Hjemme hos Per Jorsett

Per Jorsett tar meg vennlig i mot i leiligheten sin på Ullern. Han viser meg inn i stuen, som ved første øyekast ser helt ut som hvilket som helst hjem. Det er landskapsmalerier og barnebilder på veggene. En flatskjerm, behagelige sittegrupper, grønne planter. Det passer ikke til mitt bilde av hvordan det var å komme hjem til Jorsett, jeg hadde sett for meg bokhyller fylt med idrettshistorie, bord dekket av skøyteskjemaer, oppslåtte sportsleksikon. Så feil kan man ta. Nei, vent litt. Stuen leder inn i et nytt rom, med pokaler, fulle bokhyller og en replica av Norges fotballdrakt fra OL i 1936. Jo, jeg er hjemme hos Per Jorsett.

De færreste under 35 år kjenner noe særlig til Jorsett og hans posisjon innenfor norsk idrettshistorie. For dem (oss) er det nødvendig med en kort presentasjon: Jorsett jobbet som kommentator i NRK fra 1961-1991 og rakk i den tiden å dekke så mange sommer og vinter OL, EM, NM og VM at det er vanskelig å få oversikt. Han er mest kjent som skøytekommentator, sammen med Knut Bjørnsen. Per Jorsett var stemmen bak tallene, bak minuttene, sekundene, tidelene, hundredelene og tusendelene. I tillegg har han skrevet en lang rekke idrettshistoriske bøker, om skyting og skøyter, olympiske sommer- og vinterleker, om Bislett og Oslos idrettshistorie. Per Jorsett har opplevd mer idrett enn de fleste. For idrettsinteresserte nordmenn fra ca. 40-50 år og oppover er han, som en venn formulerte det, en autoritet. At en spirrevipp på 29 år skal få lov til å snakke med den 93 år gamle «stemmen», vekker oppsikt blant dem som nærmer seg pensjonistalderen.

PS: Hvilke idretter følger du med på i disse dager?

PJ: Jeg følger generelt med på det meste. Men jeg følger det fra sidelinjen. Skyting er familieidretten vår. Jeg var nettopp på Landsskytterstevnet i Oppdal. Ellers har skøyter og friidrett vært det sentrale i mitt liv. Nå er jeg så heldig at jeg slipper å notere rekorder. Det vil si, jeg fører noe, men ikke på langt nær så mye som tidligere, bare medaljevinnere i EM, VM og NM. Jeg har blitt en eldre mann.

PS: Finnes det noen idretter du ikke er spesielt interessert i?

PJ: Jeg må jo si at jeg ikke følger særlig med på volleyball. Eller basketball. Jeg må generelt si at jeg aldri har vært noen stor tilhenger av lagidrett. Bortsett fra at jeg har drevet noe med fotballhistorie. Men det er en lang rekke idretter jeg ikke følger med på.

PS: Hva med sjakk, vil du si at sjakk er en sport?

PJ: Jeg får ikke sjakk til å bli sport, jeg gjør ikke det. Jeg har vært medlem av komiteen for Aftenpostens gullmedalje. Og der kommer Magnus Carlsen opp i diskusjonen hvert år omtrent, men jeg ser ikke på sjakk som idrett. Det er en stor prestasjon, han vil sikkert slå meg på to minutter, men det hjelper ikke.

Jorsett tar seg til den høyre skulderen og begynner å massere forsiktig. Han forteller at han signerte 1200 bøker da han var på Landsskytterstevnet i Oppdal, og at han fortsatt har vondt i skulderen. Han har på ingen måte gitt seg.

Noen av Jorsetts notater.
Jorsett viser fram noen av sine notater.

Tallenes tale

PS: Hvordan vil du beskrive ditt forhold til tall?

PJ: Det er noe som har interessert meg i et langt liv. Også yrkesmessig. Jeg var i Bykreditt hele tiden mens jeg jobbet frilans for NRK. Men jeg synes ikke jeg ligger noe foran andre. Jeg ser ikke på rundetider som noe høyere matematikk. Det er forholdsvis enkle regnestykker. Utover at jeg måtte utføre det under press og med en million lyttere og sånn. Ellers er det helt normale tall. Men forholdsvis oppnåelige tall.

PS: Hvis jeg sier 16, 32, 6.

PJ: Ja.

PS: 15, 46, 6.

PJ: Ja.

PS: 13, 30, 55.

PJ: Ja.

PS: Hva skjer inni deg da?

PJ: Det er såpass kjente tall. Både Hjallis, Kuppern og Koss. Det har jeg ikke noe problem med. Vi hadde enda mer kjente tall fra tidenes morgen. 2, 17, 4. Som var Oscar Mathiesens verdensrekord på 1500 meter. 17,17,4. Som var Armand Carlsens verdensrekord på 10 000 meter. Det er en rekke tall innenfor skøytesporten som lever. Men den som huskes best er nok 15,46,6. Med Kuppern på 10 000 meter i Squaw Valley. Det er vel i dag som sitter best hos det store publikum

PS: Kribler det ikke littegrann når du hører disse tallene?

PJ: Jeg er forholdsvis realistisk, det dramatiske overlot jeg til Knut Bjørnsen.

Jeg er sikker på at det skjer noe inni Jorsett når han hører disse tallene, men det er nok vanskelig å sette ord på det. Kanskje det er enklere med tall. Ja, la Jorsett sette tall på følelsene. Jeg tenker: Er det en mann som skal slippe å sette ord på følelsene, er det nettopp ham. Det var hans sidekommentator Knut Bjørnsen, som stod for de jubelbrølene. Bjørnsen var selv tidligere skøyteløper og delte Jorsetts glødende engasjement for norsk friidrett og skøyter.

PS: Ja, du og Bjørnsen var et radarpar. Hvordan vil du beskrive deres forhold?

PJ: Det sier seg selv at når vi holdt på så lenge som vi gjorde, i nøyaktig 30 år, så måtte forholdet være bra. Vi startet i EM Helsingfors 1961 og gikk ut av boksen i Heerenveen i 1991. Som vi pleide å si; det eneste vi var uenige om, var temperaturen på rødvin.

Sport som samtaleemne

PS: Hvorfor tror du at vi snakker så mye om sport?

PJ: Man treffer de fleste, det lett å få en samtale i gang med sport. De aller fleste er interessert i det, så det kan bli noe ut av samtalen. Hvis vi snakker om fellesskapet, er det nokså få idretter som fenger alle. Om vinteren har vi ski. Og om sommeren har vi fotball. Selv friidretten fenger ikke i det store publikum i den grad. Den store interessen er forbeholdt få idrettsgrener.

PS: Jeg vil si at det er en latent interesse for egentlig all mulig sport. Og da handler det litt om at Norge trenger klare enere. For eksempel med fektefinalene med Bartosz Piasecki i London 2010 da hele Norge gikk mann av huse, og NRK flyttet Dagsrevyen for at det norske folk skulle få med seg Piasecki.

PJ: Det varer en uke. Jeg opplevde som forholdsvis ung mann da Willy Røkeberg traff sine 30 blinker i Berlin i 36. Og man trodde at nå vil alle interessere seg for skyting. Men det varte i åtte dager, og ingen er mer interessert i skyting i dag enn det de var før 36.

Vi ser hvert til vårt, og jeg kan ikke annet enn å nyte å ha blitt satt på plass av Per Jorsett. Jeg kom med en teori om nordmenns forhold til sport, og teorien ble på enkelt og historisk vis avfeid av Jorsett. Ungdommen nå til dags, altså.

PS: Du er en mann på 93 år og har opplevd det meste som er å oppleve av sportsopplevelser. Er det allikevel noe du gjerne skulle ha hatt med deg? Er det en sport, en gren du gjerne vil at Norge skal lykkes i som de ikke allerede har gjort det i?

PJ: Nei, jeg aldri savnet noe. Jeg har fått med mer enn nok.

PS: Hva vil du si at er de største hendelsene i norsk idrettshistorie?

PJ: For oss som er interessert i skøyter, var det største russerlandskampen i 1963. De gikk igjennom lydmuren alle sammen. Det ble satt verdensrekorder i omtrent hvert eneste løp. Tider jeg ikke hadde hørt om tidligere. Jeg setter Knut Knudsen og hans OL-gull i sykling i 1972 veldig høyt. Det er et hav av store idrettsøyeblikk. Men den som står høyest for meg er Kuppern. Han var redningsplanken vår da Bjørnsen og jeg startet i 1961. Med OL-gullene i 1960 og 1964. Det er en idrettsmann jeg setter veldig høyt.

Utsnitt fra Per Jorsetts bokhyller.
Utsnitt fra Per Jorsetts bokhyller.

Jorsett viser meg arbeidsværelset innenfor stuen. Her er det mer slik som jeg forestilte meg før jeg kom inn. Bokhyllene er fulle av sportsbøker, på pulten ligger mapper med utskrifter av tider og medaljører. En gyngestol er full av OL- og VM-maskoter fra mesterskap på 70- og 80-tallet, som hans mange barnebarn og ett oldebarn leker med når de er på besøk. På veggen henger en svær installasjon med alle medaljene Jorsett vant i sin tid som skytter. Han begynner å fortelle hvor han har vunnet medaljene, i hvilke øvelser og annen informasjon som går over hode på meg. Han peker på medaljene fra venstre til høyre, husker alt om alle utmerkelsene sine. Jeg venter halvt på at han skal avslutte, intervjuet er ferdig, og jeg er klar til å gå, men Jorsett fortsetter å fortelle om medaljene, fra venstre til høyre, ned til neste rekke, jeg ser ut av vinduet, på utsikten over Oslofjorden, og hører Jorsetts klare stemme.

Hør Per Jorsett kommentere Geir Karlstads verdensrekord på 10 000 meter i 1986.

Følg Olympiastadion på Facebook og Twitter:

Facebook: Olympiastadion

Twitter: Olympiastadion