Norsk snookers enmannshær – del 1 av 3

Innerst inne i et labyrintisk lokale over Kværnerbyen i Oslo øst, finner vi idrettsutøveren som ekspertene mener kan bli Norges nye internasjonale stjerne. I snooker. Bare spør snookerlegender som John Higgins, Jimmy White og Ronnie O’Sullivan.

Olympiastadion har blitt invitert inn til det aller helligste. Norges eneste snookerproff Kurt Maflins faste treningsted. Oslo Snooker. Foran en snookerhall med fire bord møter en smilende Kurt Maflin oss og byr på kaffe. Snooker spilles innendørs, på godt og vondt. I dag skinner sola ute, men Kurt må fortsatt legge ned treningstimene her inne.  

Endre: Det er vår og ute skinner sola. Du befinner deg her inne.

Kurt: Det kan være litt tøft. Å stå her inne og trene i tre-fire timer mens andre er ute og koser seg. Men det må gjøres. Skal du nå toppen må du dedikere deg. Mandag til fredag. Har jeg en stor turnering foran meg, trener jeg som regel i tillegg på lørdager. Denne snookerhallen er mitt andre hjem. Men søndag tar jeg fri. Jeg må ha litt familietid også.

Kurt Maflin er Norges eneste profesjonelle snookerspiller. Det siste året har han vært en av World snooker tourens mest forbedrede spillere, og han befinner seg nå blant de 35 høyest rankede spillerne i verden. Maflin er født og oppvokst i England. Han flyttet til Norge for en rekke år siden, og er gift med snookerspiller Anita Rizutti. Sammen har de sønnen Neon, som er seks år gammel.

E: Du er profesjonell snookerspiller med mellom 150 til 170 reisedøgn i året. Hvordan er det, som familiemann?

K: Det er utrolig tøft, men når jeg toppen kan jeg sikre en framtid for familien, det ligger i bakhodet: Å gi sønnen min, kona mi, alle oss en god fremtid. Det er motivasjonen. Det er den eneste muligheten jeg har til virkelig å tjene noen penger i livet, det er ved å spille sporten som jeg kan. Jeg er ikke noe Einstein. Det er dette jeg må gjøre.

Maflins sønn kommer inn fra snookerhallen, setter seg i sofaen og spør om han får en brus. Maflin ber intervjueren avgjøre, og en Fanta innvilges.

K: Sønnen min har spilt en sju åtte ganger. Jeg vil ikke presse han. Mase på han. Vil han bli seriøs så skal jeg hjelpe han. Han er med ned hit av og til, spiller litt snooker, sitter litt med Ipaden, men snooker er ikke en sport du bare kan spille et par ganger i uka hvis du vil bli god.

Peder: Hvordan begynte du med snooker?

K: Jeg begynte da jeg var syv åtte. Da begynte jeg å spille tre ganger i uka etter skolen. Pluss at jeg alltid spilte i helgene. Det ble flere og flere dager etter hvert. Da jeg var ti spilte jeg hver dag fram til jeg var seksten og sluttet på skolen. Siden ble det fulltid. Men etter en viss alder, 20-22 år, kan det bli litt kjedelig innimellom å spille snooker hver dag, du er ikke alltid helt på topp.

E: Det kjennetegner vel de fleste sporter, at når du kommer over en viss alder og det blir mer seriøst så er det ikke alltid like lystbetont som før.

K: Ja, man må lete etter inspirasjon

E: Snooker er ikke en særlig «norsk» sport. Du er opprinnelig engelsk og vokste opp i London.

K: Det er jo selvfølgelig mye større i England enn i Norge, foreløpig i alle fall! Der er det jo en snookerklubb omtrent på hvert hjørne. Jeg var rundt eldre folk hele tida, spilte med eldre folk. Jeg måtte vokse opp fortere enn de fleste barn.

E: Hvis du hadde bodd i England så hadde du hatt toppspillere rundt deg som du kunne trene med hele tiden. Slik er det ikke her i Norge og Oslo. Det er jo også et element som jeg antar vil gjøre det vanskeligere for deg å nå helt til den eksklusive toppen av snookersporten. At du befinner deg her og ikke i snookerens hjemland. Hvordan løser du det problemet?

K: Jeg prøver bare å glemme det egentlig. Jeg bare gjør det jeg vet jeg må gjøre for å få til det jeg vil. Det er litt kjipt ikke å ha noen å spille mot i Norge. Som sagt. Det blir litt kjedelig kun å trene hver dag. Jeg blir jo bedt om å komme bort å trene med engelske spillere. Jeg og Ronnie (Ronnie O’Sullivan red anm.) hadde planer om å trene sammen om ikke lenge. Jeg har trent med han i Kina. Jimmy White ber meg alltid om å komme bort. Så det er flere som jeg kan trene med i England hvis jeg er der.

John Higgins. En av spillerne Maflin har et godt forhold til. Foto: Andrew Yates/AFP/Getty Images
John Higgins. En av spillerne Maflin har et godt forhold til. Foto: Andrew Yates/AFP/Getty Images

E: Det er også en annen toppspiller du har et spesielt forhold til?

K: Jeg har jo vært hjemme hos John Higgins og trent med han. Han har et supert snookerrom i huset sitt. Det var en turnering som skulle foregå i Skottland, en PTC. Jeg spurte han om han ville ta en treningsmatch. Han ba meg komme hjem til han.

Jeg hadde spilt mot han for lenge siden i Tyskland. Det må ha vært i 2007, og jeg slo han 3-0 foran kanskje tusen mennesker. Da spilte jeg bra, lagde en 70-, en 80- og en 100-serie. Jeg visste ikke at han visste hvem jeg egentlig var. Men så spurte han om jeg fortsatt bodde i Norge, noe jeg gjorde. Han mente jeg måtte prøve å komme tilbake til England for å øke sjansene mine for å bli enda bedre. Siden da har vi hatt god kontakt. Vi er ute og spiser middag når vi møtes. Han er en veldig kul og allright fyr.

E: Higgins har ikke lyktes så godt i år. Men mange setter han høyt. Hva gjør han så god?

K: Jeg elsker å se på han spille. Jimmy White er helten min. Men Ronnie og Higgins etter det. Alle de tre er topp å se på. Higgins er en ganske komplett spiller, veldig sterk i alle områder. Når han spiller bra er det vel kun Ronnie som matcher han gang på gang.

E: Det var et rørende øyeblikk da han vant sin hittil siste VM-tittel, etter en del turbulens i privatlivet.

K: Det var noe fiksing av partier. Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Han ble i hvert fall utestengt i seks måneder. Da han kom tilbake etter seks måneder vant han fire av de fem neste turneringene. Det er jo helt overlegent i seg selv. Men. Ja. Han mistet faren sin også. Like før det siste VM han vant. Faren spilte en stor rolle i livet hans.

En kuppel markerer inngangen til norsk snookers høyborg
En kuppel markerer inngangen til norsk snookers høyborg

E: Du er en av de få toppidrettsutøverne som er et eget miljø alene.

K: Nei, det er ikke så mange andre som har det sånn.

P: Når du sier du trener snooker tre-fire timer hver dag, da står du kun ved bordet?

K: Da står jeg ved bordet. Jeg spiller en time. Så tar jeg ti minutter til et kvarters pause, så spiller jeg en time til.

P: All trening foregår rundt bordet? Det er ikke noen alternative treningsformer i snookerverden? Ikke noen joggeturer opp Alnaelva?

K: Jeg har tenkt å satse litt mer på den sunne delen nå. Spise litt sunnere og komme litt mer i form. Egentlig kunne jeg tenke meg å gå ned en femten kilo. Så det er planen de neste månedene. Jogge og eller sykle.

P: For det må jo være tøft fysisk også når man reiser så mye som du gjør

K: Ja det er en stor påkjenning. Kjenner jeg blir fort sliten. De PTC’ene, turneringene som er ganske fort ferdige, de begynner på torsdag og er ferdig på søndag, da spiller du tre matcher om dagen, hvis du vinner den første. Når du spiller tredje matchen ni – ti på kvelden, har du spilt første ni – ti på morgenen. Da er jeg ganske ferdig egentlig. Ødelagt. Sliten.

E: Spillere i dag, som O’Sullivan, Robertson og Selby er meget godt fysisk trente i tillegg til selve snookertreningene.

K: Ja, det er spreke og tynne, og det er mye lettere å flyte rundt bordet enn å være tung.

E: Det er en lang vei til Stephen Lee?

K: Ja, he he, vil prøve ikke å gå den veien, heller i motsatt retning!

Glamourfaktoren er betydelig senket på kontoret til Oslo Snooker
Oslo Snookers lounge

E: Du hadde en pause fra snooker men så bestemte deg for å spille deg tilbake mot toppen.

K: Jeg sluttet å spille i nesten tre år. Så ble jeg med på en Norgescup sammen med kona mi, for hun skulle spille. Der var det en businessmann som het Knut Pedersen. Jeg spurte om han var interessert i å være med å sponse meg, hjelpe meg økonomisk om jeg ville begynne på nytt som profesjonell. Han sa: Hvis du lager en hundreserie i finalen, så skal jeg være med å sponse deg. Så lagde jeg en 137-serie i første partiet. Da var det i boks. Han hjalp meg så jeg fikk preppet meg i England, og han var med meg til EM, der jeg tapte i semifinalen. Så vant jeg VM for amatører samme året, i 2006. Der vant jeg samtlige kamper i turneringen. Alle ti i gruppespillet og de fem i sluttspillet. En femten kamper lang seiersrekke. For Norge.

E: Norge har en VM-tittel i snooker!

K: Det har vi. Vi har et gull. Utrolig gøy. Jeg trengte jo ikke å vinne alle gruppespillmatchene men gjorde det. Da jeg var ferdig hadde jeg vel gjort søtten atten centuries. Så jeg var i ganske grei form.

E: Jeg har hørt at det hviler en liten forbannelse over det å vinne VM for amatører?

K: Den eneste noensinne som har vunnet VM for amatører og for profesjonelle er Ken Doherty. Så målet mitt er å bli nummer to!

E: Mange snakker om talentet ditt. At det er spesielt. Mange forventer store ting av deg. Du blir tretti nå i august. Hvordan ser du på din egen framtid i sporten?

K: Jeg regner med en fortsatt gode ti, femten år foran meg. Alderen spiller ikke så stor rolle i snooker. Det er mest synet det går på.

E: Hva er den største utfordringen med å nå toppen? I forhold til seedingen? Det er vanskelig å komme seg oppover?

K: De har forsøkt å endre litt på det de siste årene. Før så var det litt sånn at de seksten høyest rankede spillerne ble veldig beskyttet, du kunne ikke røre dem, de trengte bare å vinne en kamp for å være trygge i to år til og være i topp 16. Slik var det nedover også, fra 17-32, vant du en match så var du trygg innafor rankingen. Men nå har Barry Hearn forsøkt å endre litt på dette og åpne det opp, slik at nesten alle som spiller på touren begynner i første runde. Det er kun i noen få turneringer at det ikke er sånn. Som i VM, for eksempel. Der vil de virkelig sikre seg at de 16 høyest rankede spillerne kommer til tv-kampene. De vil ikke miste spillere som Ding, Selby eller Robertson før det, for de kan jo bli slått ut de også. Så legges det opp en pengeliste, og det er det rankingen kommer til å gå ut på nå, penger inntjent og ikke rankingpoeng. Så det er lettere for spillere nå enn det har vært før.

Kurt og sønnen Neon
Kurt og sønnen Neon

Sønnen Neon kommer inn og hvisker i øret til far: «jeg slo nedi den siste kulen» – sa bra, sier faren, smiler og nikker anerkjennende.

P: Har det vært noen far og sønn som har møtt hverandre i snookerturneringer?

K: Det kommer en nå. Peter Lines, kjenner du han? Sønnen hans har kvalifisert seg til snookertouren. Oliver Lines. Det er første gangen far og sønn har spilt på profftouren samtidig, så vidt jeg vet.

E: Du har også en far som har coachet deg og vært viktig for meg i karrieren min. Kan du si litt om det?

K: Han trente meg vel fra jeg var sju – åtte. Han trener meg fortsatt noen ganger, hvis jeg drar til England og føler at det er noe jeg må skjerpes litt. Hvis jeg har lyst til å ta et par dager med han før en turnering så stiller han opp. Han har vært borte her i Norge og coachet i snooker i forskjellige byer. På Helsfyr har han coachet noen gutter i pool. Han vet hva han snakker om, har studert og undervist i snooker i mange år. Har over 4 – 5 tusen timer med snookerspill på video.

Del 2 av det ferske intervjuet med Kurt Maflin publiseres i morgen. Les også det lange og flotte intervjuet Roland Cox har gjort med Kurt på engelsk her: http://www.snookerisland.com/blog/interview-with-kurt-maflin/

Les også: https://olympiastadion.no/2014/04/20/dandyen-fra-sandy-row-alex-higgins/