Kongen, Kuppern og Jesus – Intervju med Knut Johannesen

Det er ingen tvil om hvem som dominerer kaféen på Manglerud senter. Pensjonistene kontrollerer hvert hjørne. I små og store grupper. Alle her har et forhold til Knut «Kuppern» Johannesen. En av Norges største skøyteløpere. Hvis jeg går bort til et bord og sier «Kuppern», vil tiden skrus tilbake og de sitter rundt radioen med sine foreldre. Navnet Kuppern er som et kamferdrops.

Jeg har aldri møtt Knut Johannesen, men jeg har sett mange bilder fra glansdagene på 50- og 60-tallet. Fra Squaw Valley, Innsbruck, Bislett, Helsingfors, Alma Alta. Alltid med sitt store, elskverdige smil. Jeg ser meg rundt i kafeen. Leter etter en smilende mann som snart fyller 80 år. Man kjenner vel igjen en olympisk mester? Det må være noe ved vedkommende. En egen utstråling, en aura, en glorie. Jeg lar blikket gå fra pensjonist til pensjonist. Hver mann i beige fritidsjakke er en potensiell olympisk mester. Og så kommer han gående. Han ser ikke meg, men det er ikke tvil. Det er Kuppern.

PS: Jeg tenkte vi kunne begynne å snakke om oppveksten din og hvordan du brukte nærområdet ditt i treningen.

KJ: Ja, jeg bodde i Hertug Skules gate på Kampen til 1960, og da trente vi på Jordal. Det var vårt nærområde. Jeg spilte fotball i Sørli til å begynne med. Det var fotballklubben der vi bodde. To av gutta på laget der gikk på skøyter i Arbeidernes skøyteklubb. A.S.K. Hva skulle vi gjøre om vinteren? Det var ikke noe fotball da. Så da ble det til at jeg havnet i skøyter. Fin klubb og bra trenere. Jeg stilte opp i et gutteløp og der ble jeg nummer fire, og fikk en sølvpokal. Den er på tre-fire centimeter. Den står nå sammen med åtte kongepokaler. Det synes jeg er koselig, så den har jeg tatt vare på. Og så begynte det å balle på seg etter hvert. Det ble mindre og mindre fotball og mere og mere skøyter. Begynte med høyhalset genser og knickers. Det var sånn det var den gangen.

I 2011 skrev Sverker Sörlin «Kroppens geni» – en glimrende bok om norsk langrenn. Svensken reiste rundt med det norske langrennslandslaget og trente med Petter Northug, Marit Bjørgen & co. Som mange trønderløpere opp gjennom langrennhistorien trener de opp seigheten ved å løpe i myrer og ulendt terreng. Sörlin trekker fram det faktum at mange av de beste langrennsløperne kommer ifra bygde-Norge. Men man må ikke komme fra en bygd i Trøndelag for å bli verdens beste. Knut Johannesen kom ifra tjukkeste Oslo og hadde fortsatt kort vei til flotte treningsforhold i Østmarka. I biografien «Fra Kampen til Squaw Valley» beskriver han hvordan treningsgrunnlaget ble lagt i bakkene opp Ekebergåsen. To av strekningene ble døpt «Dreper’n» og «Dal’n». På søndagene løp de langturer innover Østmarka og var det trøbbel med isen i sentrum, tok de turen til Ulsrudvannet og trente på naturens egen is.

KJ: Den gang var det litt steinete og vondt for å gå i Ekerbergåsen, men nå har Christian Ringnes heldigvis gjort det så fint der. Det var i åsen vi la grunnlaget. Der var det veldig bra treningsforhold. Dreper’n var bak Ekebergrestauranten. Og Dal’n gikk opp stiene fra Gamlebyen og opp til Ekebergåsen. Der gikk vi lavgang. Jeg har alltid likt å trene. Vi har et bra kameratskap i klubben blant veteranene. Vi har hatt det moro, spilt mye fotball på Ekebergåsen. Jeg har vært eldst hele tiden. Jeg ligger 10-15 år foran de andre. Jeg hatt veldig glede av dem jeg har trent sammen med. Ekeberg har vært et fantastisk sted. Nå er jeg borte på Skullerud sportssenter en gang i uka. Der driver jeg med litt spinning og litt vektløfting. Jeg må ha litt styrke. Jeg må orke å gå, vet du.

Portrett av Kuppern. Signert Nils Aas.
Portrett av Kuppern. Signert Nils Aas.

PS: Du hadde mange høydepunkter i løpet av din karriere med en mengde titler i NM, EM, VM og to flotte OL-gull. Av alt dette blir du særlig husket for gullet på 10 000 meter i Squaw Valley i 1960. Der satte du verdensrekord på en tid som har skrevet seg inn i norsk idrettshistorie: 15, 46, 6. Kan du fortelle fra oppholdet i USA?

KJ: Vi var veldig spent under prøveolympiaden i 1959. Da reiste alle skøyteløperne over. Kunstløperne gikk av i Denver og vi skøyteløperne kjørte videre til Reno. Torstein Seiersten, Roald Aas, jeg og Alv Gjestvang. Squaw Valley var et fantastisk sted. Vi likte oss der alle sammen. Tregrensen gikk på 1800-1900 meter. Og isen lå på 1900.  Det var som å gå hjemme. Som i Gudbrandsdalen. For å gjøre en skikkelig jobb må en trives. Her var det miljø. Her var det fint. Alt lå til rette. Og da var det oss gutta det stod på.

KJ: Roald Aas hadde tatt gull på 1500 meter dagen i forveien. Det var jo fantastisk.  Han var en fantastisk god skøyteløper. Men han hadde ikke noe mesterskap internasjonalt. I USA tok han muligheten. Det inspirerte oss alle sammen. Jeg hadde sikte på et gull jeg også. På 5000 meter fikk jeg det ikke til å flyte. Fikk det ikke å gå som jeg håpte. Men til 10 000 var jeg forberedt. I Squaw Valley var vi sammen med en gjeng norsk-amerikanere. De hadde leid en hytte like ved skøytebanen. Der kunne vi komme når vi ville, og der var det norsk kokk, så vi kunne spise norsk mat og gjøre som vanlig. Da Roald fikk gull var alle nordmennene tilstede på hytta. Roald heiste gullflagget. Og en av jentene heiste det norske flagget. Resten av gjengen stod på balkongen og sang «Ja, vi elsker». Det var så fantastisk. Roald var selvfølgelig gullgutten. Og så skulle jeg gå dagen etter på. I morgen er det deg, Knut, sa amerikanerne. I morgen er det deg. Ta det med ro, sa jeg. Viktor Kositsjkin kommer etter meg.

KJ: Jeg hadde vært heldig med trekningen. Fjerde par. Ønskeopplegg. Alt var så bra. Jeg hadde med skokrem til og med. Skøytene var så blanke og fine. Jeg var forberedt. Absolutt i overskudd. Skjønte at alt var bra. Jeg var den første som gikk ifra festen til Roald. Jeg husker jeg varmet veldig godt opp. Jeg skulle gå klokken 9 på morgenen. Fire år tidligere ble jeg slått av Sigvard Ericsson med ett sekund på 10 000 meter i OL i Cortina og han hadde falt veldig av på slutten. Da tenkte jeg at jeg skulle gå så fort at ingen kunne ta meg igjen på slutten. Etter jeg varmet opp, skulle jeg inn å få i meg noe å spise. Men jeg orket ikke noe, fikk ikke ned maten. Jeg måtte bare gå på rommet og slappe av. Men jeg fikk ikke sove, fikk ikke slappe av. Begynte å kaldsvette på ryggen. Det var rent vemmelig. Torstein spurte om jeg var syk. Neida, sa jeg. Men du er helt våt, jo, sa han. Jeg hadde aldri hatt den følelsen før. Enten er det masse her, eller så er det ingenting her, sa jeg. Roald Aas, Torstein Seiersten og jeg bodde på samme rom. Det var det ikke sagt noen ting på rommet den morgenen. Helt stille. Alvorpreget. Men da jeg tilslutt gikk ut var det tommelen opp og lykke til.

OL 1960 i Squaw Valley. Kuppern vinner 10 000 meter på ny verdensrekord, 15,46,6.
OL 1960 i Squaw Valley. Kuppern vinner 10 000 meter på ny verdensrekord. 15,46,6.

KJ: Jeg ruslet nedover. Det hadde vært kaldt om natta. Jeg gikk klokken 9 på morgenen. Det måtte være bra forhold. Da jeg satte meg ned på hadde følelsen av at jeg hadde så lange bein. Det var en sånn herlig følelse. Jeg fløt avgårde. Det gikk så bra. Jeg skulle først gå på tida til Kjell Bäckmann. 16.14. Og så skulle jeg skifte til 15, 57.  For jeg regnet med at jeg kom til å slå ham betraktelig. Han som stod i svingen som og ropte. 38. 37. Jeg traff svingen hver gang. Ikke noe problem. Kom veldig bra i rytmen. Alt fungerte. Da jeg kom halvveis skiftet vi tabell til 15,57. Det turte jeg nesten ikke å se på. Ingen hadde godt så fort før.  Jeg fikk litt hetta da. Bøy deg ned og kom deg til mål så fort som mulig, sa jeg til meg selv. Hold rytmen, hold rytmen. Alt dette gikk bra. Mens jeg gikk var det musikk langs banen. Det var en organist som satt i snøkanten. Spilte litt gammel jazz, litt swingjazz. Underholdningsmusikk.  Sånn musikk likte jeg. Mot slutten sa speakeren at Johannessen kom til å «Smash the world record». Og da slutten gubben å spille. Jeg hadde ikke musikk de siste fire rundene. Organisten stod i snøkanten og heia på meg!

Vi blir avbrutt av at Kuppern mobiltelefon ringer. Passende nok har han pianobasert jazz som ringemelodi. Telefonsamtalen gir meg tid til å komme àjour med den opplevelsen det er å sitte sammen med Kuppern. Det er stort. At han i tillegg er en knakende trivelig fyr, gjør opplevelsen enda sterkere. Han liker å fortelle. Jeg merker det på ham. Over 50 år etterpå er det fortsatt gjevt å gjenoppleve 27.februar 1960 i Squaw Valley. Mens løpet står nedskrevet i historiebøkene, lever det fortsatt i Knut Johannesen. Det er løpet han aldri blir ferdig med. Han husker alt. Man skal ikke bli ferdig med de største dagene i livet.

KJ: Hvor var vi?

PS: Du har nesten kommet i mål…

KJ: Ja, det var bare å komme i mål så fort så mulig så jeg kunne se på tavla. Og da lå jeg ti sekunder foran skjemaet på 15.57 også. Når formen er så bra… Alt var så plass. Det er sjeldent sånn skjer i en så viktig konkurranse. Jeg sa til gutta at hvis Kositsjkin slår meg med ett par sekunder, stiller jeg opp og går igjen. Og han gikk bra. Han gikk på 15.49. Bare ett par sekunder meg. Men heldigvis endte det godt.

KJ: På vei hjem til Norge igjen var flyet forsinket med syv, åtte timer, men på Fornebu stod det fortsatt folk og ventet på oss. Da jeg kom hjem til Kampen ble jeg båret på gullstol inn i gården. Flagget ble heist. Ja, det var helt 17.mai. Det var storveis. Veldig ålreit. Det var litt viktig for dem. Vi var Oslo-gutter, vet du. Roald og jeg. Jeg bodde på Kampen. Visste hvem de var de som kom ifra Gamlebyen, Grønland, Tøyen. Vi spilte fotball sammen, alle hadde kontakt med hverandre. Jeg var litt ute på dans og fest også, så jeg hadde en stor kontaktflate. Om jeg ikke kjente dem med navn, så visste de hvem jeg var. Mange følte nok at jeg kjempet for dem også.

Kampen feirer sin store sønn.
Kampen feirer sin store sønn.
Her vokste Kuppern opp. I Hertug Skules gate på Nedre Kampen.
Her vokste Kuppern opp. I Hertug Skules gate på Nedre Kampen.

I dag kalles Kupperns gamle nabolag Tøyen. Begrepet Nedre Kampen har forsvunnet med årene. Allikevel er noe ved det samme som på Kupperns tid. Familier bor fortsatt tett inntil hverandre og barna leker i gatene. Noen vil definere Tøyen som et arbeiderklassestrøk, andre vil kalle det et innvandrerstrøk. Uansett merkelapp, Tøyen er til en viss grad preget av sosial nød, rusmisbruk og kriminalitet. Noe som preger oppveksten til barna som bor der. Hvordan vil de bli når de vokser opp? Behovet for gode miljøer og forbilder like viktig nå som det var på 50-tallet.

KJ: Jeg har aldri hatt noe forbilde. Jeg har aldri trodd at jeg skulle bli noe. Jeg har aldri turt å ha det. Noen hadde jo om å bli Hjallis, men det turte ikke jeg. Jeg har bare trent og trent og trent. Jeg har stolt på det og hatt fremgang hele tiden. Så fikk jeg se hvor langt det kunne gå. Mange av gutta på Kampen var gode i idrett, men det stoppet opp. Det var ikke ledere som kunne ta seg av dem. Talentene var utrolig mange, spesielt i hopp. I friidrett også. Men det fantes ikke klubber. Du ble ikke noe. Mulighetene var ikke der.

PS: Men du har blitt et forbilde for mange andre…

KJ: Ja, jeg har oppdaget det… I VM 57 i Østersund måtte jeg ta igjen 29 sekunder på Boris Sjilkov på 10 000 meter for å bli verdensmester. Da var det bare radio, ikke tv. En bestemor skrev til meg etterpå, om da hun var barnevakt for barnebarnet sitt. Mens kommentatoren kommenterte, gikk den lille guttungen rundt stuebordet. Jeg skulle ta igjen 29 sekunder og kommentatoren fortalte hvordan jeg lå an. Knut Johannesen sånn og sånn. Nå er det femten sekunder. Nå er det tolv. Nå er det ti. Jeg gikk fortere og fortere. Og det gjorde gutten også. På slutten løp han rundt. Bestemor, bestemor, ropte han. Heia Knut! Heia Knut! Heia Kuppern! Dette forteller bestemoren meg i brevet. Og så sender jeg et brev og et bilde tilbake. Da fikk jeg et brev tilbake fra bestemoren, som takket så mye for bilde. Da fortalte hun at over sengen sin hadde barnebarnet et Jesu-bilde hengende. Det tok han vekk og satte bilde av meg der!

PS: Da er du forbilde!

KJ: Ja, jeg var visst det.

For en tid tilbake var jeg innom et antikvariat og lette etter «Fra Kampen til Squaw Valley». Kupperns første biografi. Mens innehaveren viste meg signerte utgaver av biografiene til Oscar Mathisen (Norges første store skøyteløper med fem VM-titler), Gjermund Eggen (tredobbelt verdensmester i langrenn fra VM i Oslo i 1966) og Knut Johannesen, kom en annen kunde bort til oss og lurte på hvem denne Kuppern var? Da hun fikk forklart at han var en av Norges største skøyteløpere, sukket hun og sa: Hva er det med dere nordmenn og sport? Vi persere ligger i sofaer, leser filosofi, spiser druer… Innehaveren svarte: Ja, og så ser man også hvordan det går i Iran… Til alle tre sin fornøyelse. Men det er sant, nordmenn er ekstremt opptatt av sport, og det gjenspeiles i antall utgivelser om idrett og særlig biografier om idrettsutøvere. Flere norske poeter og forfattere har også blitt inspirerte til å skrive om Kuppern. Olav H. Hauge skrev diktet «Kuppern skrider i Squaw Valley», Jan Erik Vold har skrevet en egen diktsamling om skøyter, «En sirkel is», og i Dag Solstads «Roman 1987» har norsk skøytesport en fremtredende rolle.

Skøytepoesi av Jan Erik Vold.
Skøytepoesi av Jan Erik Vold.

PS: Hva synes du om å ha fått en liten plass i norsk litteraturhistorie?

KJ: Jeg har bøkene og diktene hjemme. Det er veldig greit det. Det skader ikke meg på noe måte. Hvis jeg kan glede andre, er det bare hyggelig. Og det er morsomt å lese selvfølgelig. Jan Erik Vold har jeg snakket med. Vi var sammen i Aschehoug her forleden.

PS: Olav H. Hauge, møtte du noen gang ham?

KJ: Han med skeiser, det? Nei, han traff jeg aldri.

PS: Dag Solstad har skrevet en del om skøyter

KJ: Jo, men jeg har ikke lest så mye av ham.

PS: Du ble forfatter selv også med dine to biografier «Fra Kampen til Squaw Valley» (1960) og «På’n igjen» (1964). Hvordan var det å arbeide med de bøkene?

KJ: Første boken var det formann i klubben som hjalp meg med. Thorbjørn Kaastad. Den andre boken var det Knut Bjørnsen som hjalp meg med. Da pratet jeg inn på et lydbånd. Og så tok han med seg alt hjem og renskrev og så gikk vi på videre. Jeg kunne lese hva jeg sa og hva han fikk ut av det. Sånn ble den andre boken til. Den første boken var toppselger på Aschehoug i 1960. Det var bra det, men vi hadde for dårlige avtaler, vet du. Det ble ikke noe større penger ut av det.

PS: Har du lest bøkene dine i ettertid?

KJ: Nei, jeg har ikke dem, men jeg vet jo hva som står der! Jeg leser sjelden noe jeg selv har vært opphav til. Det er sjelden jeg leser intervjuer også. Jeg vet ikke hva det er, men det har bare blitt sånn. Da må det ligge dødt en stund, så kan jeg ta det fram og lese det.

Vi tar hver vår slurk av kaffen som er i ferd med å bli lunken. Spiser opp wienerbrødene. Jeg titter ned på notatene mine. Vil nødig glemme noe. Jeg legger merke til at Kuppern lener seg over bordet, ser ned i notatene.

KJ: Du har ikke noe fra Innsbruck der?

PS: Joda, Innsbruck er med.

Det er klart Innsbruck skal med. I olympiaden i Østerrike stod Kuppern for en av de tre norske gullmedaljene. Og for første gang i skøytesammenheng tok en nasjon tredobbelt på samme øvelse. Distansen var 5000 meter og på ny var nasjonen samlet rundt radioen.

KJ: Det var en fantastisk opplevelse. Da jeg skulle gå hadde vi dobbeltseier. Med Per Ivar Moe i ledelsen foran Fred Anton Maier. Men da hadde ikke jeg trent for bronsemedalje da… Så jeg håpet at jeg skulle klare å ta Per Ivar. Og det klarte jeg, med to tideler. Utrolig. Det var det verste jeg har vært med på. Det var tøft. Da jeg kom i mål stod klokken på en tidel dårligere enn Per Ivar. Jeg måtte snu meg og se. Vi lå jo veldig likt. Pluss, minus. Da jeg reiste meg opp og så at jeg var en tidel dårligere, forsvant all sommertreningen og høsttreningen og Østmarka, alt jeg hadde vært igjennom. En tidel? Er det mulig? All den treningen og så skal jeg bli slått med en tidel. Men da jeg snudde meg igjen, stod det at jeg var to tideler bedre enn Per Ivar. Gjett om jeg var glad da! Etter hvert satte jeg meg ned på en krakk, og den som kom bak meg var Per Ivar. Slo meg skulderen. Gratulerer hjertelig, sa han, jeg godtar at det var deg, men jeg hadde ikke gjort det hvis det var noen annen.

Fra venstre til høyre: Knut Johannesen, Kronprins Harald, Per Ivar Moe, Fred Anton Maier.
Fra venstre til høyre: Knut Johannesen, Kronprins Harald, Per Ivar Moe, Fred Anton Maier.

KJ: Da vi tre stod der på pallen og hørte Ja, vi elsker. Kronprins Harald stod på tribunen rett bak oss. Han nikka og var fornøyd, skjønte jeg. Vi har alltid hatt god kontakt med kongefamilien. Olav og Harald har vært veldig bra. Harald og jeg er omtrent samme årgangen. Det er bare noen få år mellom oss. Jeg har hatt mange fine opplevelser med ham.

PS: Jeg har hørt at Kongen reiser opp til Engerdal for å besøke Gjermund Eggen.

KJ: Ja, han gjør visst det. Veldig hyggelig. Når han kan få prate litt idrett, så får han det veldig fint. Da blir det så uformelt. Han er slagferdig og morsom å høre på. Du setter ikke fast, altså! Nei, det gjør du ikke. Når han er sammen med gutta, kan han slappe av, vet du. Det blir ikke så formelt. Vanligvis sitter han sammen med disse byråkratene. Og det er ikke han, egentlig. Jeg føler at han gjerne vil prate. Han vil gjerne snakke litt med guttene og jentene. Og da er han helt med. Jeg har sittet sammen med ham på tribunen på skøyteløp. Hva han kan og husker og vet. Det har vært en opplevelse å sitte sammen med ham. Han gir mye tilbake.

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om tiden går fort eller sakte. En time med Kuppern rommer en epoke i norsk idrettshistorie og mere til. Og enda er det ikke nok. Jeg skulle gjerne ha tømt kaféen for wienerbrød og kaffe sammen med Kuppern, men han er en populær mann og har flere avtaler på programmet.

PS: Hvordan var det å gi slipp på den aktive skøytekarrieren?

KJ: Da jeg gav meg som 30 år, var jeg veldig fornøyd med det jeg hadde gjort. Kroppen var liksom mettet av det. Men jeg fortsatte å trene, selv om det er forskjell på å trene aktivt og trene som mosjonist. Jeg har ikke hatt noe lyst til å stille opp på streken igjen. Jeg skjønner liksom ikke at jeg turte å gå foran 25-30 000 tilskuere på Bislett. Men hele min skøytekarriere har vært veldig bra. Jeg angrer ikke på et skøyteskjær.

Les også:

Kuppern på skateboard

Hjemme hos Per Jorsett

Følg Olympiastadion på Facebook og Twitter

Facebook: Olympiastadion

Twitter: Olympiastadion