Han fikk sitt gjennombrudd som trener da han førte U21-landslaget til bronsemedalje under EM i Israel sommeren 2013. Høsten samme år ble han hentet inn som assistenttreneren til Per Mathias Høgmo på det norske herrelandslaget. I januar 2014 ble han ansatt som hovedtrener for Molde. Før Tor Ole Skullerud fikk trenerjobben i Molde, ble han intervjuet av Foreningen !les til sakprosamagasinet Faktafyk. Med tillatelse fra Foreningen !les trykker vi intervjuet her.
Tekst: Ole I.B. Storø, prosjektleder i Foreningen !les
Jeg er Toro
Jeg er opptatt av å behandle mennesker rundt meg på en skikkelig måte. Det er noe av det viktigste i jobben som fotballtrener. Du har med individer å gjøre. Ofte store egoer. Hvis du fikser det, og da snakker jeg på aller høyeste nivå, er du på god vei. Jeg ønsker å være en trenertype som inkluderer og involverer spillere og støtteapparat. Du er jo aldri alene, men i et team.
Utbrudd i garderoben
Jeg har bakgrunn som lærer, og motivasjon og pedagogikk har alltid vært sentralt for meg. Finne frem til hva som motiverer spillerne. Trykke på de riktige knappene. Tidligere var jeg mer rabiat som trener. Mer stressa, spesielt i klubbsammenheng. Mange vil nok huske en del rare spillermøter. Jeg prøvde å være kreativ, lage bilder og snakke om andre ting enn fotball. Som spiller var jeg selv på mange kjedelige spillermøter, og ofte gikk jeg derfra totalt uinspirert til kamp. Derfor vil jeg at spillermøtene skal motivere spillerne, ikke ta lufta ut av dem. Særlig ved større anledninger er det viktig å prøve andre innfallsvinkler. En enkel vri for å se om det kan gjøre noe med spillerne og gruppa før kamper.
Filmen fra garderoben under EM i Israel i fjor sommer tok jo helt av. Mange ble nok overrasket over at jeg kunne være sånn. Spesielt de som ser på meg som en sindig og rolig person. Spillerne ble ikke overrasket, og flere jeg har trent tidligere, nikket nok anerkjennende til utbruddet mitt. Jeg ble revet med av den fantastiske prestasjonen til gutta i 3–1-seieren over England. Det var ikke planlagt. Det bare skjedde, og så var det et TV-kamera der som fanget det opp, og plutselig kunne alle se det.
Mitt mål er å få folk til å dra i samme retning. Skape samhold og god mentalitet i gruppa ved å være tydelig og la spillerne få medbestemmelse. Det er kanskje en forklaring på at jeg har lykkes i de trenerjobbene der jeg har hatt hovedansvaret. Et lag består av spillere med ulik bakgrunn og ulike forutsetninger og behov. Involvering er viktig for å få til en god dynamikk. Jeg vil at spillerne skal være med og legge føringer på hvordan vi skal ha det, og hvordan vi skal fremstå som lag. Det er en slags indre justis. Vi må skape et fundament som alle står bak. Men det er ikke slik at spillerne dikterer og bestemmer alt mulig. Måten vi skal spille på, for eksempel, er det jeg som avgjør. På et landslag har vi ikke tid til at 18 mann skal mene noe om formasjoner og spillesystem.
Kongsvinger-gutt
Trenerstilen min har gått seg til underveis. Jeg har egentlig aldri hatt noen drøm om nå langt som trener. Som ung spiller drømte jeg derimot om å bli fotballproff. Jeg var talentfull og fikk som 17-18-åring tilbud om lærlingkontrakt i den nederlandske klubben Den Haag. De skulle dekke alt, og jeg skulle få nok penger til å leve godt. Men jeg takket nei. Manglet den ekstra gnisten til å ta steget. Da jeg etter hvert begynte å studere, fikk jeg også et roligere forhold til fotballen.
(Tor Ole Skullerud. Foto: Molde FK)
Allerede som 16-åring flyttet jeg fra Kongsvinger til Oslo for å gå på Wang Toppidrettsgymnas. En kompis og jeg delte leilighet på Sinsen, og livet dreide seg bare om fotball. Det var helt topp å flytte hjemmefra i så ung alder, men oppveksten min på Kongsvinger var fantastisk. Jeg bodde i et typisk norsk boligstrøk med hus og hage og venner i gata. Trygge omgivelser. Vi, det vil si mamma, pappa, storebroren min og jeg, flyttet fra Sarpsborg da jeg var litt over et år gammel. Jeg er født i Østfold, men ser på meg selv som Kongsvinger-gutt.
Som barn var jeg egentlig bedre på ski enn i fotball, men i 14-15-årsalderen kuttet jeg ut skigåinga. Det var en naturlig konsekvens av omgivelsene. Fattern var veldig fotballinteressert, og kompisene mine spilte fotball. Men jeg hadde fordeler som fotballspiller av å være skiløper. Jeg spilte sentral midtbane, hadde god kondis og løp som en bikkje hele tiden. Som ung og lovende kom jeg inn i A-stallen til Kongsvinger, og det første året i Oslo pendlet jeg frem og tilbake. Etter hvert ble jeg lei reisinga og fant meg en klubb i Oslo. Jeg spilte for Frigg, Ready og Grue før jeg avsluttet karrieren i Ullern. Det var også her trenerkarrieren begynte.
Semb som assistent
I 1997 la jeg opp og fikk meg lærerjobb på Wang Topp-idrettsgymnas. To år senere ble jeg trener for Ullern i 2. divisjon. Det var rart å bli trener for spillere jeg selv hadde spilt med. Mange var eldre enn meg, men jeg følte ikke at respekten manglet. Jeg hadde markert meg i gruppa tidligere. Hadde mine meninger og var ikke redd for å fremme dem. Som barn var jeg derimot ikke slik. Jeg tok ikke så mye plass. Det kom etter at jeg flyttet til Oslo og ble mer voksen. At jeg måtte stå på egne bein, opplevde jeg som positivt.
Etter tiden i Ullern trente jeg Bærum i flere sesonger før jeg fikk deltidsjobb som hovedtrener for G18-landslaget. Assistenten min var ingen ringere enn Nils Johan Semb, som da kom fra jobben som sjef for A-landslaget. Det var litt skremmende, men Semb var fantastisk. Jeg skulle prøve alt mulig, og han lot meg kjøre på. Jeg skjønte fort at det å trene et landslag var annerledes enn å trene klubblag. Du må prioritere tiden du har til rådighet på en annen måte og være råere i valgene. Muligheten til å gå inn og påvirke er mye mindre enn i en klubb, hvor du kan jobbe systematisk på treningsfeltet uke etter uke. På et landslag har du bare et par treninger før kamp, og mye handler om hvilke spillere du har tilgang på. Du må ofte begynne helt på nytt fra samling til samling.
Jeg husker godt min første kamp som landslagstrener. Vi møtte Portugal, og du kan trygt si jeg fikk meg en lærepenge. Vi gikk ut i diamantformasjon på midten med to spisser, tapte 5–1 og fikk kjørt oss skikkelig. Semb og jeg diskuterte mye, og jeg lærte av mine feil. Han har vært viktig for min karriere. Det har også Even Pellerud i Kongsvinger og Åge Steen i Grue vært. Dessuten var Gaute Larsen viktig i Ullern-tiden og Per Joar Hansen da jeg var assistent på U21.
Det var naturlig for meg å ta over U21-laget da Per Joar ble ansatt som Rosenborg-trener. Spillergruppa var tidlig på banen og ga beskjed om at de ville ha meg. Det var en god inngang og bekreftet at de ikke hadde sett på meg som en ren assistenttrener. Per Joar var sjefen og en svært dyktig leder. Han var flink til å involvere oss andre. Den filosofien deler vi. Vi hadde mange friske diskusjoner om hvordan vi skulle spille. Det er viktig å ha en assistent som kan utfordre deg. Jeg har vært omgitt av flinke folk som jeg har tatt med meg mye erfaring og kunnskap fra. Noen trenerforbilder har jeg imidlertid ikke. Jeg ser ikke opp til de store gutta, som for eksempel José Mourinho og de folka der.
Snakker ikke fotball hjemme
Jeg er nok veldig forskjellig i en trenersetting og i det private. Jeg må ha andre ting å gjøre og kan ikke tenke på fotball hele tiden. Hjemme snakker jeg nesten ikke om fotball. Da hadde jeg blitt surrete. Jeg er familiefar, lever et normalt liv og er mye sammen med ungene mine. Men det hender jeg går på pub for å se fotball og ta en øl med kompiser. Jeg liker også å se på film og lese bøker. Det er fantastisk å koble av med en bok, og Jo Nesbø er en av mine store favoritter. Jeg leste mange fotballbiografier som barn. Slukte rått historiene om Tom Lund, Hallvar Thoresen, Åge Hareide og Anders Giske.
Som trener er det også viktig å motivere spillere til å tenke på andre ting enn fotball. Gjerne lesing. En god del leser også. Det er alltid noen som har med seg bøker på samling. Samtidig er ungdom i dag på en helt annen planet enn tidligere. Boka er ikke så sentral som den var. Det er så mye annet som driver interessene deres. Men lesing handler jo også om motivasjon. Akkurat som fotball. Det er viktig å finne litteratur som kan trigge leselysten. Jeg er også veldig opptatt av at spillerne skal ta seg utdanning. Gjøre seg ferdig med videregående skole før de satser alt på fotball eller reiser til en klubb i utlandet. Det er viktig at de fokuserer beinhardt på skolen før kursen stakes ut videre. Å være fotballspiller er en kort og uforutsigbar karriere. Derfor er det dumt å kutte ut videregående skole og ende opp med å måtte ta skolen om igjen etter at du har passert 30. Etter videregående kan du imidlertid satse så mye du vil.
VIKTIG Å SPILLE MYE FOTBALL
Fotballspillere er like forskjellige som alle andre. Noen er allsidige og gjør flere ting ved siden av. Andre er mer enspora, men blir også gode spillere. Det finnes ingen fasit. De som blir best, er de som har den største driven. De som hele tiden har den der lysten til å spille fotball. Til å gå på løkka eller i bingen, skyte på en port eller en vegg, fordi det er det morsomste i verden. De beste trenerne i barnefotballen er de som klarer å motivere barna til å spille mest mulig. Det handler om lek og moro.
Talentbegrepet er fryktelig sammensatt. Du må helt klart ha forutsetninger – ballfølelse og spilleforståelse – men mye kan du trene deg til. Det er ikke alltid talentene i barnefotballen er de som er best når de blir ungdom. Treningstalent mener jeg er undervurdert. De som orker å holde på, blir best. Men jeg synes vi snakker for mye om den organiserte delen av fotballen. Det viktigste er all fotballen du spiller, og at så mange som mulig er med lengst mulig. Alt dette snakket om topping og sammenligningen med pianospillere for eksempel, det synes jeg blir veldig rart. De som blir gode pianospillere, blir jo det fordi de får spille mye piano. Slik er det med fotball også. De som spiller mye, blir gode. Samtidig synes jeg det er viktig at barn og unge er allsidige og driver med andre idretter. Det er en fordel uansett.
Personlig mener jeg det er mange misforståelser rundt seriøsitet og treningsvilje når det gjelder fotballspillere. Det er mye uvitenhet, spesielt fra individuelle idretter, om hvordan en fotballhverdag er. Lønningene i toppfotballen er fullstendig galimatias, og det skaper nok myter om fotballspillere, som for eksempel utsagn som «skal de virkelig trene så lite og tjene så mye». Å kalle fotballspillere for late blir derimot meningsløst.
Når det er sagt, så finnes det helt klart mange bortskjemte fotballspiller. Du blir veldig dyrket dersom du slår igjennom, og lever i en popstjernetilværelse. For enkelte kan det være ødeleggende. Husk at vi her snakker om gutter i tenåra og begynnelsen av 20-åra. Mange har vokst opp under trange kår i en arbeiderby i England eller i fattige strøk i Argentina eller Brasil. Plutselig tjener de flere hundretusen av kroner i uka. Har ingen skolegang. De kan bare spille fotball, og over natta har de masse penger, får mye oppmerksomhet og opplever popstjernestatus. Jeg synes egentlig det er rart at det ikke går galt med flere.
Les også:
Tallenes tale: Knuser fotballmyter
Følg Olympiastadion på Facebook
Følg Olympiastadion på Twitter
–
Ta også turen innom:
OLYMPIASTADION 