En tribunesliters kamp – Intervju med Jan Erik Vold

Av Endre Ruset og Peder Samdal

Få dager etter at OL-ilden var slukket i Sotsji, fikk Olympiastadion treffe Jan Erik Vold. Foruten å være en av Norges mest populære poeter og en litteraturformidler av rang, er Vold også en ivrig skøyteentusiast. Det ble en samtale om skøytesportens innholdsrike historie og usikre fremtid. Om Volds autografsamling og lærdommer hentet ifra sporten som foregår på en sirkel is.

PS: Norge har en stolt skøytehistorie som du opplevde på nært hold med din oppvekst på Bislett. Blant annet med OL i 1952. Hva husker du ifra det mesterskapet? Hvilke øvelser så du på?

JEV: Jeg har vokst opp 500 meter nord for Bislett stadion. Hjemme i gata hørte vi jubelbruset fra tribunene. Også på sommeren, når det var fotballkamper. Vi som bare var ute  og lekte kunne tolke situasjonene fra stadion langt unna. Farlig situasjon. Nei, det ble ingenting. Nesten mål. Og så, en enorm jubel som varte. Da var det mål, til hjemmlaget. Men Bislett var ikke bare for de som bodde i nærheten av Bislett. Det var et nasjonalt samlingspunkt. Jeg pleier å si: «Bislett var Oslos hjerte. Holmenkollen var Oslos øye. Munch-museet var Oslos sjel.»

Alt dette har Erling Lae ødelagt. Han som var byrådsleder da. Og han har kommet unna med det. Nå er han fylkesmann i Vestfold, istedenfor å ta ansvar for den milliardoverskridelse han har ansvar for i hovedstaden. At det går an! Det var vedtatt at Holmenkollen skulle renoveres, ikke bygges om. Men de rev hele anlegget, utfra manipulerte overslag om at det var like billig å bygge nytt som å rehabilitere.

OL i 1952, ja. Vi gutta i gata var på alle skøyteløpene på Bislett. Det kostet 5 kroner billetten for barn. Vi var en gjeng på sju-åtte guttunger som stod på Søndre sving. Jeg har programmene fortsatt, med alle rundetidene notert.  Det var på den tiden man hadde man begynt som autografjeger.

Vold åpner trillekofferten, som er full av bøker. Han graver seg nedover og finner «En sirkel is». Norsk skøytesports egen diktsamling. Vold åpner boken, finner fram sidene med navnetrekk som er gjengitt der. Hentet ut fra sine egen autografbøker. Vold peker på navnene, resonnerer seg fram til riktige resultater, de store øyeblikkene. 

JEV: Stanley Cox fra Canada har skrevet «Good luck, 1952». Den fikk jeg helt sikkert under OL. Don McDermott. Fikk han sølv på 500? Ken Henry. Han fikk gull. Stilig autograf, ikke sant? Du ser på håndskriften at det er en vinner. Hjallis har jeg. Og japaneren Sugawara, han som la seg etter Hjallis etter at han var blitt tatt igjen med en runde på 10000 meteren.. Han la seg tett opptil og dro fordel av det. Funksjonærene signalerte at han måtte holde seg lenger bak. Antero Ojala fra Finland har tegnet en skøyte under sin signatur. Og der er Takabayashi fra Japan.  Kees Broekman fra Holland.. Og her er en jeg byttet til meg av en kompis. Det er russeren Gontsjarenko.

PS: Ja, apropos store møter. Jeg leste en plass at du kjøpte en sykkel av Oscar Mathisen? (Norges første skøytekonge.)

JEV: Ja, faren min kjøpte guttesykkel til meg av Oscar Mathisen. Han og jeg var nede i Hans Erichsens sykkelbutikk, i den bakken fra Møllergata 19 som går ned mot Youngstorget. Der stod Oscar. Jeg husker han som en søt mann og at jeg fikk en Oslo-vimpel gratis, som han festet på sykkelstyret mitt.

Jan Erik Vold leser fra En sirkel is. Foto: NRK.
Jan Erik Vold leser fra En sirkel is. Foto: NRK.

PS: Hvis man er interessert i sport, kan det være en måte å orientere seg i verden på. Med OL og andre idrettsarrangement var du så heldig at verden kom hjem til deg på Bislett. For eksempel med møter med utøvere fra Sovjetunionen. Jeg vet du har skrevet om dette i diktet «Hva skøytesporten har lært meg». Kan du fortelle om de lærdommene?

JEV: Lært og lært – ja, det at russerne er mennesker de òg. Her et utdrag fra «En sirkel is.»

… dere var det
som lærte oss barn
av den kalde krigen, at også bak et bryst
merket CCCP, som betydde SSSR, som betydde
Samveldet av Sosialistiske Sovjet Republikker, banket
et varmt hjerte – så da Nikita
Krustsjov tok av seg skoa
og slo den i talerstolen i FN, hadde vi
en hemmelig kunnskap
mang en voksen, vestlig statsmann manglet…

Vi så på russerne som mennesker, ikke som udyr. Slik var det ikke med Haakon Lie og diverse andre politikere. Det var den ene lærdommen. Den andre lærdommen er i det diktet som heter «Toernes sang»:

… Den
evige toer, hvis navn
sjelden nevnes. Den evindelige toer, i hvis glans
eneren alltid
skal speile seg. Den nødvendige
toer, som lærer oss
noe om livet.

ER: Det er kanskje interessant med tanke på Bøkko under OL. Når han gråt etter 1500 meteren. Og jeg følte med han, for han er blitt bildet på den evige toer de siste årene. Apropos anekdoter. Min bestefar var veldig interessert i skøyter. Men da Kouprianoff kom og ble god, fornekta han det, det var ikke riktig, det passet ikke at en franskmann skulle være god på skøyter.

JEV: Norges nasjonalfølelse er veldig basert på idrett.  Jeg sier et sted at «den som var best på isen/ var best på kloden: Norge slo Øvrige Verden/ 157 ½ — 154 ½ i landskamp på Hamar/ 1952.Vi guttunger/trodde på det. Mandagsavisene/fortalte oss om det …»  Det gjaldt over hele fjøla. Vi var best. I gamle dager var det poengberegning. 7 for gull, 5 for sølv, 4, 3, 2, 1. I dag er det antall medaljer som gjelder. Nå snakker vi om den forsmedelige fjerdeplassen. Den gang snakket vi om den forsmedelige syvendeplassen.

PS: Det er ikke så ofte idrett blir brukt som litterært tema. Din diktsamling er et unntak. Det samme kan si om «Roman 1987» av Dag Solstad. Hvordan synes du det er å bruke idrett som litterært tema?

JEV: Nei, er det part av virkeligheten, går det selvfølgelig an å skrive om det. Nå går det jo fram at «En sirkel is» er et bestillingsverk til Skøyteforbundets 100-årsjubileum. Den ble lansert som en prolog i Rådhuset. Det gikk enkelt å skrive mesteparten av diktene. De kom til meg med en gang når jeg først hadde bestemt meg for temaet. Her fra stevnets åpning:

En sirkel.
og nok en sirkel.
Gjør du 25
har du gått 10 000 meter, dersom hver
sirkel er på 400.
Hva tenker du på
når du går og går og går?
Jeg tenker, sa Sten
Stensen, på ingenting.

Sten Stensen har det perfekte navnet! På hvit is. Og det veies opp mot et av de siste diktene i samlingen.

Femogtyve
runder i ring. Den som vant
er ikke
10.000 meter
unna. Den som vant er tilbake
på plass. Den
som ikke vant er også
tilbake på plass. Femogtyve ganger firehundre
er lik null.

JEV: Det er mange som liker denne boken. Og det er stas å ha Roald Aas på forsiden. Så mange bøker om skøytesport fra den epoken har Hjallis på forsiden. Roald var veldig stolt av å havne på forsiden. Jeg møtte han flere ganger. Dét bokomslaget fikk ikke Hjallis.

Vold snur boken og viser fram  et kjent vinterbilde av den hollandske maleren Bruegel, som pryder baksiden.

The Hunters in the Snow. Malt av Pieter Bruegel (1525-1569).
The Hunters in the Snow. Malt av Pieter Bruegel (1525-1569).

JEV: Det er også moro å gå tilbake i århundrene. Til Bruegels tid, midt på 1500-tallet. Dette har jeg skjønt senere, at i denne perioden var det beinkaldt i Europa. Det var mange kjempevintre. Det har alltid slått meg at det finnes altfor få vintermalerier hos oss, i forhold til hvor mye vinter det er i Nord-Europa. Kanskje det er jækla vanskelig å male snø. Men er man kunstner, skal man jo kunne det.

ER: Du snakker om rødfargen om kinnene på disse små karakterene på skøyteisen i maleriet.

JEV: Ja, man kan ikke se det på bildet Men vi vet at man får røde kinn når det er syv minusgrader.

PS: I diktet «Sangen om Bislett. Skøytesportens Mekka» sidestiller du norske idrettsutøvere med norske forfattere. Kan du fortelle litt om det?

JEV: Det var også et bestillingsarbeid. For Aftenposten. Jeg svarte først nei, men når jeg fikk tenkt meg om, ringte jeg tilbake og sa at jeg kunne få til et dikt likevel. Det var i anledning det siste VM på Bislett i 1989 — som ble flyttet til Valle Hovin på grunn av mildvær. Andre del åpner slik:

Kuppern betyr like mye for norsk
selvfølelse som Olav H. Hauge.
Hjallis like mye som Alf Prøysen…

Dette leste jeg opp på Studentersamfunnet i Bergen, sammen med Olav H. Hauge. Før jeg satte i gang, måtte jeg forklare for Hauge hva jeg mente. Jeg sier at sportsutøverne betyr like mye for norsk selvfølelse som norske forfattere. Men jeg sier ikke at skøytesporten betyr like mye som forfatterne for norsk selvforståelse. Der har ikke skøytesporten så mye å komme med. Snarere tvert imot. Den kunne få oss til å tro at vi er et utvalgt folk. Hauge skjønte selvfølgelig det.

ER: Før var det snakk om at skøyter var en arbeiderklassesport og Bislett var en arena for den kollektive opplevelsen. I dag ser vi på sport og samles om sport på en annen måte. Ikke minst på TV. Du pekte på Bislett som et sted både for mosjonister og utøvere, tribuneslitere og konkurranseløpere.  Avstanden mellom de på tribunen og de som gikk var ikke så stor som i dag.

JEV: Ja, samholdet har trangere kår nå enn det hadde på den tiden.

PS: Går du på skøyter selv lenger?

JEV: Nei, nå har det vært lite. Nå synes jeg det er mer stas å gå på ski. Jeg liker å røre på meg. Så det blir ski. Pluss svømming og noen joggerunder. Det er det jeg driver med nå. Men skal det være, så kan jeg stille opp på skøyter. Det er endelig blitt heldekkende is på Frogner, så mulighetene fins. Og så er vi en 8-10 folkeskolevenner som møtes på skøyteløp på Hamar. En av gutta har kontakt med Toyota på Rudshøgda, der vi får overnatte. Vi biler opp fra Oslo med sovepose og liggeunderlag. Stevne på lørdag.. Og så har vi det veldig hyggelig på kvelden, selvfølgelig. Har tatt med en flaske rødvin. Pizza kjøper vi lokalt. Og så er det skøyter igjen på Hamar på søndag. Før vi biler hjem. Vinteren 2014, mine damer og herrer, drar fire av oss til Heerenveen for første gang, der årets VM går. Det skal bli morsomt å oppleve hollenderne på hjemmebane.

PS: Hva tenker du om skøyteresultatene fra OL?  Nok en gang var det hollandsk dominans. Og for første gang i OL-historien var ingen nordmenn som stilte til start på 10 000 meter.

JEV: Ja, det skal visstnok være de dårligste skøyteresultatene siden Calgary i 1988. (Da tok Norge heller ingen OL-medaljer i skøyter, ei heller OL-poeng). Nå er skøytesporten litt ille ute på grunn av Nederlands totale dominans. Det har aldri forekommet tidligere at en nasjon har sopet sammen så mange medaljer. Jeg vet ikke, er det 16 av 18 mulige? Vi hadde polakken som vant med tre tusendeler på 1500. Det er urimelig at ikke Norge med sine ressurser skulle få opp trenerkompetanse og skøytebaner som gjør det mulig å utøve denne sporten på nivå med hollenderne. Den hollandske dominansen har pågått siden 1994. Hva skjedde da? Ja, da vant Koss, men da la han også opp. Da var Norge på høyde med de andre nasjonene. Og så har vi latt dette forfalle i eksakt 20 år. For ikke å si 25 år: Etter 1989 opphørte Bislett som skøytestadion. Jeg skjønner ikke hvorfor ingen skriver om det. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Vi hadde to nasjonalidretter. Nå har vi en. Som heter ski.

ER: Det er utrolig å tenke på hvor viktig skøyter har vært for flere generasjoner. Og så, plutselig, ligger den død. Min far, for eksempel, kan fortsatt snakke om skøytetider.

JEV: Ja, folk gjør det enda. Jeg skrev dette diktet, da vår store mann døde:

HJALMAR I VÅRE HJERTER

Søndag 19, februar 1952: Norge vinner
annen verdenskrig, ved at
Hjallis tar sitt tredje OL-gull
og Knut Hamsun dør.
Søndag 20. februar 1994: Norge mister
skøytehegemoniet, ved at
Johann Olav Koss tar sitt tredje OL-gull
og Rolf Jacobsen dør.
Vi hadde to nasjonalidretter, nå
har vi bare én.
Jeg vet hvordan vi kan vinne skøytesporten
tilbake. Men sier det ikke bort
Hjalmar, vi
elsker
deg. En rot-ekte del av den norske
folkesjela.

JEV: Det de gjorde med Bislett, det er som å sable ned Eiffeltårnet og påstå at Paris fremdeles er Paris. To skøytepresidenter, Børre Rognlien og Rune Gerhardsen, har hver seg ofret femten år av sine liv på at det aldri mer skal bli is på Bislett. Det kaller jeg troløshet. Hvorfor er det ingen andre enn meg som har sagt dette offentlig? De er aldri blitt stilt det enkle spørsmålet: Hvorfor var det så viktig å fjerne muligheten til å gå på skøyter på Bislett? Disse årene det ikke lenger er tilstrekkelig med kuldegrader, kunne man ha lånt inn i transportable fryseanlegg. Det er en styrt avvikling av en kjempetradisjon i Norge. Ansvarlige er Oslo kommune og Norges Skøyteforbund, som har latt dette skje.

Redaktørene av Folkets stadion - Bislett: Kjartan Fløgstad, Jan Erik Vold og Dag Solstad. Foto: Osloby.
Redaktørene av Folkets stadion – Bislett: Kjartan Fløgstad, Jan Erik Vold og Dag Solstad. Foto: Osloby.

ER: Vi satt her forleden og snakket om boken din «Folkets stadion Bislett». Bislett har vært symbolbygget i Oslo. Sammen med Holmenkollen. Nå er det Operaen som gjelder. Det er merkelig hvordan det skifter. Det bildet vi vil at verden skal ha av oss nordmenn.

JEV: Vi er ingen operanasjon og vi kommer aldri til å bli det. Men vi var en skøytenasjon. Da må dere ha med Bislett-vitsen min.

— Vet du hvorfor det bare er sitteplasser på sommer-Bislett ?

— ???

— Da blir det lettere å telle alle som ikke kom.

Les også:

Kongen, Kuppern og Jesus – Intervju med Knut Johannesen

Olympisk samtale – med Per Olov Enquist

På sporet av den tapte is – om skøytesportens posisjon i norsk litteratur

Følg Olympiastadion på Facebook

Følg Olympiastadion på Twitter