Norsk snookers enmannshær – del 3 av 3

I del 3, siste del av Olympiastadions store intervju med Kurt Maflin, får vi høre mer om den mentale biten i snooker.

Kurt: Det er veldig små marginer i snooker. Det er svært mange faktorer som spiller inn, utur og tur, som går i mot eller for, som kan være alfa omega.

Peder: Det må du lære å takle.

K: Ja, det er det du må, du må være sterk nok til å tenke: det jevner seg ut, du må sette deg ned og prøve å glemme det. Jeg er blitt flinkere til det nå. Jeg vil ikke si at jeg sleit mye, jeg har aldri vært den som har slått i bordet og vært sur og grinete, men jeg tok nok ting litt for hardt. Anita, kona mi, har hjulpet meg litt, gitt meg ting å tenke på, hvordan jeg skal beholde roen og troen på meg selv, la hjertet pumpe, pulsen skal være lav og jevn. Jeg begynner å bli bedre på det nå.

Faren min coachet meg slik at hvis jeg bare lagde 74 (antall poeng som vanligvis trengs for å vinne et parti) så er ikke det bra nok. Så jeg har alltid hatt en slik innstilling, som jo er klin umulig. Balansen er vanskelig å finne, se bare på Ronnie. Hvordan han har vært i en del av årene før nå i det siste. Hodet hans virker å være på vipp hele tiden. Det virker som om han noen ganger ikke vil være der i det hele tatt. Noen ganger koser han seg, noen ganger er han sur og sinna, men han oppfører seg alltid proft i stolen, han sutrer aldri fordi noen får litt tur eller fordi han bommer en ball, han setter seg bare ned.

Endre: Ronnie er en spiller som har blitt bedre gjennom mental mestring. Fra å være det største talentet med emosjonell berg og dalbane til å bli en fjellstø vinnermaskin på sine eldre dager. Hva er ditt inntrykk av Ronnie som spiller, hva slags lærdom tar du fra han?

K: Jeg vet egentlig ikke. Stilen hans. For det første så virker det jo som om han ikke bryr seg i det hele tatt, og det er jo veldig positivt. Han bryr seg selvfølgelig, men utrykket mens han spiller er slik: hvis jeg ikke vinner så vinner jeg ikke. Det er imponerende. Selv har jeg kanskje tatt det litt for tungt, det har vært «liv eller død». Det er selvfølgelig også måten han støter og spiller på, hvordan han bygger seriene sine, posisjonsspillet er veldig bra. Ganske ofte er hvit innenfor et område som er nær perfekt. Det er rett og slett inspirerende å se han spille. Jeg får lyst til å spille selv.

steve-peters2-gt
Steve Peters har hjulpet Ronnie O’Sullivan til to strake verdensmesterskapstitler

E: Har han noen svakheter?

K: Langputtene. De er litt svake i forhold til hvilken spiller han er. Han hadde vært den første til å si det selv: «Langputtene mine er ikke så gode som resten av spillet». Og av og til hans mentalitet. Mer før enn nå.

P: Diskuterer dere det, den mentale biten?

K: Han skryter veldig av Steve Peters, som han mener har gjort enorme ting for han mentalt, fått han til å kose seg igjen. Han spiller i de turneringene han vil spille i, spiller ikke for mye eller for lite, for da kjeder han seg. Han jobbet jo på en periode på en gård og ble muslim for en stund også. Men jeg tror han er på en god plass mentalt nå. Jeg merket det på han siste gangen jeg så han.

E: Hvis Ronnie hadde sagt: Kurt. Gå til Steve Peters. Hadde du det?

K: Jo ja, mulig. Den mentale delen i denne sporten her er kanskje førti femti prosent av spillet. Så jeg har tenkt tanken med kanskje å gå til en sportspsykolog, finne en balanse i hodet som jeg kan bruke gang på gang, som funker når du sliter litt. Det er ikke mye hjelp i den stolen når du sitter der og spiller snooker, med kameraene på. Innimellom er det nokså flaut når du spiller svakt og dårlig. Noe av det som er blitt spilt i VM for eksempel har vært utrolig svakt, Shaun Murphys spill mot Ronnie var jo f.eks. helt sjokkerende dårlig, de ballene han bomma.

E: Er det presset fra å sitte i den stolen som gjør at det blir slik?

K: Jeg tror det er litt av alt. Det er en annen type press med en gang du skal møte Ronnie. Han har noe ved seg, noe med seg, som setter press på deg med en gang. Murphy sa at han hadde trent ekstremt mye safety, så kanskje har han gjort litt for mye jobb der, jeg vet ikke, jeg har aldri sett han spille så dårlig.

E: Årets snooker-VM har noen overraskelser. Michael Wasley slår ut Ding i en runde og blir knust av Dominic Dale i neste.

K: Angående Wasley. Det er mulig han spilte litt over evne i første runde, mens Ding ikke var på topp. All honnør til Wasley. Det er suverent å slå ut Ding og avansere til andre runde i VM-sluttspillet, men matchen etterpå er noe helt annet. Han har plutselig slått Ding og man forventer at han slår Dale, han er plutselig blitt småfavoritt til å slå Dale. Det er ikke så heldig for Wasley, at han er favoritt. Dale er fortsatt en bedre spiller enn Wasley. Og jeg tror det hadde litt å si, nettopp det, at han ikke gikk inn i matchen som en underdog, men mer som en favoritt.

P: Det er stadig mer utbredt med mentale coacher. I snookerverden nevnte du Steve Peters og O’Sullivan som en vellykket miks. Det er sikkert det beste for utøveren selv, men kanskje ikke alltid det beste for sporten, mister ikke sporten litt karakterer når alle er striglet av psykiatere, medietrente, topp fysisk trente, et skinnende produkt uten feil og svakheter?

K: Jeg tror ikke Ronnie kan bli forandret, han er som han er, men han klarer å takle en del av disse tingene i seg selv i forhold til snooker. Hadde du tatt en som Tony Drago eller Jimmy White hadde det ikke funket. Drago trenger ikke en psykiater men en porsjon mat. Mat er psykologhjelp nok for Drago!

E: I år sitter er du her i Kværnerbyen. Neste år er det kanskje du som går ut i The Crucible med musikk på anlegget. Hvilken walk-on låt bruker du forresten?

Kurt Cobain og Nirvana er Maflins musikalske valg når han entrer arenaen
Kurt Cobain og Nirvana er Maflins musikalske valg når han entrer arenaen

K: Jeg har brukt Nirvanas «Smells like teen spirit». En del av de låtene spillerne bruker nå, jeg lurer, hva er det for noe egentlig? Jeg vet ikke hva det er engang. Så jeg synes den låten med Nirvana er fin.

E: Du står ovenfor en ny sesong. Hvordan blir den?

K: Målet er å komme inn blant topp 16. Da slipper jeg å spille kvalikrunde til Crucible, da er jeg garantert med i første runde. Det er første mål. Andre mål er å vinne en turnering. Tredje mål er å komme i litt bedre i form. Både med tanke på vekt og den mentale biten. Kutte helt ut sutring. De tre målene har jeg. Hvis det ikke funker å komme blant de topp 16, skal jeg vinne de kvalikrundene inn til The Crucible, for jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal dit før jeg fortjener å være der. Så jeg kommer aldri bare til å dra dit for å se på. Hvis Ronnie hadde bedt meg om å sitte i boksen hans så hadde jeg sagt nei. Jeg har aldri vært der selv om jeg har hatt mange muligheter. Jeg skal til The Crucible som spiller, ikke tilskuer.

Vi takker Kurt og Oslo Snooker for en glimrende intervjutime. Og ønsker Kurt lykke til i tiden som kommer. Mer snookerstoff finner du på sidene våre!

Del 1, og Del 2 av intervjuet finner du her!