Nannestad-effekten – Ragnhild Lund Ansnes

Hvis jeg sier Nannestad – hva tenker du da? Kanskje tenker du på Bjørn Dæhlie og på Thomas Alsgaard, begge bosatte i Nannestad – som høsta inn både den ene og den andre medaljen av edelt valør i både Ski-VM og OL.

Gutta som gjorde 90-tallet og tusenårsskiftet til en sann fryd for alle oss som liker vinteridrett. Sammen har de to stått bak bragder som har fått nasjonens innbyggere til å benke seg foran tv-en eller langs skiløypene, med norske flagg i neven eller på kinnene, kubjelle på brystet og vikinghjelm på hodet. Gutta som samla et helt rike for å se på at de svetta, staka og spiste sekunder på motstanderne. Gutta som fikk de legendariske Kjell Kristian Rike og John Herwig Karlsen til å gå i fistel og bryte ut i limerick, sang og lange vokallyder og jeg vet ikke hva mens vi andre tørka tårer over det ganske land. (Gud, som jeg savner Rike og Herwig Karlsen på store ski-mesterskap.)

Vet dere hva jeg tenker på når jeg hører Nannestad? Jo, da ser jeg for meg fullt av folk i alle aldre i strikkagensere, pressa sammen i et litt mørkt forsamlingshus utstyrt med tv-skjermer. Ordførerkjedet som blinke på en av strikkagenserne og marsipan-kake – på et sted der de har kunnet ta seieren på forhånd. I årevis.

Nannestad starta kakefesten da Dæhlie vant sitt første VM-gull på 15-kilometeren i Val Di Fiemme – og fortsatte å spise kake på stafetten som ente i gull.

Nannestad spiste krem og sukkerbunn gjennom hele ni VM-gull og svimlende åtte OL-gull, bare for å feire Dæhlie!

Men det stoppa ikke der. De fortsatte å spise seg gjennom Thomas Alsgaards første olympiske triumf, da selveste Norge var OL-arrangør i -94. De fortsatte kake-festen i to OL-til, mens Alsgaard gikk inn til fem olympiske-gull. I tillegg kapra han seks VM-gull.  – Og en anstendig mengde sølv og bronse har også dingla rundt den Nannestad-halsen.

Det ble stadig flere som jubla i bakgrunnen når NRK var på besøk i Nannestad med en utskremt reporter under skimesterskapene. Flagg og jubel, allsang. Og kake. Massevis av kake. Det kan da umulig være sunt å spise så mye kake, har jeg tenkt litt bittert, blanda med gledestårer for nasjonen Norge.

Befolkninga i Nannestad kunne sammensveisa slå seg stolte på brystet hver gang Dæhlie og Alsgaard høsta medaljer.  Nannestad; stedet for vinnerne: Utholdenheten, vinnerviljens og styrkens høyborg, i skinasjonen Norge. I Nannestad ble alle vinnere, selv om det var Alsgaard og Dæhlie som svetta på ryggen og utfordra sitt maksimale oksygenopptak for dem alle. MEN: Hvor ble det av VM-gullet til Alta?

Det er klart Vegard Ulvang var en gedigen trøst og inspirator for oss unge, håpefulle skiløpere fra Finnmark. I ren takknemlighet bruker jeg Ulvang-sokker den dag i dag. Men det var sju timers kjøring til Kirkenes.

Og nei, jeg er ikke historieløs. Jeg vet at det er en grunn til at uttrykket å hoppe etter Wirkola fortsatt lever i 2015. Bjørn Wirkola som ble hoppkongen i VM i 1966 med gull både i normal – og stor bakke. Han som fortsatte med å vinne den gjeve tysk-østerrikske hoppuka tre år på rad – en bragd ingen har klart etter ham.

Problemet er bare – jeg var ikke født da. Jeg var ikke engang født da han likeså godt ble både serie- og cupmester i FOTBALL med Rosenborg i -71!

Jeg hadde til og med Bjørn Wirkolas storesøster som min første lærer på barneskolen. Lillian Wirkola skapte lese – og skriveglede, og er til dags dato den beste læreren jeg noen gang har hatt. Å hoppe etter Wirkola må være noe som går igjen i den familien.

Men mange hadde hoppet etter Wirkola da vi vokste opp på 80-tallet, så vi kjente aldri VM-gullene hans fylle oss håpefulle med stolthet.

Tidene har forandra seg – nå er det en ny generasjon Wirkola fra Alta –  som lager film i Hollywood og sto på rød Oscar-løper forrige helg. Det er ellevilt – verden blir mindre. Men hvor ble det av VM-gullet på ski fra Alta? Og da mener jeg ikke junior-VM.

Tana fikk det og Kautokeino har blitt rent bortskjemt med Håvard Klemetsen sine kombinert-triumfer.

Jeg har ikke tall på hvor mange timer familien i oppveksten min delte foran skjermen for å heie fram nordmenn i kondomdresser. Mor mi er den dag i dag hekta. Hun setter verden på pause når det er vintersport på tv. Det er stort selskap og underholdning for en pensjonist.

For egen del, falt jeg etter hvert av som vintersport-seer. Så det eneste sporet jeg har sett i levende livet til dagens skistjerner, er avtrykkene fra Petter Northugs skammens ferdsel inn i autovernet ved ei rundkjøring på Byåsen i Trondheim, ikke langt fra der jeg bor.

Men så: Det er VM i Falun og jeg ser sprinten sammen med min sønn i ren nostalgi-bygging. Det er vinterferie, vi har tida. Og jeg kan ikke annet enn å felle en rørt tåre når Northugs tårer renner ned ustanselig på begge kinn på pallen, etter å ha vunnet det eneste VM-gullet han mangla i samlinga. Det er noe vakkert med en fallen manns oppstandelse og noe med tøffe gutter som tør å gråte.

Deretter er det duka for VM-lagsprinten. 24 år gamle Finn-Hågen Krogh fra ALTA og Petter Northug skal gå på lag. Oi! Det var stilig og uventa, tenker jeg. Så utklasserer paret alle sine konkurrenter. Det er ikke til å tro. ENDELIG et ski-VM-gull til Alta! Hurra!

En triumf som fikk en utflytta Alta-væring til å ønske seg til en slitt gymsal i Alta, skulder ved skulder med noen som bærer et ordfører-kjede og spise marsipankake til tross for både gluten – og laktoseallergi! Det skulle ta nesten fire tiår før effekten slo til. Nannestad-effekten. Og jeg lukter marsipankake av årene som kommer.

Ragnhild Lund Ansnes (f. 1975) fra Alta er forfatter. Hun driver den flotte bloggen Liverpoolhjerter

Les også:

Medaljenes mørke krefter – Intervju med Gudmund Skjeldal

Den første som faller, den siste som reiser seg – Tom Ingar Eliassen