Olympisk samtale – Per Olov Enquist

Oslo, august 2013.

Intervjuet av Peder Samdal

Per Olov Enquist er på Oslo-besøk for å lansere sin nye bok Lignelsesboken – en kjærlighetsroman. Dagen i forveien fylte Enquist tre rom på Litteraturhuset, der folk satt tett i tett for å høre ham snakke om alderdom, galskap, kjærlighet og det evigvarende møtet mellom fiksjon og virkelighet. Det mange ikke vet om den anerkjente, svenske forfatteren er at bibliografien hans også inneholder flere knallsterke titler om sport: Sekonden (1971), Katedralen i München (1972) og Två reportage om idrott (1986). Inntil ganske nylig syslet ikke mange seriøse forfattere med skriverier om sport og spill. Sportslig tematikk ble ikke ansett som høyverdig nok. I Sverige har Enquist vært en sentral aktør i å endre dette forholdet mellom litteratur og sport. At han har hatt en fot i hver leir, både som idrettsutøver og som forfatter, har sikkert gjort det enklere for ham å finne de store problemstillingene innenfor idrettsverdenen. Han var en av de første som skrev om juksing innenfor idretten og spørsmål omkring idrett og moral er noe som fortsatt engasjerer ham.

Sehestad plass er badet i sol når jeg ruller inn med sykkelen min. Jeg trenger ikke pulsklokke for å merke at noe betydningsfullt er i ferd med å skje. Inne i Gyldendalhuset blir jeg tatt imot av forlagets hyggelige informasjonsansvarlige. Hun viser meg innover i bygget, forbi kantinepersonell som gjør klar til kveldens lansering av høstlisten, møtelokaler der dresskledde herrer titter på grafer og kalkyler, før vi endelig kommer bort den høyreiste, svenske forfatteren, som er i ferd med å avslutte et intervju med VG. En røykepause senere sitter Per Olov Enquist og jeg på hver vår side av et bord.

enquist2
Enquist poserer og prater til Olympiastadion.

PS: Hva slags idretter følger du med på i dag?

POE: Jeg følger all friidrett. Og så ser jeg en del fotball. På grunn av Zlatan følger jeg med PSG i Frankrike. Jeg følger også en del ishockey, siden jeg er født oppi Västerbotten. Skellefteå vant SM-gull forrige sesong. Men jeg ser mindre på idrett i dag enn jeg gjorde før. Men friidrett følger jeg med. Der kan jeg resultater og tider.

PS: Det finnes nok av alvorlige temaer innenfor idrettsverden, som jeg kommer innpå etter hvert. Men idrett handler også om enorm glede og engasjement. Hva har det å utøve idrett og være interessert i idretten gitt deg igjennom årenes løp?

POE: Jeg kom fra et religiøst miljø. Idrettens verden betydde, hva skal man si, man kom inn i varmen. Det var et miljø med likesinnede, like interesser. Å komme fra vekkelsesrørelsen inn i idretten var en lettelse, fantastisk. Jeg spilte mye fotball. Stod i mål. Det var i divisjon fire. I friidrett var jeg bedre. I høydehopp. Jeg hoppet 1.97 som best, og var ganske sikker på 1.95. Men aldri bra, aldri riktig bra.

I sin tid var Enquist en av Sveriges beste høydehoppere og var lenge del av friidrettsmiljøet. Friidretten er også sentral i hans første utgivelse om sport, Sekonden, en dokumentarisk roman som handler om en svensk sleggekaster som kastet med for lette kuler. Sekonden satte i gang en voldsom debatt om moral innenfor idretten, og kan fint leses som en opptakt til mer systematisk juks som kjennetegner flere idretter i dag, nemlig om doping.

PS: Hvordan står det til med idrettens moral?

POE: I Sverige fantes det på 40-tallet, når jeg vokste opp, et tidsskrift som het Rekordmagasinet. Når man ser tilbake på den var den veldig moralistisk. I flere noveller beskrev den hvordan fattige arbeidergutter gjorde karriere og lyktes uten noen penger. Man kommer nedenfra og gjør det bra. Blir ikke høyverdig. Det finnes en enkel, nærmest kristen moral inne i den forestillingsverdenen, som fortsatt finnes, stort sett. Kanskje ikke i toppidretten, men det er et annet problem.

PS: Skillet mellom breddeidrett og toppidrett er absolutt viktig i denne sammenhengen, men det er jo gjerne slik at det er toppidretten som er tema når man diskuterer moral innenfor idretten. Er det noen som kjemper for at idretten skal ha en moral i dag?

POE: Moral innebærer her at for at toppidrett skal fungere, må det kreves at man holder seg til visse regler. Reglene kan være enkle. At man starter fra samme linje. Doping er et handicap. Man gir opp tanken om at alle kan starte på samme sted om man tillater doping for noen. Denne typen idrett der man ikke har like startpunkter, er fremmed for idrettens vesen. Derfor motstanden mot doping, selvfølgelig. Det kreves en viss tydelighet. Man må ha samme utgangspunkt, samme betingelser. Idrettsbevegelsen kjemper mot bruddene mot den grunnleggende siden, at alle skal ha like forutsetninger. Doping er et slag mot dette.

PS: Bak mange av de som doper seg finner man bakmenn med pengeinteresser. Store firmaer kan sponse populære idrettsutøvere. Hvor stort individuelt ansvar har en idrettsutøver som doper seg?

POE: Det fantes en type doping som man kalte statsdoping, det vil si, ideologibetinget doping. Det tydeligste eksempelet DDR. Øst-Tyskland. Det inngikk i statsideologien at man skulle dope sine utøvere for å vise det østtyske systemets overlegenhet. Og så finnes kommersiell doping. Kommersiell doping er når noen på 100 meter doper seg fordi det finnes utrolig mye penger i leken. Og det er litt annerledes. Når jeg skrev Katedralen i München i 72 var dette veldig lite kjent. Innsiktene om statsdoping kom noen år senere. I en artikkel som kom for en uke siden viser det seg at de holdt på med veldig mye lignende i Vest-Tyskland. Helt sjokkerende. De hold på med adrenalininjeksjoner, masse sprøyter. I fotball på 50-tallet, i VM 1966 mellom Tyskland og England forekom det injeksjoner. Dette er helt nytt.

POE: Det er en kamp mellom de vitenskapsmenn som skaper nye dopingpreparat og de som jobber med å avsløre dem. Og det er mye penger i leken. De styres av penger. Idretten innser ikke at dopingklinikkene tar et steg fram, kommer et steg til, og da blir det avsløringer som i Lahti. Ho-ha! Og hele det finske laget blir tatt. Men statsdoping har opphørt, ideologibasert doping, det var det østtyske og kommunistiske alternativet. Jeg vet ikke om det finnes noen land i verden der man si at staten finansierer laboratoriene for bedre resultater, det vet jeg ikke.

I kjølvannet av debattene rundt Sekonden, reiste Enquist til München sommeren 1972 for å dekke sommer-OL for Aftonbladet. Enquist ser og skriver om basketball, leirdueskyting, vektløftning, volleyball, svømming, kanoslalåm, stavhopp, boksing og dressurridning. Han ser de individuelle prestasjonene til enkeltutøverne, deres kamp, nederlag og vilje. Og han reflekterer rundt de historiske linjene bak verdens største arrangement. Grunnleggeren av de moderne olympiske lekene, franskmannen Pierre de Coubertin, får en selvskreven plass i Enquist fortelling. Ja, det er fristende å kalle ham bokens hovedperson. 

PS: Et av de mest interessante aspektene ved å lese Katedralen i München, var å høre om Pierre de Coubertin og hans tanker og visjoner for OL. I ettertid har det kommet en rekke andre bakmenn innenfor IOC. Som Brundage og Saramanch. Hva tror du Pierre de Coubertin ville tenkt om dagens idrettsverden?

POE: For det første, hva tenkte han? Om man vil tolke han rett, ville han skape en scene der verdens unge skulle leke sammen. Drømmen om det lekende menneske. Homo ludens, som det heter. Denne scenen var OL. Der skulle man møtes i glede og enighet og alle skulle gjøre sitt beste. Det var en vakker tanke. Den er fortsatt vakker.

Grunnleggeren av de olympiske leker, Pierre de Coubertin.
Grunnleggeren av de olympiske leker, Pierre de Coubertin.

POE: Problemet med politiseringen av idrett og politikk ble sjeldent diskutert på 70-tallet. Coubertin skulle nok tenkt det samme i dag: At det er viktig å skape denne upolitiske scenen. Han skulle også notert at politikken forsøker stadig å gjøre sine inngrep på denne scenen. Det føres alltid en voldsom diskusjon om idrett og politikk nå for tiden. På 70-tallet var dette helt ukjent. Da sa man alltid at idrett og politikk holder sammen. Det er språklig sett veldig utydelig. Man kan si at den menneskelige kroppen og kreft at holder sammen. Det er sant. Er det bra det? Nei, vi vil kjempe mot kreft. Vi vil holde den menneskelige kroppen fri for kreft. På samme måte hvis man sier at politikk og idrett holder sammen. Vi opplever gang på gang at ulike typer politiske interesser forsøker å gjøre sitt på denne scenen, man forsøker å politisere idretten og det er ikke bra. Iblant er det forferdelig politikk, iblant dårlig, iblant bra, iblant fascistisk, iblant feministisk. Og da er spørsmålet om vi liker disse politiske angrepene på idretten?  Hvordan bruker man idretten? Om man liker politikken som står bak disse angrepene?

POE: Man liker ikke Hitlers bruk av OL i 1936, for eksempel. Man kan tenke ulike ting om München 1972. Svart september og Israel, og så videre. Kanskje fantes det et grunnleggende politisk problem for dette i Midtøsten. Men å belyse dette i et OL ble en katastrofe.

I ettertid huskes OL i München først og fremst for nettopp dette: angrepet på den israelske troppen. Tidlig 5. september stormet en palestinsk gruppe, kalt Svart September, inn i den israelske leiren og tok elleve israelere til gisler. Gisseltakerne krevde løslatelsen av 234 palestinske fanger i israelske fengsler og løslatelsen av Baader-Meinhof-gruppen som satt fengselet i Tyskland. Ingen av kravene ble innfridd. Gisseldramaet endte på verst mulig måte da alle israelerne ble drept.   

POE: Det skaper alltid en stor forvirring. Fordi det finnes noen som sier at idrett og politikk hører sammen og at det er bra. Jeg synes ikke det er bra. Idretten har alltid rett til å forsvare drømmen om den upolitiske scenen der verdens barn samles i enighet og til lek. Det høres naivt. Jo, men det er det også. Det er naivt. Og det er fint naivt. Om man skaper en scene som er så sterkt opplyst, som et VM for eksempel. Om det skjer en liten, liten politisk demonstrasjon, det vil si en svensk høydehopper som maler neglene. (Emma Green-Tregaros malte neglene i regnbuefargene som protest mot innføringen av antihomofil lovgivning i Russland red.anm) Noe som var en fantastisk smart, liten demonstrasjon og som var veldig fint gjort av henne. Men man må innse at det er en interessekollisjon. Ettersom den demonstrasjonen gikk så bra, det gikk over hele verden Putin likte ikke det, og det var bra, men skal vi derfor slippe politikken fri inn i idretten? Ja, det er noe helt annet. Da kan det blir så jævlig som helst.

En svensk høydehoppers negler spant i gang en ny diskusjon om idrett og politikk.
En svensk høydehoppers negler spant i gang en ny diskusjon om idrett og politikk.

PS: På dine turer til OL i München og VM i Mexico kom du deg inn i flere av idrettens bakrom. I München stod du i kjelleren i bygget der de israelske idrettsutøverne ble holdt fanget. Der opplevde du militærets planlegging av redningsaksjonen som endte med at så mange ble drept. Uten tvil et av de mørkeste kapitlene i idrettshistorien. Hva tenker du om disse hendelsene i dag? Det må være noe du aldri glemmer?

POE: Folk tror jeg diktet dette opp, men det er helt sant. Det henger sammen med at jeg kjente en svensk spydkaster som var gift med en dame som var tikjemper. Jeg snakket med dem. Hun sa: Jeg vet hvor den israelske leiren holder til, rett ved det canadiske parkeringsanlegget. Hun pekte dit, og jeg spaserte. Tripp, tripp, tripp, tripp. Det fantes ingen sikkerhetsbestemmelser. Det var tragedien med München. Det skulle ikke bli en tysk oppvisning som i 1936. Det skulle være en tysk olympiade. Det skulle være glede og frihet. Ikke noe politi. Og det var en fantastisk tanke. Fram til den dagen var det et fantastisk OL.  Jeg gikk bort og tittet mens soldatene stod med stangen og dyttet dynamitt opp i taket. Etter hvert spurte de hva jeg gjorde der. Og det var ikke populært.

Døren inn til Amalie Skrams rom går opp og informasjonssjefen lister seg stille inn. Jeg ser raskt over notatene mine. Vår tilmålte tid er i ferd med å renne ut. Jeg har tid til et siste spørsmål, men når jeg tenker meg om har han allerede svart på det, og han har allerede svart det jeg håpte at han ville svare. At Per Olov Enquist holder et godt øye til Zlatan Ibrahimovic. Mer kan jeg ikke be om.

En stor takk til Mai Gaardsted i Gyldendal som fikset intervjuet.

Les også:

Endre Rusets presentasjon av Katedralen i München.

Følg Olympiastadion på Facebook og Twitter:

Facebook: Olympiastadion

Twitter: Olympiastadion