Rundene – Peter Franziskus Strassegger

Hver dag den samme runden.

Først med kona. Så med kona og hunden. Så med kona, hund og barna. Han husker ikke i detalj hvordan det gikk for seg, det var mest kona som tok seg av barna. Hun tok seg av det meste; hjemmet, matlagingen, feriene, husholdningsbudsjettet, deres sosiale liv, oppdragelsen, fornyelsene. Han jobba, og han gikk tur. Men han trodde alltid på noe mer, noe som var større enn både han, kona, hunden og barna, noe som en dag skulle komme og hente dem, noe rent, nesten hellig, det skulle komme en dag og avløse ham, avløse dem alle – fra jobben, fra gjelden, bekymringene, redselen for barnas framtid, fra den dårlige økonomien, arbeidsledigheten, de utnyttende kollegaene, de slitsomme naboene, de kriminelle politikerne, fra hele landet, kontinentet, ja til og med fra selve jordkloden, tenkte han. Så utvandra barna, og det var bare han, kona og hunden igjen.

Hunden begynte etter hvert å halte. Den pustet tungt. En dag merket de at det var noe med den. Da de kom ut døra, begynte hunden å løpe. Den løp for første gang på mange år, som om den skulle rekke noe, og den slutta ikke å løpe før den falt sammen ved et flere hundre meter langt gittergjerde som gikk rundt et idrettsanlegg. Den kollapset der, langsmed gjerdet et sted, ingensteds, egentlig. Det var vanskelig å vite om den rakk det den skulle eller ikke.

Steindød, sa han.

Kona løfta hunden og bar den hjem. Hun la den i senga, og la seg selv ned ved siden av.

God natt, sa hun til ham, og så med største selvfølgelighet: Du tar sofaen i natt, hva?

Neste dag var det bare han og kona som gikk tur. Den samme ruta, den samme turen, som alltid. Først kom han hjem fra jobben, så spiste de middag sammen, drakk kaffe, så på nyhetene, ble uvel til sinns, og så, endelig kveldsturen. Han gikk ut i gangen, tok på skoene. Han så inn i stua, møtte blikket hennes i det hun så opp. Hun la ifra seg sysakene, kryssordet, boka, eller hva det var hun holdt på med. Som alltid. Først da hun kom ut i gangen så han hvordan hun gikk: dabbende, som en slapp ball. Men egentlig er hun firkantet, tenkte han mens hun bandt skautet rundt hodet, hun ligner på en ugle.

Da de kom til gittergjerdet som gikk rundt idrettsanlegget ble han stående mens hun fortsatte å gå. Hun ble mindre og mindre foran ham, til slutt forsvant hun rundt hjørnet.

Det var her hunden hadde dødd. Hvorfor akkurat her? tenkte han.

Vinden blåste i bladene. Han så på bladene. De var tørre. Himmelen var blå, høstblå, som ett eller annet hav han aldri hadde sett før. Han tenkte: Skyene, og så innover mot idrettsanlegget. Han hadde aldri blitt stående og sett inn på idrettsanlegget før, ikke egentlig. Han så de røde løpebanene som gikk i ring rundt fotballbanen, tribunen, og de store tavlene som viste resultatene. Han la hendene i lomma og fant noen gamle brødskorper som han gomlet litt på, og spyttet ut i busken. Så ble han stående der en stund til før han fortsatte å gå etter kona, den samme runden som alltid.

Denne teksten er del av serien Den gamle mannen og gresset.

Peter Franziskus Strassegger (f.1984) er forfatter og psykolog. Siste bok: Før de henter oss (2015). For sin første bok Stasia (2012) mottok han Tarjei Vesaa’-debutantpris.

Les flere tekster fra samme serie:

Forstyrring – av Eirik Ingebrigtsen