Eiðurs saga – Peder Samdal

Arnór og ætten hans

Det var en mann som het Arnór. Han var sønnen til Eiður og Arnrún, som kom ifra Húsavík, nord på Island. Eiður var sønnen til Þórður, som var sønn av Stefán, som var sønn av Þórðar, som sønn av Pétur, som igjen var sønn av Guðjón, som ga navn til Guðjohnsen-ætten. Arnór var en mann så sterk og rask at det ikke fantes hans like. I barndommen spilte han fotball, sommer som vinter, på grus og jord. De eldre så at han var mye bedre enn sine jevngamle og spurte om han ville spille med dem, men det gjorde ikke store forskjellen. Arnór var bedre enn dem alle.

Arnór drar til Belgia

Arnór var 16 år gammel da han ble kjøpt av en belgisk klubb. For første gang forlot han Island. I Belgia kalte de han viking. Hele tiden. Viking. Arnór synes det var greit. Da han scoret mål, kalte de ham viking. Da han ble skadet, kalte de ham viking. Da han ville hjem, kalte de ham viking.

Arnór får en sønn

En dag møtte Arnór den vakre Ólöf Einarsdóttir. Hun er lys og fager. Arnór spurte om hun ville gifte seg med ham og hun svarte ja. Tre år etter fikk Arnór og Ólöf en sønn. De tok han med til kirken, øste vann på han og ga han namnet Eiður Smári Guðjohnsen. Og da han vokste opp så de at han kom til å bli sterk og lik far sin. Arnór tok familien med til Belgia. Til Anderlecht. Lille Eiður var med i garderobene. Det luktet svette og tigerbalsam. Han så spillere som jublet og gråt, hørte banneord på flamsk, fransk og islandsk.

Hjemreiser

Hjemme snakket de islandsk, men Island var langt borte. De reiste bare til Island om sommeren og på julaften. Da var det finest på Island, sa de til hverandre. Faren måtte reise oftere. Han var den viktigste spilleren på landslaget. De var med i alle kvalifiseringer. Til europamesterskap og verdensmesterskap. Arnór var alltid med. Selv om Arnór var god, hjalp det ikke. Island kom på sisteplass etter sisteplass. Folk spurte oftere og oftere hvordan det gikk med Eiður. Dei spurte om han skulle bli fotballspiller som sin far.

Eiður vokser til

Eiður spilte fotball hver dag. Han vokste for hver dag som gikk, ble raskere og sterkere. Han lånte farens klær. Drakter, kortbukser, strømper. På sidelinja sto Arnór og så på sønnen. Da sa Arnór til seg selv: «Jeg skal fortsette å spille fotball til den dagen jeg kan gå i kamp med Eiður ». Da folk spurte Eiður om han skulle bli fotballspiller, svarte han: Jeg har fotball i blodet.

Arnór kysser Eiður

Årene gikk. Eiður fikk noen stygge skader, og kunne ikke spille. Arnór kjente på kroppen at han ble eldre. Det var vondt å gå i kamp. Men så kom Eiður tilbake, like god som før, enda bedre enn før. En dag kom en telefon. Arnór skulle være med på landslaget i kamp mot Estland. Arnór tok imot beskjeden som så mange ganger før, men så kom enda ein beskjed, Eiður skulle også være med.

I garderoben satt de ved siden av hverandre. Far og sønn skulle gå i kamp sammen. Arnór startet på banen, Eiður på benken. I andre omgang bestemte treneren Logi Ólafsson at Eiður skulle inn. Arnór så at Eiður gjorde seg klar. Eiður tittet på faren. Nå skulle det skje. Logi Ólafsson at de skulle bytte med hverandre. Arnór løp mot sidelinja, rakk hendene mot Eiður, som sto klar til å springe ut, men faren grep fatt i Eiðurs ansikt med begge hender og kysset han på kinnet. For første gang i historien spilte far og sønn i samme kamp, men ikke samtidig.

Eiður møter Raghnhildur

En kveld hjemme på Island var Eiður svært lystig. Han fikk øye på en lys og fager jente. Hun het Raghnhildur Sveinsdottir. De kom godt overens og ville gifte seg med hverandre. Etter hvert fikk de barn. Raghnhildur fødte en frisk gut, som fikk navnet Sveinn Aron. Eiður spør om hun vil være med til England. Hun svarer ja.

Eiður erobrer Stamford Bridge

Etter to år i lille Bolton, reiste Eiður til metropolen London. Slaget ved Stamford Bridge var en annen plass i England, men det gjorde ikke Eiður noe. Chelsea og Stanford Bridge var hans nye hjemmebane, der han gikk i kamp. Føttene var hans sverd, som slo ut motstanderne. Han ble raskt trykket til tilskuernes bryst. Han ble den islandske storscoraren og playboyen, som reiste på kasioner og nattklubber med Frank Lampard og John Terry. Han møtte mange stormenn og skalder. Chelsea ble bedre for hver sesong som gikk, men ikke før den ville hærføreren Jose Mourinho fra Portugal kom til klubben, vant de serien. De gikk i kamp med Arsenal og Arsene Wenger, Manchester United og Alex Ferguson. Og vant. Eiður feiret med å bruke pokalen som speil da han barberte seg i garderoben.

Barcelona erobrer Eiður

Eiður hadde vært i England i 8 år da han fikk et tilbud han ikke kunne si nei til. Barcelona spurte om han vil gå i kamp med dem. Eiður dro hjem og spurte Raghnhildur og borna om de ville bytte ut regn med sol, fish & chips med bacalao. Sammen reiste de til Spania. Barcelona var mer enn en klubb, sa de på Camp Nou. Den viktigste kampen var mot Kongen i Madrid og hans menn. Eiður sa at han forsto og at han ville gjøre alt for Barcelona. Sverdene var skarpere i Spania. Ronaldinho, Xavi, Thierry Henry, Lionel Messi. Føttene deres gjorde stor skade på motstanderen.

Årene gikk fort. Eiður fikk to nye sønner. Andri Lucas og Daniel Tristan. Eiður vant nye trofeer. I en sesong vant Barcelona The Treble. Solen skinte nesten hver dag. Barna snakket spansk, likte seg på skolen. Men en dag var det slutt. Eiður fikk beskjed om at han ikke var med i planene til den fremadstormede hærføreren Josep Guardiola. Han hadde sett det komme, og Raghnhildur hadde sagt at hun ville være i Barcelona med barna. Eiður så på sine tre sonar, som alle spilte fotball. Han visste at Raghnhildur hadde rett. Fra da av var han alene. Fra da av spilte han kun for dem. Eiður reiste videre alene. Først til Monaco, så tilbake til England, videre til Belgia, Hellas, Kina.

En gammel fotballspiller

Eiður ble 30 år. Han ble nærmere 40 enn 30. Han var like mye på flyplasser som han var hjemme på hotellene. Han fløy mellom Barcelona og hele verden. Og hjem til Island. Slik han alltid hadde gjort. Han stilte opp for landet sitt. Og etter hvert begynte de vinne. Noe var i ferd med å skje hjemme på Island. Den nye generasjonen hadde spilt fotball på kunstgress, ikke grus og jordsletter, slik han og Arnór gjorde. Noe stort kunne komme til å skje. De vant stadig flere kamper. Noe stort skjer. Island kvalifiserte seg til Europamesterskapet i Frankrike. Samtidig som det skjedde, sa flere at Eiður var for gammel, at hans tid var forbi, han var for gammel for å være med til Frankrike. Eiður kjente at det verket i anklene, i knærne, i ryggen, i sverdene. I hodet hørte han utenlandske fotballvenner si: Det er synd at du kommer fra Island og aldri får oppleve et mesterskap.

Eiður møter Ole Gunnar

Eiður fikk ein god følelse idet han landet i Molde. Han så fjell og fjorder. Nesten som på Island. Han ble kjørt bort til stadion og møtte Moldes hærfører, Ole Gunnar Solskjær. De snakket om fremtida. Eiður sa at han ville til Europamesterskapet. Ole Gunnar svarte: Jeg tror det er best at du kommer i laget mitt. Ta ved klubbmerket, og stå foran mennene mine, da vil ingen tvile på deg, når jeg kan ha oppsyn med hvordan formen din er.

Eiður og ætten hans

Eiður tenker stadig oftere på sønnene. Hvor lenge kan han holde ut? Vil noen av dem bli fotballspillere? Som han og faren. Vil en av dem komme på landslaget? Vil han noen gang spilla på same lag som en av sønnene? Sveinn Aron, Andri Lucas, Daniel Tristan. Det er 20 år siden faren kysset han på kinnet. Det eneste Eiður angrer på er at han aldri fikk gå i kamp med faren.

///

Takk til Mímir Kristjánsson for informasjon om Eiður Guðjohnsens familietre.

Peder Samdal (f.1984) er forfatter og redaktør i Olympiastadion. Siste bok: Mario Balotelli forklarer Europa.

Les også:

Du er Daniel – av Lars Petter Sveen

Magnes dans – av Lars Petter Sveen