Naboklage – Birger Emanuelsen

RE: Vedrørende arealplan H-4525 om varslet omregulering av friområde til boligformål

Viser til brev av fjerde august i år, hvor det går frem at mine motforestillinger til den planlagte raseringen av biblioteksparken verken vil eller kan hensynstas. Dere har naturligvis alt deres på det tørre når dere igjen understreker at klagefristen er utløpt. Om jeg på mine sekstiåtte år gikk glipp av punktlighetens anale forelesning, har livet atter en gang lært meg at formalisme er fascisme i fredelige former. Takk for det. Før dere får et nytt anfall av juridikum innberetter jeg derfor min overgivelse. Det ville medføre for mye forvirring og sorg om vi skulle fortsette. Saken kan derfor i alle praktiske henseender anses og tinglyses som tapt (for meg) og lukket (for dere). Det følgende vil derfor ikke interessere juridisk avdeling, og bes videresendt til et kontor hvor små udetonerte klaser av medmenneskelighet stadig lever sine trassige, skjulte liv. Saken ville kanskje ikke endre seg. Men så ville jeg slippe å føle meg så fordømt ensom.

Jeg skal gjøre min historie kort: Jeg ble født blind av en døv mor til en stum far. Riktignok, min far kunne nok prate, men sa ingenting før han forlot oss. Min mor og jeg ble hverandres hjelpere. Vi var avhengige av hverandre slik et ledd i en finger er avhengig av hånden. Mest av alt så hun verden for meg. Hun var ikke født døv. Mamma mistet hørselen tidlig i tenårene, og snakket derfor tydelig – og lyst som en pike. I dette toneleie fikk jeg høre at jeg var et behagelig barn. Det kunne stemme. Jeg likte å lytte til radioen. Jeg fulgte grådig med da mamma leste. Naturligvis er dette et sidespor, men da jeg siden gjennomførte graden ved universitetet, og ble den første blinde noensinne til å disputere for doktorgraden i kunsthistorie, kunne jeg hele tiden høre restene av min mors stemme idet fingrene gled over den rillete skriften i pensumbøkene. Da jeg siden skrev og utviklet det som nå er vurdert som hovedverket i formidling av billedkunst til blinde og svaksynte, dediserte jeg derfor boken til henne. A mi madre, que abrió el mundo. For en som selv kan se sin egen, lyder dette kanskje tåpelig, men det var gjennom min mors stemme verden åpnet seg. Mitt behagelige vesen kunne nok forveksles med forsiktighet. Jeg var det en far, kanskje også min far, ville kalt en reddhare. Min mor brukte ikke slike ord. Som så mange andre mødre, fant hun heller en løsning. Hun så til idretten. Som tilskuer kunne jeg få et glimt av kampens sjel uten å føle dens redsler. Det passet vårt temperament.

Først begynte vi å lese bøker om store idrettsmenn. For en som hadde vokst opp i bøkene, var det imidlertid som å reise tilbake i tid. Boksere, sjakkspillere, lengdeløpere; arenaene var forskjellige, men fortellingene de samme. En helt møtte en motstand han overvant, det var som i de enkleste av eventyrene, det fantes ingen avgrunn i dem, ingen mulighet for at hele verden kunne forsvinne under føttene deres. Fordi de alle sammen lignet hverandre, fant jeg derfor heller ingen glede i å høre om deres bedrifter og seire. Min mor følte nok det samme, men holdt ut kjedsomheten. Huset vårt fikk nye vaner. Hver ettermiddag hørte vi sportsnyhetene på radioen. Språket var nytt og annerledes, en blanding av teologi og matematikk. Etterhvert trådte dessverre gjentakelsene frem også her. Denne tilsynelatende uendelige rekken av resultater var strippet for konsekvens. Hva så om det ene laget vant over det andre, mitt liv var vel det samme?

Våren kom med håp. Tidligere hadde min mor gått alene til biblioteket, men nå, hvor min appetitt og hastighet økte, trengte hun hjelp til å bære. Vi gikk sammen over stien opp fra elven, gjennom skogen, ut på den lange gressletten hvor biblioteket lå. Veien var ny for meg, men jeg likte den. Naturen har slike sanne lyder. Skogen med sine fugler og vekster og eiketrær, de sang og krenget og vokste om hverandre. Elven, som en søvnig cellist. Da vi kom ut på sletten stanset vi. Jeg kunne høre manns- og guttestemmer, oppjagede og raske. Noen av dem sinte. Jeg grep mammas hånd og spurte henne hva som foregikk.

«Det der?» spurte hun.

«Ja», sa jeg, for i forfjamselsen glemte jeg at hun ikke hørte meg.

Hun tok hånden min og trakk meg opp på en liten kolle. Det var som om vi satt midt iblant disse jagende kroppene. Jeg husker ennå hennes beskrivelser:

Miguel så ut som en to meter lang flaskehals; Federico var elegant, men treg, mer kjerub enn indreløper; Mario Vargas var et funn for motstanderne, ofte deres beste mann; Enrique var utstyrt med to bein, ett fra sin mor og ett fra sin far, og de to hadde aldri kommet overens; Lopes’ teknikk var en studie verdt, medisinere over hele verden måtte klø seg i hodet over at han med en så tynn kropp stadig kunne vralte; Ildefonso var sterk og dum, som fedrenes far; Fernandos vannhode var i det minste god å ha på corner; Jesus Pereda, som siden skulle bli en stor spiller, faktisk en av de største, løp hele tiden med armene ut til siden. «Han bærer navnet godt», sa min mor. «Den korsfestede Jesus». Og så, bondesønnen Bartolomé. Min mor kalte ham bare Bombus. Der flere av de andre ungguttene kunne hvile i sin teknikk eller hurtighet, fantes ingen slik forsikring for humlen, løftet av sitt harde arbeid alene.

I voksen alder har jeg naturligvis sett avtrykkene av mine mors drømmer i disse beskrivelsene. Humlen var alt hun drømte om på mine vegne. Den gang kjente jeg imidlertid ingen mistenksomhet. Tvert om, mammas historier fra disse landsbykampene, åpnet en ny og lys etasje i hodet. Rio Rojo ble mitt lag. Jeg kjente dem alle sammen, lærte meg lydene deres. Etter hvert så jeg dem også for meg. Humlen ble min helt blant helter. Annenhver torsdag trakk jeg min mor opp langs eleven, gjennom skogen. Først hørte jeg summingen, pasningene, oppvarmingen. Min mor fortalte enkelt, rett frem: «De løper på rekke, motstanderen ser sterke ut, dommeren er ikke kommet ennå». Jeg gjorde tegnet hans. Min mor ventet.

Ventet.

«Ja, der er han», sa hun endelig, det var som om noen kløp meg fra innsiden.

Da fløyten gikk, la jeg meg ned i min mors fang og hørte henne fortelle kampen gjennom. Hun var en ivrig kommentator. Ingenting gikk forbi henne. Hun fortalte, hoiet, beskrev og ropte. Min mor var mine øyne, og for noen øyne de var. Siden har jeg hørt kommentatorer til små og store begivenheter, men ingen av dem kommer i nærheten av henne. Min mor så alt. Både det som var og ikke var. Ofte så hun bedre enn dommeren, og det lot hun ham få vite. Det samme med treneren, Miguels far, som selv knapt turte å heve stemmen. En gang kom han bort til mamma for å spørre om råd. «Få på Bombus» sa hun. Snart kunne jeg høre de tunge, sikre stegene. Jeg lå helt stille, rørte meg ikke, redd for å gå glipp av noe. Men så brøt min mor ut i skrik, og hennes lyse jubel over scoringen fylte hele meg.

Siden reiste jeg bort, studerte, ordnet meg et liv jeg kunne leve i. Min mor ville ikke flytte etter, hun kjente seg ikke hjemme i byen. Gjennom telefonen beholdt vi hverandre helt frem til hun døde. Hver dag pratet vi sammen. Hun gikk bort om høsten for snart fem år siden, bare en måned etter det endelig lyktes for Vicente del Bosque. Vi hadde sett finalen sammen på telefonen. Allerede da var hun syk. Men stemmen sprakk først da Puyol styrte hjørnesparket inn til seier.

Seremonien var vakker, men dagen etter, da jeg våknet i mammas gjenglemte hus, var det som om jeg var blitt blind på ny. Verden uten mammas stemme åpnet seg i mørke. Jeg reiste meg fra sengen, tok med meg min ivrige venn ut på morgenturen. Vi fulgte stien gjennom skogen, langs elven, og da jeg kom ut på sletten, stanset jeg. Vennen min løp frem og tilbake, her var så mye nytt for ham. Jeg kunne høre hvordan halen hans logret. Det som så kom var nesten som å høre et spøkelse. Det var nye gutter som spilte. Berøringen, ropene, fortvilelsen, gleden, alt lå der foran meg. Jeg fortsatte på stien, fulgte skjæret opp på den lille kollen. Der satte jeg meg ned, hørte ham legge seg til ro bak meg. Så åpnet det seg. I berøringene kunne jeg høre den lyse stemmen. De unge guttene på banen må ha trodde jeg var nådd den mest grusomme alder, for snart satt jeg på kollen og lo og ropte. Som en stukket olding. De stanset opp et øyeblikk der nede på banen. Det ble stille. Jeg så dem for meg: der nede på gressmatten sto de unge, friske og kikket opp, klødde seg i hodet over Bombus og jeg. Jeg løftet bare hånden til dem, overlot dette mysteriet i deres hender. Snart begynte de igjen. Lyden av taklinger, oppspill og innlegg steg opp fra sletten. Litt etter litt fylte de meg med lyset fra den gang. Jeg la meg ned i det myke gresset. Var helt stille. Lyttet. Og endelig, da det lille jordet eksploderte i bruset av et etterlengtet mål, var hun der igjen.

For et skue det var, mamma!

Denne teksten er del av serien Den gamle mannen og gresset.

Birger Emanuelsen (f. 1982) er forfatter. Siste bok: Historien om et godt menneske (2015). I 2014 fikk Emanuelsen Ungdommens kritikerpris og Sørlandets litteraturpris for romanen Fra jorden roper blodet.

Les mer fra samme serie:

Forstyrring – Eirik Ingebrigtsen

Rundene – Peter Franziskus Strassegger