Harvard Stadium

Jeg har vært på min første amerikanske fotballkamp. Vis nåde.

 

Harvard Stadium. Bygga for amerikansk fotball. Åpna 1903. Reist på fire og en halv måned. Gitt i gave av Harvard-studentene som var avgangselever 25 år tidligere.

Ligger i Boston, Massachusetts. Det eldste stadionet i USA, og det første sportsanlegget reist av et college. Et legendarisk amerikansk fotballstadion.

Tilskuerkapasitet i 2014 er 30 323. Rekorden er 57 166.

Stadion fylles én gang annen hvert år. I alle fall én gang annen hvert år. Det er når sesongen avsluttes hjemme mot erkerivalen Yale fra universitetet i nabostaten Connecticut. Det mest legendariske oppgjøret i Ivy League. Harvard vs Yale. Crimson vs Bulldogs. Kjent som «The Game».

Bortsett fra én sesong på 139 år har disse to møtt hverandre i siste seriekamp.

Ivy League er betegnelsen på ligaene de ulike idrettslagene fra åtte universiteter på nord-øst kysten av USA deltar i.

Harvard 148

Harvard vs Yale – «The Game»

– Gentlemen, you are now going to play football against Harvard. Never again in your whole life will you do anything so important, skal Yale-treneren T. A. D. Jones ha sagt til spillerne sine før kampen mot Harvard i 1916.

Yale vant den kampen, og har sju flere seire enn erkerivalen i innbyrdes oppgjør. Men Harvard har vunnet tretten av de siste fjorten oppgjørene.

Rivaliseringen er svært sterk mellom naboene. Både Yale og Harvard er blant landets eldste og mest prestisjefulle universiteter. Mange rundt disse to universitetene regner «The Game» som årets viktigste dag. Kampen, etter hvert bare kjent som «The Game», fyller alltid tribunene, som sagt, i alle fall når kampen foregår på Harvard Stadium som er langt mindre enn Yale Bowl, i tillegg er det tusenvis av fans som fester og følger kampen i gatene rundt stadion.

The Game er kjent for sine practical jokes, noen mer ondskapsfulle enn andre, noen morsommere enn andre.

I 1933 ble Yales maskot, Handsome Dan, kidnappa før kampen. Dagen etter ble den funnet igjen ved den svære statuen av Harvards far, John Harvard, omkransa av hamburgere slikka maskoten Harvards føtter. Bildet gikk landet rundt.

I 2004 klarte Yale-studentene å lure Harvard-fansen ved å dele ut nesten 2000 plakater til folk som skulle sitte på en bestemt tribuneseksjon. De ble bedt om å løfte plakatene over hodet da spillerne kom løpende inn på banen, for å hylle dem. Spillerne ble møtt av hjemmefansen med budskapet «We Suck».

Men det er ikke bare Yale-studentene Harvard må stri med. Også studentene fra MIT (som ligger bare noen kilometer fra Harvard) har sine spøker. I 2006 ble Harvards motto Veritas (sannhet) fjerna fra måltavla natta før The Game. Under kampen kunne de drøyt 30 000 tilskuerne, pluss tv-publikum landet rundt, lese «Harvard. Huge Ego» i stedet.

I 1990, da en kicker gjorde seg klar for å sparke ballen mot målstolpene, ble det avfyrt en rakett som på forhånd var gjemt på banen. Raketten føyk i mål med banneret til MIT festa til seg. Dagen etter sto det i avisa Boston Herald: MIT 1 – Harvard 0 – Yale 0.

Harvard 172

Kampen

Kampen 23. november 2014 var i tillegg til sesongavslutning, også seriefinale. Harvard var storfavoritter likefullt. De har vært blant de beste lagene i Ivy League de siste årene, og overlegne Yale i innbyrdes oppgjør.

Harvard vant 31-24 etter en svært spennende og dramatisk kamp. Yale leda 7-3 etter første omgang. Andre omgang endte 0-0. Harvard så ut til å punktere kampen i den tredje omgangen ved å vinne den 21-0. Før siste omgang var stillingen altså 24-7 til hjemmelaget.

Men Yale tok 17 strake poeng i den fjerde omgangen, og stillingen var 24-24. 55 sekunder før slutt klarte Harvard å svare ved å få inn sju poeng (en «touchdown» og et «kick»). Jeg lar det være med det. Dette skal ikke handle om denne ene kampen. Harvard vant serien. Ubeseiret i sesongens 10 kamper (vant alle kampene mot Ivy-lagene, pluss de tre mot de øvrige lagene i serien).

Dette syns jeg er rart

Lagene har godt over 100 spillere i troppen. 11 spillere er ute på banen om gangen. 22 blir tatt ut i kamptroppen. Resten står langs sidelinja og heier, oppildner publikum, danser til speakerdiskoen og virker å nærmest ha en cheerleaderfunksjon. I teorien kan de bli bedt om å entre banen.

I den andre store amerikanske sporten, baseball, er det 9 mot 1 når kampen starter. Alle spillernes involveringer er, i motsetning til i amerikansk fotball, svært synlige. Det er ingen mølje. Hver feil, hver heltemanøver, blir sett. Ikke rart at baseball vekker romantiske følelser, at baseball er utgangspunkt for mye fiksjon og kunst. Han som står alene, som alle kan se. Baseball regnes som en egen skjønnlitterær sjanger i USA.

Amerikansk fotball er en slektsføljetong. Baseball er poesi.

Harvard 136

(Utsnitt av innbytterne til Harvard Crimson)

Kølogistikk

Over 31 000 tilskuere. Men det gikk helt smud. Festligheten rundt stadion begynner gjerne fire timer før kampen. Drikking og spising. Mange privatpersoner, sponsorer, sitter i sine partytelt og spanderer på folk de syns de bør spandere på. Stadion fylles langsomt opp, og først et godt stykke ut i første omgang begynte det å bli fullt. Etter kampen heiv tusenvis seg over gjerdene som skiller tribunen og banen, og storma ut for å hylle spillerne, eller bare for å få en grei vei ut derifra. Det så ikke ut til å bekymre verken politiet, arrangører eller spillere at fansen kom i tusenlass over gjerdet.

Harvard Stadium er forma som en U, så når tusenvis gikk ut på toppen av U-en gikk kølogistikken etter kampen også smud.

Harvard 279

(Smud køavvikling)

Mat og drikke

Pretzel. Frityrstekte smultringer. Fristyrstekte poteter. Fristyrstekte greier med noe «mat» inni. Feite pølser med løk og sennep og noe agurkgreier. Cola, cola light, eplecider og vann, ble observert av Olympiastadions noldus.

Noldusen gikk for Italian sausage med sennep og løk, og en svær cola. Blir ikke bedre enn det i minusgrader og vind. Blir neppe bedre enn det uansett. Knapt neppe.

Mulig de burde hatt sunnere alternativer. Mulig. If it’s green, you’re in trouble. If it’s fried, order double, for å parafrasere et dikt av Homer Simpson.

Harvard 250

Dette syns jeg er rart

Det meste som bygges, som arrangeres, som administreres i Harvard-regi skjer på grunn av velvillighet, eller mer eller mindre tvang, av mer eller mindre godt bemidla folk med Harvard-bakgrunn. For eksempel blir ikke sjefstrimmeren, manageren, the head coach til Harvard Crimson Football, Tim Murphy, titulert verken sjefstrimmer, manager eller head coach, verken på norsk eller engelsk, men derimot som The Thomas Stephenson Family Head Coach For Harvard Football. For tjue år siden etablerte Thomas Stephenson et fond som skulle sørge for at Tim Murphy ville være Head Coach. Tim Murphy er den mestvinnende Head Coach’en i Harvards historie. Les mer om det et annet sted. Ikke her.

Utmarsj

Pomp og prakt. Noe stilig, og noe corny. 21 av Harvards gutter spilte sin siste kamp lørdag. De må slutte fordi de nå er ferdige som Harvard-studenter. Resten av spillerne sto æresvakter, mens en etter en løp ut på banen til nøye introduksjon, hvor de ble møtt av familie og kjærester, og hvor far gjerne lata som om han fotballtakla sønnen. Både korps fra Yale og Harvard bisto utmarsjen. Noen never med spillere søkte etterpå til et hjørne av banen hvor de etter alt å dømme ba til gud.

Tribuneliv

Duskedamer og korps i svingen hvor den mest iørefallende og iøynefallende fansen sto.

Generelt god stemning. Ingen buing, men mye jubel og klapping.

Fellesroping når Yale var i angrep: «Defense! Defense! Defense!»

Hjemme- og bortefansen var ikke adskilt, men sto som et blandakor på den ærverdige tribunen. Jeg registrerte ikke en eneste mishagsytring. Ikke gæernt med over 31 000 tilskuere, på The Game mellom erkerivalene i Ivy League. Tommel opp!

Home Run

I tredje omgang tok jeg en gåtur rundt stadion med min lille datter. På vei opp igjen mot plassene på tribunen møtte jeg en europeer som sa at Yale hadde scora «en touchdown og to home runs» siden sist. Da jeg satte meg spurte de øvrige europeerne jeg så kampen med om jeg hadde sett skåringene. Nei, men jeg hørte jubelen, sa jeg, det var en touchdown og to home runs, forsto jeg? Ja, sa de, det var vel det.

Ganske snart gikk det opp for meg at det ikke er noe som heter home runs i amerikansk fotball, det er i baseball det er home runs! Vis nåde.

Speakerkvalitet

Helt ok. Ferdig med det.

Det som var bemerkelsesverdig når det gjelder mikk og høytaler, var at hoveddommeren (av seks dommere?) hadde en mikrofon festa på seg, som han brukte til å informere lagene og publikum om hvorfor visse avgjørelser var tatt. Ganske kult.

Underholdning

Som sagt spilte både Harvard og Yales korps før kampen. Noe de også gjorde i pausen mellom andre og tredje omgang. Svære korps med formasjonsendringer! Dansing og ganske så popvennlig. En viktig del ved korpsinnslagene er at de skal disse motstanderen. Det var mer pussig enn vellykka. For eksempel ødela Yale en tøy-H (som sto for Harvard) som de selv brakte ut på banen. Harvard hadde på sin side laga en ganske så skrøpelig (konstruksjonsmessig) bulldog (Yale Bulldogs) av tre og tøy, som de på et tidspunkt angrep, og stabba til «døde» med sverd. Under hele opptrinnet fyrte en fyr, kledd ut som sjøkaptein, av en kruttlappistol.

Imponerende, dog, at Yale i tillegg til over 100 spillere, et kraftig støtteapparat, og et korps, også hadde meg seg sin egen drillpike. Dyktig? Ja. Men å stå der i noe stæsja bikinigreier i minusgrader, så ikke godt ut.

Harvard 221

(En bulldog rett før den må bøte med livet)

Toalettfasiliteter

Festivaldoer satt opp rundt stadion. Inne på stadion var det noen svære pissoarrom. Effektive? Ja. Innbydende? Nei.

Bob Marley, Janis Joplin og Joar Vaadal

Det er ikke bare Harvard Crimson Football som spiller på Harvard Stadium. For øyeblikket er det også hjemmebanen til flere ballag fra Boston, blant annet amerikansk og europeisk fotball, lacrosse og frisbee.

I 1979 spilte Bob Marley der. Jamaicansk fotball.

I 1970 spilte Janis Joplin det som skulle bli hennes aller siste konsert. Kun 10 000 fikk adgang til konserten, mens det visstnok skal ha vært 40 000 mennesker utenfor, hvor mange prøvde å komme inn ved å klatre opp veggene. Joplin spilte kun 9 låter i det som sies å være en av de mest legendariske konsertene i Boston. Høyst tvilsomt om det er på grunn av musikken.

Thorstvedt, Fjælberg, Kojedal, Eggen, Sirevåg, Ahlsen, Mordt, Herlovsen, Gran, Sundby, Kollshaugen, Rise, Vaadal, Snapper’n Johansen, Berg, Krogsæter og Seland spilte der i 1984. De var amatørene som utgjorde Norges OL-tropp i fotball for herrer i 1984. Sommer-OL ble arrangert i Los Angeles, men i stedet for å bygge nye stadioner ble en rekke kamper avvikla i New York og Boston.

Norge kom med etter at Øst-Tyskland, som flere andre øst-europeiske land, trakk seg fra lekene. Norge endte på 9. plass etter å ha spilt uavgjort mot Chile (0-0), tapt for Frankrike (1-2) og vunnet mot Qatar (2-0).

Joar Vaadal fra Lillestrøm scoret sine to eneste landslagsmål i kampen mot Qatar. Mens Per Egil Ahlsen scora målet mot Frankrike. Kampen mot sistnevnte trakk flest tilskuere for Norges del (27 832). Frankrike ble olympiske mestere etter å ha slått Brasil i finalen (2-0).

Til slutt

Besøk Boston! Men besøk for all det området rundt Harvard Square. Langt festligere enn sentrum. Uavhengige boksjapper, buler, kafeer, singer- songwriterklubber, poesibokhandel, etc. Og spiller Harvard Crimson Football hjemmekamp, så ta deg en tur. Kjøp pølse.

(Alle bilder i saken: S. Johansen/I. Ohna. Fremheva bilde: NASA.)