeg overhørte brokker av samtaler fra. Pressen var ikke nådig. Red Sox tapte sin fjerde strake hjemmekamp, og den var egentlig ganske kjedelig.

Jeg har hørt folk si ting som at baseball er poesi. At baseball regnes som en egen litterær sjanger i USA. Man finner mye baseball i dikt, romaner, film. Baseball appellerer fordi det er så tydelig, eller avslørende, hva som til enhver tid skjer. Det er ni spillere mot en fyr med balltre når hver omgang starter. Pitcher mot batter. Kastefyren mot balltrefyren.  Spillerne har ikke så mange andre enn seg selv å lene seg på, skylde på. Ensomme øyeblikk. Det appellerer kanskje til det melankolske.

Men det skjer jo ikke så mye. Er det det som liksom er poesien? Spenninga knytta til om balltrefyren treffer ballen? Om han får til et treff som køller ballen opp på tribunen? Drømmen om home-run?

The Art of Fielding. Chad Harbach, The Great American Novel, Philip Roth, Underworld, Don Delillo, er eksempler på romaner hvor baseball utgjør en betydelig del.

William Carlos Williams, Tom Clark, John Updike er tre av mange poeter som har dikta om baseball.

Bob Dylan har skrevet låta «Catfish» om pitcher’n Jim «Catfish» Hunter.

Tampa Bay leda 4-1 etter to omganger. Deretter fulgte fire omganger uten poeng. Publikum begynte å prate mer med hverandre, og ved én anledning var det pipekonsert mot hjemmelagets pitcher, Clay Buchholz. Hva tenkte han da, der han sto alene i ringen sin? Med ballen i den ene hånda, mens han med den andre retta på capsen.

Kampen tok seg aldri opp spillemessig, og Red Sox nærma seg aldri. For å holde på publikum, og humøret oppe, sørga speakeren for allsang ved et par anledninger ved å sette på musikk. Hymner om klubben, virka det som. Publikum reiste seg, dansa, sang, og filma med mobilene sine.

På et tidspunkt begynte jammen bølgen å rulle rundt stadion.

Spenn

Utespillerne, de tre som spiller lengst ute på banen, lengst unna der fyren med balltreet står. De spillerne som skal plukke opp de lange ballene, de mer eller mindre vellykka slaga, hadde ikke mye å gjøre denne kvelden. De sto stille og venta på ballen, som de som regel plukka greit ned når den først kom. Den best betalte av dem har en årslønn på 19,5 millioner dollar.

Det så til tider ut som om de kjeda seg.

Pitcher’ne, ballkasterne, hadde denne kvelden en treffprosent på rundt 70. Sju av ti baller gikk altså forbi batter’n, balltrefyren, og inn til catcher’n. Av de ballene som batterne faktisk traff, gikk de fleste enten rett i neven på en motspiller eller ble slått ut av spill.

Den som virka som fansens favorittspiller, den snart 40 år gamle David Ortiz, tjener ifølge Red Sox 16 millioner dollar i året. Godt betalt for å svinge balltreet etter ballen noen ganger hver kveld i sommerhalvåret.

Jubelen brøt løs de tre gangene den svære mannen reiste seg fra benken og vrikka seg mot «batter’s box» med balltreet sitt og sin koole selvtillit.

Det var en god opplevelse å se legendariske Fenway Park under kamp. Det er historisk sus og dus. Den er til tross for sine mange ansiktsløft, svært vakker. Den har en sta sjarme. Jeg syns også at et fotografi av en baseballkamp kan være svært vakkert å se på, men å sitte å se på en kamp i tre timer uten at det skjer all verden kan bli for mye for en tippeliganordmann.

Besøk Fenway Park om du er i nærheten, men ta med en venn, drikk og spis og skravl. Min lengste samtale denne kvelden var med en stormtrooper.

Created with Nokia Smart Cam

Fremheva bilde øverst i saken: Aidan Siegel/Wikipedia.

Les også:

Noe å lære av fotballen i USA? – Tom Erik Thorsen

Harvard Stadium – presentert av Stian Johansen

The Big Smoke – boksedikt om Jack Johnson – Adrian Matejka