Olympiastadion 1972

Per Olov Enquist notater fra de olympiske leker 1972.

OL i München 1972. Med legender som svømmeren Mark Spitz, turndronning Olga Korbut, og finnenes store løpestjerne Lasse Virén. Overskygget av München-massakren, gisseldramaet med tragisk utfall, søtten drepte. Terrorens OL. Midt i begivenhetenes sentrum: tidligere høydehopper, forfatter og avis-korrespondent, Per Olov Enquist. Han fikk i oppdrag om å skrive hjem fra OL i München for avisa Expressen. I 1972 var han allerede en etablert stjerne i det litterære Norden, med tildelingen av Nordisk Råds litteraturpris for den dokumentariske romanen «Legionärerna» fra 1968.

«Katedralen i München», begynner treffende nok på Olympiastadion. Postludium. Lekene avsluttes. Lyset fra publikums små lommelykter kravler oppover stadionveggene som sankthansormer. Blåsvarte skyer samler seg på himmelen. Et iskaldt regnskyll er på vei. Enquist skriver om seg selv i tredjeperson: «Det var en måned siden han var kommet…de olympiske lekene var forbi. Det ble ikke som han eller noen annen hadde trodd…».

Katedralen i München er ikke blant Enquists mest kjente bøker. Den finnes i en gammel loslitt norsk oversettelse av Kjell Risvik. Gyldendal Norsk Forlag. 1973. Til tross for at dette er artikler skrevet i 1972, har de tålt tidens tann bemerkelsesverdig godt. Enquist litterære skildringer, hans nese for interessante karakterer, kombinert med hans historisk-politiske kunnskap om de olympiske leker, løfter stoffet ut av sin tid og gjør det interessant å lese den dag i dag. Hvordan? «Katedralen i München» er både en tilstandsrapport, en litterær skildring, og en historieleksjon om de moderne olympiske leker.

Den utsendte journalist skrider nysgjerrig gjennom sentrale og mer perifere øvelser som pistolskyting, stavhopp, kanoslalåm, boksing, vektløfting, og sviktstup. Han forteller om opphavet til de moderne olympiske leker, om grunnlegger Pierre de Coubertin, om entrepenør Avery Brundage, olympiske lekers svar på Henry Ford: München og nazismen. Og vi får trivia fra de moderne olympiske lekers spede begynnelse. London 1908. Sir Arthur Conan Doyle, i egenskap av målfunksjonær, sleper den italienske maratonløper Dorando over mållinjen og får han diskvalifisert.

Vi møter utøverne: skjebnene. De zambiske bokserne som blir kastet på et siste fly til München, og stiller utrente og overvektige i ringen. Den sovende kobra: Vasilij Aleksejev, vektløfteren i supertungvekt med den gigantiske kroppen og den svulmende magen. Best er Enquist kanskje i skildringene av taperne: Russiske David Rigert, som i parkens mørke røyker sin første sigarett etter å ha røket ut av konkurransen, som storfavoritt. Møtet med 200-meterløperen John Carlos, diskvalifisert bronsevinner i Mexico-OL, som hevet hånden med svart hanske til støtte for Black Panthers. Tilbake fire år senere på salgsoppdrag for en annen svart katt: Puma løpesko. Og så katastrofen. Den ligger der som et vakuum gjennom boken før den foldes ut mot slutten. Gisseldramaet. Utfallet. Journalisten som beveger seg i de spøkelsesaktige restene av en olympiade.

«Katedralen i München» står igjen som en glimrende reportasjebok, og viser flere av Enquists styrker. Hans historiske kunnskaper, skjønnlitterære og humoristiske penn. Hans underfundige blikk på verden. Entusiasmen og alvoret. I Norge har vi Dag Solstads og Jon Michelets skildringer fra VM i fotball. Sverige har Enquist. Om enn med enda skarpere penn. «Katedralen i München» finnes i bibliotekenes magasiner, og i noen få gamle utgaver på Deichmanske bibliotek. Boka kan også leses som e-bok helt gratis, på Deichmanskes e-portal, Bokhylla.no.