Den norske snookerstjernen – Kurt Maflin

Innerst inne i et labyrintisk lokale over Kværnerbyen i Oslo øst, finner vi idrettsutøveren som ekspertene mener kan bli Norges nye internasjonale stjerne. I snooker. Bare spør snookerlegender som John Higgins, Jimmy White og Ronnie O’Sullivan. (Utdrag fra intervjuet Peder Samdal og Endre Ruset gjorde med Kurt Maflin, våren 2014)

Olympiastadion har blitt invitert inn til det aller helligste. Norges eneste snookerproff Kurt Maflins faste treningsted. Oslo Snooker. Snooker spilles innendørs, på godt og vondt. I dag skinner sola ute, men Kurt må fortsatt legge ned treningstimene her inne.  

Det kan være litt tøft. Å stå her inne og trene i tre-fire timer mens andre er ute og koser seg. Men det må gjøres. Skal du nå toppen må du dedikere deg. Mandag til fredag. Har jeg en stor turnering foran meg, trener jeg som regel i tillegg på lørdager. Denne snookerhallen er mitt andre hjem. Men søndag tar jeg fri. Jeg må ha litt familietid også.

Kurt Maflin er Norges eneste profesjonelle snookerspiller. Det siste året har han vært en av World Snooker tourens mest forbedrede spillere, og han befinner seg nå blant de 35 høyest rankede spillerne i verden. Maflin er født og oppvokst i England. Han flyttet til Norge for en rekke år siden, og er gift med snookerspiller Anita Rizutti. Sammen har de sønnen Neon.

Du er profesjonell snookerspiller med mellom 150 til 170 reisedøgn i året. Hvordan er det, som familiemann?

Det er utrolig tøft, men når jeg toppen kan jeg sikre en framtid for familien, det ligger i bakhodet: Å gi sønnen min, kona mi, alle oss en god fremtid. Det er motivasjonen. Det er den eneste muligheten jeg har til virkelig å tjene noen penger i livet, det er ved å spille sporten som jeg kan. Jeg er ikke noe Einstein. Det er dette jeg må gjøre.

Kurt Maflin har fått sesongens og karrierens store gjennombrudd i årets China Open
Kurt Maflin har fått sesongens og karrierens store gjennombrudd i årets China Open

Jeg begynte med snooker jeg var syv åtte, spilte tre ganger i uka etter skolen. Pluss at jeg alltid spilte i helgene. Det ble flere og flere dager etter hvert. Da jeg var ti spilte jeg hver dag fram til jeg var seksten og sluttet på skolen. Siden ble det fulltid. Men etter en viss alder, 20-22 år, kan det bli litt kjedelig innimellom å spille snooker hver dag, du er ikke alltid helt på topp.

Snooker er ikke en særlig «norsk» sport. Du er opprinnelig engelsk og vokste opp i London.

Det er jo selvfølgelig mye større i England enn i Norge, foreløpig i alle fall! Der er det jo en snookerklubb omtrent på hvert hjørne. Jeg var rundt eldre folk hele tida, spilte med eldre folk. Jeg måtte vokse opp fortere enn de fleste barn.

I England finnes det en haug med toppspillere som du kan trene med. Slik er det ikke her i Norge og Oslo. Hvordan løser du det problemet?

Jeg prøver bare å glemme det egentlig. Jeg bare gjør det jeg vet jeg må gjøre for å få til det jeg vil. Det er litt kjipt ikke å ha noen å spille mot i Norge. Som sagt. Det blir litt kjedelig kun å trene hver dag. Jeg blir jo bedt om å komme bort å trene med engelske spillere. Ronnie og jeg (Ronnie O’Sullivan red anm.) hadde planer om å trene sammen om ikke lenge. Jeg har trent med han i Kina. Jimmy White ber meg alltid om å komme bort. Så det er flere som jeg kan trene med i England hvis jeg er der.

John Higgins. En av spillerne Maflin har et godt forhold til. Foto: Andrew Yates/AFP/Getty Images
John Higgins. En av spillerne Maflin har et godt forhold til. Foto: Andrew Yates/AFP/Getty Images

John Higgins er en annen toppspiller du har et godt forhold til?

Jeg spilte mot han for lenge siden i Tyskland. Det må ha vært i 2007, og slo han 3-0 foran kanskje tusen mennesker. Da spilte jeg bra, lagde en 70-, en 80- og en 100-serie. Jeg visste ikke at han visste hvem jeg egentlig var. Men så spurte han om jeg fortsatt bodde i Norge. Han mente jeg måtte prøve å komme tilbake til England for å øke sjansene mine for å bli enda bedre. Siden inviterte han meg hjem til seg etter en turnering i Skottland. Han har et supert snookerrom i huset sitt. Siden da har vi hatt god kontakt. Vi er ute og spiser middag når vi møtes. Han er en veldig kul og allright fyr.

Mange setter Higgins høyt. Hva gjør han så god?

Jeg elsker å se på han spille. Jimmy White er helten min. Men Ronnie og Higgins etter det. Alle de tre er topp å se på. Higgins er en ganske komplett spiller, veldig sterk i alle områder. Når han spiller bra er det vel kun Ronnie som matcher han gang på gang.

Du er en av de få toppidrettsutøverne som er et eget miljø alene. Når du sier du trener snooker tre-fire timer hver dag, da står du kun ved bordet?

Da står jeg ved bordet. Jeg spiller en time. Så tar jeg ti minutter til et kvarters pause, så spiller jeg en time til.

Du hadde en pause fra snooker men så bestemte deg for å spille deg tilbake mot toppen.

Jeg sluttet å spille i nesten tre år. Så ble jeg med på en Norgescup sammen med kona mi, for hun skulle spille. Der var det en businessmann som het Knut Pedersen. Jeg spurte om han var interessert i å være med å sponse meg, hjelpe meg økonomisk om jeg ville begynne på nytt som profesjonell. Han sa: Hvis du lager en hundreserie i finalen, så skal jeg være med å sponse deg. Så lagde jeg en 137-serie i første partiet. Da var det i boks. Han hjalp meg så jeg fikk preppet meg i England, og han var med meg til EM, der jeg tapte i semifinalen. Så vant jeg VM for amatører samme året, i 2006. Der vant jeg samtlige kamper i turneringen. Alle ti i gruppespillet og de fem i sluttspillet. En femten kamper lang seiersrekke. For Norge.

Norge har en VM-tittel i snooker!

Det har vi. Vi har et gull. Utrolig gøy. Jeg trengte jo ikke å vinne alle gruppespillmatchene men gjorde det. Da jeg var ferdig hadde jeg vel gjort søtten atten centuries. Så jeg var i ganske grei form.

Jeg har hørt at det hviler en liten forbannelse over det å vinne VM for amatører?

Den eneste noensinne som har vunnet VM for amatører og for profesjonelle er Ken Doherty. Så målet mitt er å bli nummer to!

Jimmy "The Whirlwind" White.
Jimmy «The Whirlwind» White.

Legenden Jimmy White er en venn av deg. En av Storbritannias mest kjente sportspersonligheter. Hvordan kjenner dere hverandre?

Vi har veldig god kontakt. Vi prater litt på telefon, og vi er ganske ofte sammen på turneringer. Han er en kjempemorsom og kul fyr og har vært min store helt siden jeg begynte å se på snooker. Jeg gråt jo første gangen jeg så han tape VM-finalen, og det har jeg sagt til han. Vi har det veldig morsomt sammen. Da Anita og jeg giftet oss for et år siden kom han hit i bryllupet. Han har stor tro på meg. Han har tro på at jeg kan gjøre noe stort. Det er ikke ofte vi snakker seriøst, men av og til sier han det, at jeg har det som trengs for å gå hele veien, for å vinne turneringer.

Jimmys spillestil er også veldig offensiv. Er det på grunn av han at du spiller slik du gjør?

Jeg tror det. Hvis du ser opptak av Jimmy spille for tjue år siden, og så ser du en tregere spiller fra den samme tida, f.eks. Doug Mountjoy. Jimmy er jo den som underholder, og får publikum til å reise seg og sette pris på spillet. Mens Mountjoy er treigere og saktere. Jeg hadde ikke lyst til å se på Mountjoy, men Jimmy. Det er den måten jeg vil spille snooker på. Jeg kan ikke spille på noen annen måte. Jeg kan ikke spille treigt og sakte. Jeg har lyst til å ha det kult mens jeg spiller også.

For å nå helt til topps, føler du at du trenger å justere spillet ditt med tanke på taktiske ting?

Definitivt. Det er noe der jeg kan finne en liten balanse på. Kanskje la være å gå for det ene støtet for ofte. Men det er klart. Grunnen til at jeg spiller slik jeg spiller, er fordi jeg har hatt mest suksess med å spille sånn, å gå for de vanskelige støtene. Hvis jeg hadde gått for de støtene og bomma flere ganger enn om jeg hadde lagd dem, da hadde jeg ikke gjort det. Det er derfor jeg helst går for de ballene. Jeg vil helst rote bort et parti ved å gå for en ball, enn å rote det bort med en safe. Jeg vil ikke rote bort sjansen min ved ikke å gå for støtet.

Mark Selby
Mark Selby

Mark Selby er en spiller det snakkes mye om, du vant mot han i German Master i 2014. Selby er representant for en litt annen type «litt treigere» spillestil enn din. Hva tenker du om måten han spiller på?

Han er veldig god allround spiller. Safetyspillet hans er utrolig godt. Den taktiske delen er jo det sterkeste punktet hans. Jeg synes ikke han spiller så veldig treigt. Jeg synes han har en ganske god rytme rundt bordet. Vi spilte mye da vi var juniorer. Det var Selby, Tom Ford, Shaun Murphy, Ricky Walden og meg. Det var oss fem juniorer som skulle gjøre ting, vi var den neste generasjonen spillere. Jeg visste det skulle bli en merkelig match mellom Selby og meg i German Masters, for vi har ikke spilt mot hverandre siden juniordagene, vi har aldri møttes på profftouren før. Så dette var første gangen. Jeg spilte litt bedre enn det han gjorde. Så da vant jeg.

Litt fleipete: Vi håper vi kan sitte med kubjelle og norsk vikinghjelm og heie deg frem i finalen i The Crucible neste år.

Flere norske har kommet og sett meg spille. Ikke folk jeg kjenner. Men folk fra forskjellige deler av landet. De siste to årene har jeg vært med i shoot-out-turneringen. Da har det vært folk der fra Norge som har heiet på meg og som jeg ikke har visst hvem var. De har kommet bort og gitt litt støtte. Det synes jeg er veldig artig. Plutselig er det noen som kommer bort til deg og snakker norsk. Har med et lite norsk flagg.

Ekstra spesielt fordi du egentlig er engelsk. Men representerer Norge.

Ja. Så da er jeg godkjent som nordmann! Jeg får ofte meldinger fra folk etter å ha vunnet ting. Jeg synes det er topp med folk som viser støtte til det jeg driver med. Jeg har en egen facebookside og twitterfeed. Jeg driver ikke disse sidene selv, men jeg følger med, og synes det er moro å se at folk har troa på meg.

Snookerens Mozart. Ronald Antonio O'Sullivan
Snookerens Mozart. Ronald Antonio O’Sullivan

Du er en av de få av spillerne som har hatt en del kontakt med Ronnie O’Sullivan. Kan du si litt om forholdet til Ronnie?

Jeg har blitt litt bedre kjent med han nå i de siste. Jeg har ikke snakket med han før, har ikke orket å løpe etter han som alle andre. Har tenkt at hvis han vil prate med meg så kan han komme til meg. Så vi var i Kina for et år siden. Jeg stod og trente med en annen spiller. Ronnie kom inn og satte seg ned og så på oss. Da han jeg trente med var ferdig, kom Ronnie bort og spurte om jeg ville spille litt. Så vi spilte og jeg slo han 3-1. Han likte måten jeg støtet på, kø-føringen, hvordan jeg gjennomførte køen. Han mente stilen min minnet om hans egen. Fort og aggressivt. Vi slo følge på åpningsseremonien for turneringen, og gikk ut og spiste etterpå. Han oppmuntret meg til bare å fortsette med det jeg gjør, så vil resultatene komme etter hvert mente han. Siden har vi spist middag sammen flere ganger.

Ronnie er en spiller som har blitt bedre gjennom mental mestring. Fra å være det største talentet med emosjonell berg og dalbane til å bli en fjellstø vinnermaskin på sine eldre dager. Hva er ditt inntrykk av Ronnie som spiller, hva slags lærdom tar du fra han?

Jeg vet egentlig ikke. Stilen hans. For det første så virker det jo som om han ikke bryr seg i det hele tatt, og det er jo veldig positivt. Han bryr seg selvfølgelig, men utrykket mens han spiller er slik: hvis jeg ikke vinner så vinner jeg ikke. Det er imponerende. Selv har jeg kanskje tatt det litt for tungt, det har vært «liv eller død». Det er selvfølgelig også måten han støter og spiller på, hvordan han bygger seriene sine, posisjonsspillet er veldig bra. Ganske ofte er hvit innenfor et område som er nær perfekt. Det er rett og slett inspirerende å se han spille. Jeg får lyst til å spille selv.

Diskuterer dere det, den mentale biten?

Han skryter veldig av Steve Peters, som han mener har gjort enorme ting for han mentalt, fått han til å kose seg igjen. Han spiller i de turneringene han vil spille i, spiller ikke for mye eller for lite, for da kjeder han seg. Han jobbet jo på en periode på en gård og ble muslim for en stund også. Men jeg tror han er på en god plass mentalt nå. Jeg merket det på han siste gangen jeg så han.

Steve Peters
Steve Peters

Hvis Ronnie hadde sagt: Kurt. Gå til Steve Peters. Hadde du det?

Jo ja, mulig. Den mentale delen i denne sporten her er kanskje førti femti prosent av spillet. Så jeg har tenkt tanken med kanskje å gå til en sportspsykolog, finne en balanse i hodet som jeg kan bruke gang på gang, som funker når du sliter litt. Det er ikke mye hjelp i den stolen når du sitter der og spiller snooker, med kameraene på. Innimellom er det nokså flaut når du spiller svakt og dårlig. Noe av det som ble spilt i VM for eksempel har vært utrolig svakt, Shaun Murphys spill mot Ronnie var jo f.eks. helt sjokkerende dårlig, de ballene han bomma.Jeg tror det er litt av alt. Men det er noe spesielt med en gang du skal møte Ronnie. Han har noe ved seg, noe med seg, som setter press på deg med en gang.

Det er stadig mer utbredt med mentale coacher. I snookerverden nevnte du Steve Peters og O’Sullivan som en vellykket miks. Det er sikkert det beste for utøveren selv, men kanskje ikke alltid det beste for sporten, mister ikke sporten litt karakterer når alle er striglet av psykiatere, medietrente, topp fysisk trente, et skinnende produkt uten feil og svakheter?

Jeg tror ikke Ronnie kan bli forandret, han er som han er, men han klarer å takle en del av disse tingene i seg selv i forhold til snooker. Hadde du tatt en som Tony Drago eller Jimmy White hadde det ikke funket. Drago trenger ikke en psykiater men en porsjon mat. Mat er psykologhjelp nok for Drago!

Kurt Cobain og Nirvana er Maflins musikalske valg når han entrer arenaen
Kurt Cobain og Nirvana er Maflins musikalske valg når han entrer arenaen

I år sitter er du her i Kværnerbyen. Neste år er det kanskje du som går ut i The Crucible med musikk på anlegget. Hvilken walk-on låt bruker du forresten?

Jeg har brukt Nirvanas «Smells like teen spirit». En del av de låtene spillerne bruker nå, jeg lurer, hva er det for noe egentlig? Jeg vet ikke hva det er engang. Så jeg synes den låten med Nirvana er fin.

Du står ovenfor en ny sesong. Hvordan blir den?

Målet er å komme inn blant topp 16. Da slipper jeg å spille kvalikrunde til Crucible, da er jeg garantert med i første runde. Det er første mål. Andre mål er å vinne en turnering. Tredje mål er å komme i litt bedre i form. Både med tanke på vekt og den mentale biten. Kutte helt ut sutring. De tre målene har jeg. Hvis det ikke funker å komme blant de topp 16, skal jeg vinne de kvalikrundene inn til The Crucible, for jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal dit før jeg fortjener å være der. Så jeg kommer aldri bare til å dra dit for å se på. Hvis Ronnie hadde bedt meg om å sitte i boksen hans så hadde jeg sagt nei. Jeg har aldri vært der selv om jeg har hatt mange muligheter. Jeg skal til The Crucible som spiller, ikke tilskuer.

Teksten består av utdrag fra et lengre intervju gjort med Kurt Maflin våren 2014, av Peder Samdal og Endre Ruset. Intervjuet i sin fulle lengde finner dere i lenkene under.

Kurt Maflin. Intervju. Del 1.

Kurt Maflin. Intervju. Del 2.

Kurt Maflin. Intervju. del 3.

 

Kurt og sønnen Neon
Kurt og sønnen Neon