Thøger Nordbø: Norges første fotballproff – Peder Samdal

Det finnes kunnskap som norske fotballsupportere må inneha. Hvem har flest landskamper (John Arne Riise med 110 kamper). Hvem hadde flest landskamper før John Arne Riise (Thorbjørn Svendsen med 104 kamper). Hvem har scoret flest landslagsmål (Jørgen Juve 33 med mål). Hvilken medalje Norge tok i OL 1936 (bronse). Og hvem var den første norske utenlandsproffen… Lenge trodde jeg, som mange andre, at svaret var Per Bredesen. Han dro til Lazio og italiensk fotball i 1952. Men dette stemmer ikke.

I et av sine essays om oppveksten på Bislett skriver Jan Erik Vold at den første proffen het Thøger Nordbø og kom ifra Oslo. Vold var nemlig kompis med Nordbøs sønn, Thøger Nordbø jr. som vokste opp på Briskeby. Da Olympiastadion intervjuet Vold om hans skøyteinteresse vinteren 2014, kom Nordbø-navnet opp under samtalen. Vold er som kjent en formidler av rang, og oppfordret oss til å undersøke historien videre. Norsk sportshistorie er jomfruelig mark, sa han med sitt lure smil. Dagen etter kom en epost med Thøger Nordbø jr. sitt telefonnummer. Jeg tok kontakt og avtalte et møte. Etter noen kaffekopper og croissanter, var jeg overbevist om dette måtte skrives om. Senere kom jeg også i kontakt med Nordbøs andre sønn, Atle, som var behjelpelig med kopier av avisartikler om faren, fotografier og selveste proffkontrakten. Dette er historien om Thøger Nordbø. Norges første fotballproff.

Fotballkarrieren startet i Waldemar Tranes gate, der guttene spilte gatelagskamper. Den nærmeste klubben var Frigg, som spilte sine kamper på Bislett, og som ble Nordbøs første klubb. I et intervju på tampen av karrieren forteller Nordbø om a-lagsdebuten på Frigg.

-Jeg debuterte på Friggs A-lag i 1922 og har altså nu 16 sesonger bak mig. Min debutkamp fikk jeg for øvrig på en merkelig måte. Frigg skulde spille mot Kvikk i Halden, men da laget skulde bile av sted manglet det en mann. Jeg blev hentet i all hast og fikk chansen som vinghalf. Det gikk visst nokså bra for efter den kampen blev jeg fast på laget.

Der fikk han senere fikk selskap av sine to yngre brødre Thorleik (med kallenavnet Tollik) og Einar (Tampen). Nordbø viste tidlig lederegenskaper og ble utnevnt som kaptein for Frigg. Hva slags fotballspiller var Nordbø? Det sies at han var «en typisk lagspiller», «god på hodet», «hard i fisken, men snill av gemytt». I 1928 debuterte han på landslaget. Borte mot Finland, med Kong Haakon på tribunen. Norge vant 6-0 og Nordbø fikk hilse på kongen for første gang.

Fra venstre: Kong Haakon VII, Einar "Jeja" Gundersen, Thøger Nordbø og Sigurd Andersen.
Fra venstre: Kong Haakon VII, Einar «Jeja» Gundersen, Thøger Nordbø og Sigurd Andersen.
2014-10-01 10.35.55
Lagfoto Norge – Danmark 1928. Nordbø har skrevet på spillernavn og klubber.
Nordbø var med på Oslo-laget som møtte Gøteborg i 1929. Sammen med blant annet Jørgen Juve og Henry "Tippen" Johansen.
Nordbø var med på Oslo-laget som møtte Gøteborg i 1929. Sammen med blant annet Jørgen Juve og Henry «Tippen» Johansen.

I 1929 fikk Nordbø permisjon fra sin jobb i Oslo Sparebank for å jobbe i en bank i Paris. Under oppholdet spilte han fotball som amatør. I 1931 ble fotball i Frankrike profesjonalisert og den franske ligaen stiftet. Da Nordbø kom hjem i 1932 fikk han rask profftilbud ifra Paris-klubben Club Francais, som skulle være med i den første sesongen i nystartede League 1. Året før ble klubben franske cupmestere.

Turen ned til Frankrike ble av det strabasiøse slaget. Å fly tilhørte sjeldenhetene for sivile på denne tiden, men da Nordbø skulle signere kontrakten med Club Francais, ble det ordnet med fly fra Gøteborg til Flandern for å korte ned på reisetiden. Piloten hadde en fortid som krigsflyver under første verdenskrig, Nordbø var eneste passasjer. På turen kjørte flyet inn i et forferdelig uvær. Lynet slo ned i flyet og det begynte å brenne i motoren. Krigsflyveren fikk problemer med å kontrollere flyet, som stupte nedover mot bakken. Begge hadde hjertet i halsen og tenkte at dette kunne være slutten. Heldigvis fikk den erfarne flyveren tilslutt kontroll over flyet og landet. Dette markerte starten på et anstrengt forhold til fly for Nordbø.

I aksjon for Club Francais. Nordbø i midten.
I aksjon for Club Francais. Nordbø i midten.

Profesjonaliseringen av fotballsporten innebar proffkontrakter og lønninger. Nordbø satte pennen til papiret, og ble med det den første nordmannen til å skrive proffkontrakt. Det fantes andre nordmenn som hadde spilt i europeiske klubber, og det forekom nok at penger gikk under bordet. Et eksempel er Einar «Jeja» Gundersen fra Skien, som spilte for franske FC Cette i 1921-22. Men Nordbø var altså den første offisielle proffen. Om betalingen sa Nordbø følgende:

– Jeg fikk ca. 2000 francs i måneden, og det var bra saker den gang. I og med at jeg hadde bankarbeid også, greide jeg meg fint. Mine medspillere hadde også jobb utenom fotballen.

Alt tyder på at Nordbø levde et travelt liv i Frankrike. Med fotball, bankarbeid og reising. De lengste turene innad i Frankrike gikk til Rivieraen og Korsika. Og ellers? Hvordan var hverdagen i Paris? Thøger Nordbø jr. forteller.

– Far fortalte ikke så mye fra tiden i Frankrike. Han var ikke den som skrøt av egne prestasjoner. Derfor vet vi ikke så mye om hva han opplevde mens han bodde i Frankrike. Men vi vet at han bodde hjemme hos en fransk familie. En enke med to døtre. En av de få tingene far fortalte herfra, var at han alltid var med og spilte wist med familien på kveldstid. Han fortalte også at fotballen var temmelig brutal der nede. Det var mye stygt spill og slåssing på banen.

Til sammen spilte Nordbø ca. 50 proff- og treningskamper for klubben. Nordbø returnerte Norge i 1933, lysten på å fortsette fotballkarrieren hos moderklubben Frigg. I Norges Fotballforbund var amatørreglene gjeldene, noe som betød at spillere som hadde mottatt betaling for fotballspilling, ble utestengt fra landslaget. Dette var en regel som Per Bredesen (Italia-proff på 50-tallet) falt innunder. Amatørbestemmelsene ble først opphevet i 1969. Det man vet i Thøger Norbøs tilfelle er at han spilte en landskamp etter han vendte hjem fra Frankrike. Hva kan dette ha skyldtes? Kan det ha blitt gjort et unntak i Nordbøs tilfelle? Mye tyder på dette. I et intervju om tiden i Frankrike blir Nordbø spurt om dette: Hva skjedde da du kom hjem?

– Jeg la kortene på bordet overfor NFFs ledelse, ja, jeg tok personlig opp saken på tinget.

På midten av 30-tallet var det norske landslaget på vei opp og fram. Hvorpå det hele endte i den legendariske bronsemedaljen i Berlin OL i 1936. Nordbø var aktuell for en plass på laget, men forspilte sine sjanser da han scoret et selvmål i det som ble hans siste landskamp. At han ikke fikk være med til Berlin, var den største nedturen i hans karriere.

Bronselaget fra 1936. Et selvmål ødela Nordbøs sjanser for å delta.
Bronselaget fra 1936. Et selvmål ødela Nordbøs sjanser for å delta.

Etter å ha lagt fotballskoene på hyllen, fikk Nordbø en sentral posisjon i Norges Fotballforbund, som leder for Uttagningskomiteen (UK). UK-sjefens fremste oppgave var å ta spillertroppene til landslagssamlingene. I dag er det treneren som har denne oppgaven.

Laguttakene var da som nå gjenstand for debatt i avisene. Særlig ved en anledning merket Nordbø en mediestorm etter et spilleruttak. Til landskampen mot Nederland i Rotterdam 1951, tok Nordbø ut Fredrikstad-spissen Henry Johannesen. Mediene var ikke sene med å angripe uttaket, og hevdet at Johannesen kun bli tatt ut fordi Nordbø ville ha selskap på sin togtur ned til Amsterdam. Som Nordbø hadde Johannesen også flyskrekk, dermed var det uaktuelt for å reise med resten av troppen. Heldigvis leverte Johannesen og Norge varene.

Foran 65 000 tilskuere spilte Norge en av sine beste kamper på lang tid og vant 3-2. Henry Johannesen scoret to mål og viste at laguttaket hadde vært helt riktig. På togturen hjem igjen, da de var alene igjen, sa Nordbø til Johannesen: «Du spilte en flott kamp, Henry.» Hvorpå Johannesen svarte: «Jeg spilte for deg, Thøger».

Nordbø var populær i spillergruppen. Dette viste seg ved flere anledninger. Som da spillerne ba han om å være med på lagbildet før kampen mot Sverige i Göterborg 1951. Norge vant 4-3 og gikk seirende ut av det årlige Nordiske mesterskapet. En stor prestasjon (det er ikke ofte Norge slår sine danske eller svenske naboer). Spillerne vinket Nordbø ut på banen, der han stilte seg opp bakerst rekken og hørte nasjonalsangene. Lagbildet er senere trykket i en flere fotballbøker, men da uten Nordbø. Nordbø jr. sier at faren ble retusjert vekk ifra bildet, og retter mistanken mot sentrale personer i NFF, hvor det på den tiden var en maktkamp om ledervervet i forbundet. Nordbø var en av favorittene til ledervervet, men trakk seg tilslutt ut av prosessen, av hensyn til familien.

Det mye omtale lagbildet fra landskampen mellom Norge og Sverige i 1951. Nordbø helt til høyre.
Det mye omtale lagbildet fra landskampen mellom Norge og Sverige i 1951. Nordbø helt til høyre.
Samme kamp. Samme lagoppstilling. Men Nordbø er klippet vekk fra bildet.
Samme kamp. Samme lagoppstilling. Men Nordbø er klippet vekk fra bildet.

Etter engasjementet i NFF vendte Nordbø tilbake til sin gamle arbeidsgiver, Oslo Sparebank, der han ble værende ut sin yrkeskarriere. Av andre interessante ting om Thøger Nordbø, må det også nevnes at han hoppet i Holmenkollen.

Nordbø glemte aldri hvilken klubb han kom ifra. I 1954 feiret Frigg 50 år og det skulle markeres med storbesøk fra kontinentet. Nordbø trakk i noen tråder og fikk lokket det ungarske mesterlaget Honved til Oslo og Bislett stadion. Fernec Puskas var Honved-lagets og Ungarns store stjerne. I tillegg til Puskas hadde Honved ytterligere seks spillere som alle var med da Ungarn slo England 6-3 på Wembley foran 105 000 tilskuere tre måneder senere. Som ventet kjørte Honved over Frigg og vant tilslutt 15-3.

I de siste årene av sitt liv var Nordbø plaget av sykdom. Mens han lå på Aker sykehus kom sykepleierne rullende inn med en annen pasient, som gjerne ville ligge på samme rom som Nordbø. Det var Henry «Tippen» Johansen. Norges eminente keeper under OL i Berlin 1936 og VM i Frankrike 1938. Tonen var munter. Og fotballhistoriene mange.

Teksten er skrevet av Peder Samdal. En stor takk til Atle og Thøger Nordbø jr. som har delt historier og minner om sin far.

Les også:

En tribunesliters kamp – intervju med Jan Erik Vold

Kongen, Kuppern og Jesus – intervju med Knut Johannesen

Polarhistoriens ukjente idrettsbragder – av Anders Bache