RÆVA FOTBALL

skrevet av Tiger Garté

1994. OL på Lillehammer. Oasis gir ut Definitely Maybe og blir et av verdens mest omtalte band. EØS-avtalen trer i kraft. Skrik blir stjålet fra nasjonalgalleriet. Ayrton Senna blir drept under San Marino Grand Prix. Og Rosenborg taper for 1. divisjonslaget Molde i cupen. Generalen, Nils Arne Eggen, er ikke nådig. Uttrykket Rævva-fotball får sin fødsel. Ordkrigen mellom Rosenes by og Mokkasinhovedstaden er på sitt mest intense.

Jeg var tolv år, og året var spekket av høydepunkter og tragedier. Gutterommet var tapetsert med bandbilder av usmakelige britpopgutter, fotballspillerne Steve McManaman og David Ginola med lange lokker og hårstrikk, og et lagbilde med alle Rosenborg-spillerne, inkludert vassekte autografer. Soveromsvinduet alltid lukket. Ingen skulle få gå inn og stjæle kunstverket fra mitt eget Nasjonalgalleri. Om noen år skulle jeg løpe ut på Anfield Road med trøye nr. 7, men enn så lenge fikk jeg legge meg med fotballen i senga og drømme om det. Og om noen dager skulle fatter’n og jeg ta turen til Molde stadion for å se Rosenborg knuse Molboene i cupsemifinalen.

3. september 1994 blåses kampen i gang. Brorparten av de 7343 tilskuerne står stint oppover gressbakken på andre sida av den eneste stadiontribunen i Molde Idrettspark. Rett foran meg rager den peneste jenta jeg hittil i mitt korte liv kan huske å ha sett.

Det var det nærmeste man kom en hatkamp i Norge. Nils Arne Eggens uttalelser om trener Hareides taktikk etter disse semifinalene har blitt velkjent. Men Moldes daværende trener Åge Hareide hadde selv helt bensin på bålet og provosert Eggen og resten av Trøndelag gang på gang før kampen. Det lå i lufta at enda tyngre skyts var på vei, som Jo Nesbø så fint synger.

– Hver gang de møter et storbylag, blir de helt sinnssyke, konstaterte den nye venstrevingen Mini Jakobsen om MFK.

– En kortvokst fyr som er stor i kjeften, sa Hareide, som elsket stridighetene, og sammenlignet de med vikingtida da ladejarler kom nordfra til Møre & Romsdal og forårsaket ugagn. Vinteren 1992 kjøpte RBK Øyvind Leonhardsen for rekordsummen 975 000 kroner fra Molde, og hatet mellom de to klubbene blei større enn noen gang. Molde-supportere sendte en svær konvolutt med avføring til Rosenborgs klubbhus Brakka. Den falt ikke i «god jord» hos trønderne.

– Petter Rudi og Sindre Rekdal var ekstreme. De sto og sparket i benkene og dunket hodene i murveggen mens de ropte «Kom, ska vi ut og dræp dem!», fortalte den andre overgangs-«judasen» Roar Strand etter klubb-byttet rundt samme tid.

I 1994 kjempa Molde for opprykk fra 1. divisjon, og Kjetil Rekdal blei leid inn fra Lierse for å hjelpe til. De sikra samtidig en cupsemifinalebillett mot Rosenborg. Dobbelkamp. Først på hjemmebane, deretter nytt avgjørende oppgjør i Trondheim.

Det er tjåktett på ståtribunen i Idrettsparken. Jenta foran meg står nærmere enn noen jente har stått meg før. Resten av minnene er litt tåkete. Jeg innbiller meg at været var litt av det samme. Lå regn i lufta. Fuktig. Jeg tror også at Jo Nesbø opptrådte på gressmatta før avspark. At Nils Arne Eggen var skrevet inn i sangen Rumba med Gunn. Eggen med ballettsko og tunge skritt. Det jeg derimot er sikker på er at fatter’n sto ved sia av meg. Trener og pappa. Vi var sammen på kamp. Sikra oss minner som skulle følge oss resten av livet. Det var berusende.

Kent Bergersen scorer for Rosenborg og trønderne danser i villskap, men tidligere rosenborger Tor Gunnar Johnsen er typisk nok med på å snu kampen til 2-1-seier til hjemmelaget. Moldenserne er brøleaper. Jenta foran meg jubler hemningsløst. Jeg er litt med henne. Kjenner på gleden hennes. Later som jeg er sur overfor fatter’n.

Etter kampen er Rosenborg-spillerne illsinte: Petter Rudi har spyttet i håret til Mini Jakobsen, mens Rekdal har tråkka på Hoftun, som ligger på gresset etter å ha blitt stygt sparka ned av Trond Strande. Situasjonen er det politiet trolig ville kalt uoversiktlig og utagerende i et gjengslagsmål på åpen gate.

– Jeg er skuffet over gamle lagkamerater. Jeg trodde ikke at de kunne oppføre seg slik. Men jeg vet fra årene i Molde at et par av karene er troende til litt av hvert, sier Erik Hoftun flåsete etter kampens stridigheter.

Foran returkampen fyrer Hareide igjen opp stemninga, ved å kalle Rune Bratseth en «dresskledd, arrogant hjemvendt Tyskland-proff». Tørk vekk bedehussmilet, Rune! står det på forsida til Dagbladet.

Molde legger seg i 5-3-2-formasjon på Lerkendal og forsvarer seg på heltemodig vis til 2-2 og avansement. RBK-scoringer av Harald Martin Brattbakk og Kjell Roar Kaasa er ikke nok, og Kjetil Rekdal blir uavgjortmatchvinner for romsdalingene.

– Fordi RBK-erne virker så blærete, spiller vi spesielt bra nettopp mot dem, sier Rekdal, og banker spikerne ekstra hardt ned i RBK-kista.

De største overskriftene skaper likevel Nils Arne Eggen, som på TV gratulerer Hareide med denne hilsenen: – Herre va itj fotbaill. Herre va rævva-fotbaill!

Enda på visa blei at Molde vant en fortjent 3-2 seier over Lyn i finalen, mens Rosenborg stakk fra i serien året etter, tok gull, og Mini Jakobsen fikk ringt inn drapstrusler mot seg, da han takka romsdalingene «for følget».

Eggen og Hareide
Eggen og Hareide

 Så avtok kranglinga mellom Rosenborg og Molde. Hareide dro til svenske Helsingborg og førte klubben til både serie- og cupgull. Kanskje husket han også at det var daværende landslagssjef Nils Arne Eggen som ga Åge Hareide muligheten til å debutere for Norge i 1976. Og kanskje skjønte man at sølvmedaljen som Molde fikk samme år ga de mulighet til å spille UEFA-cup neste høst, nettopp fordi RBK hadde spilt Norge oppover på UEFA-rankinga. Etter hvert kom også Ole Gunnar Solskjær til rosebyen og henta seriemesterskapet de hadde sikla på i så mange år. Klubbene blei mer jevnsterke.

I dag er det roligere før cupfinalen. Men et sted der inne, i bålet som har brent ut, ligger det ennå noe og gløder. Noe vi skal være glade for. Noe som kommer til å våkne når novembervinden sniker seg inn mellom tribuneelementene på et fullsatt Ullevaal stadion på cupfinalesøndagen. Jeg kommer til å stå der sammen med tusenvis av RBK-supportere og skrike meg hes, med pekefingre mot Molde-fansen og skjellsord mot en dommer som trolig vil dømme det meste riktig. Så håper jeg selvfølgelig det blir sorthvit seier og at Tore Reginiussen hever kongepokalen over det kortklipte huet når kongen har fått sagt sine kloke ord. For Nils Arne Eggen skal alltid få lov til å ytre seg om disse kampene.

Kanskje er det Nicki Bille Nielsen som krangler inn avgjørelsen i årets finale, og løper rundt som en gærning med leggskinnene som har påklistra bilder av sønnen. Kanskje får Magne Hoseth, som til og med trønderne har lært å like, etter år med motgang utafor banen og med en åpenhet og ydmykhet man kan beundre, sin revansje, og kan vinne for dem som står han nærmest. Vi er alle fotballbrødre.

Brølene fra publikum. Lagenes supporterklubber som var helt på kokepunktet. Molde Idrettspark holdt på å gå i lufta av all spenninga og kruttet som lå i denne kampen. Et blikk fra jenta foran. Varmen. Avspark. Jeg tenker: Det er dette som er fotball.

Herre e fotbaill.

(Teksten er publisert i Olympiastadions eksklusive litterære cupfinalehefte som lanseres på Deichmanske bibliotek filial Grünerløkka, lørdag 23. november kl. 12.00)

Les mer om lanseringen her.

Les også intervjuet med Olympiastadion i Romsdals Budstikke.