Malurt i cupen – Christoffer Kjørsvik

Det er fortsatt lange dager tenker vi, og skotter mot fjorden. Det er enda fort gjort å kle seg for dagen. Det er lett å løfte armene i været. Vi kan rope dersom vi vil. Det er mennesker i gatene, måker på takene, lyden fra klirrende glass, latter og musikk gjennom vinduene. Trikken skrenser av gårde mellom hus og kirker, torg og parker. Vi er trygge. Verden fungerer.

Håper vi, litt til. Foreløpig.

Et sted i England eller et annet sted i Europa spilles det igjen fotballkamp. På tribunen sitter solbrune mennesker fra hele verden. De heier på sine lag og rakker ned på motstanderne. Det er et teater med roller til hver og én inne på dette området som kanskje samler 60 000 mennesker annenhver helg. Bivånere og utøvere. Statister og stjerner. Det er farger mot andre farger, oss mot dem. Våre menn mot deres lømler. Snart setter vi oss på flyet med billetter til neste match, et sted i England eller på kontinentet.

Utenfor stadion, i nærliggende hus og gater er det nok av dem som ikke lenger innehar en rolle. De lengter, men kan ikke bidra. Det er likevel deres lag som spiller der inne. Der inne hvor de brukte å være annenhver helg.

Ferien er over. Det vil si, den er over for de av oss som har hatt en ferie. For de andre er det bare en ny dag. De var der da vi dro, og de er der nå som vi solbrune med minner fra et annet sted er tilbake. Flere og flere har det bedre her i verden sies det. Aldri har så mange hatt det så bra. Hvorfor er det da slik at sånt som før var tilgjengelig for de aller fleste, nå er utilgjengelig for stadig flere? Hvordan endte vi opp her?

whitestar1

I Liverpool sitter Liam på The White  Star og synger sanger om Kevin Keegan. Han kan fortelle om de dager da John, Paul, George og Ringo satt på bakrommet for å få betaling for spillejobbene på Cavern Club. Han mangler flere tenner, men er raus og blid. Jobben mistet han for mange år siden. Vi som er solbrune og bremfulle av sommerminner synger med og ler av de frodige historiene hans. Siste runde på oss. Vi skal videre til Anfield for å se laget hans spille mot lømlene. Liam blir igjen på The White Star. Han ønsker oss en god match.

Anfield, tenker Liam, det er lenge siden nå.

17-åringer streiker dersom de ikke får lønnsøkning etter en liten rekke med gode kamper, sa Liam. De vil ha 100 000 pund i uka sier de. Det er ikke mange av dem, kanskje noen hundre. Noen hundre av flere millioner fotballspillende mennesker vil ha 100 000 i uka. Og det får de. Noen andre ønsker bare å se match inne på stadion. Klubbene sier de vil ha 100 pund for halvannen time med ball. Noen kan betale, for andre er det en drøm. Mange av de som drømmer bor bare en sleivete crossball unna stadion.

I London brenner det i et stort hus. Nesten hundre mennesker dør i et kaos av flammer, skrik, røyk og lukten av forkullet hud. Noen av dem drømte om å se Chelsea på Stamford Bridge. Litt lenger nede i gata. Dette er deres lokale lag. De brant til døde fordi det var billigere å kle den kommunale boligen med brannfarlige materialer, det må spares der det spares kan. I samme nabolaget flytter det inn familier som har betalt millioner av pund for sine vakre, viktorianske, brannsikre hjem. De kan sove godt, gråte litt over tragedien de bivånet fra stuevinduet, før de møter naboen på stadion. Det er kamp mot lømlene neste lørdag. På Stamford Bridge. Litt lenger nede i gata. De bruker tiden før avspark til å diskutere lagoppstillingen ved sine faste plasser med en øl i hånden. Hvor er Oscar? Han dro til Kina for å øke lønnen til 200 000 i uka.

Tilbake i Liverpool, utenfor puben hopper vi inn i en taxi. Vi kommer ikke halvveis gjennom bestillingen før sjåfør Steve avbryter på en Scouse-dialekt så tjukk at en hver lingvist ville krype gråtende til korset – «Altså…?» Steve avbryter igjen, smiler og spør om vi tror han på noen måte er tilbakestående. – «..Nei, hva..?»

-«OK, Anfield next then.»

Vi har kapitulert, med høflige glis. Steve vrenger bilen nordover mot høyden der hvor byens to fotballstadioner ligger og skotter på hverandre. På hver sin side av Stanley Park.

Steve kan fortelle oss at det vil bli tap i dag. Han kjenner folk i klubben som har kjennskap til de innerste sirkler på treningsfeltet og rapportene er ikke gode. Gutta er for glade. Alt for avslappet er de visst. Selvgode. Treningene siste uke har vært av laber kvalitet. Typisk værtegn, det blir regn i dag. Steve kan fortelle om fysioterapeuter, kokker og ground keepers som alle gir små hint uke etter uke om hvordan hverdagen ser ut innad i klubben. Steve kan også fortelle at han har sesongkort, det vil si han deler et sesongkort med to kompiser. De har ikke råd til ett hver så de deler. De har sett én kamp sammen på to år. Kampen i dag gikk til Neil. Nok et dårlig tegn ifølge Steve. Neils kamper ender sjeldent med seier. I fjor fikk Neil portforbud før matchen mot Borussia Dortmund. Halve puben satt på ham og nektet mannen så mye som et blikk i retning Anfield. Takk og lov, det skulle tatt seg ut! Steve ler og rister på hodet. -«That twat..»

Vel fremme og Steve kondolerer. Vi taper, det kan dere banne på!

40741822
The Albert

Det syder av folk i gatene utenfor stadion og ingensteds er det mer trengsel enn foran bardisken på The Albert. Fødested for mange av de sangene som har runget ut fra the Kop. Det blir tidlig klart at dette like gjerne kunne vært en fotballpub i Sandefjord. Det går i norsk ved baren, ved sofaen under vinduene og over pisserenna. På tak og vegger henger flagg og vimpler fra hele verden. Noen bringer minner om store oppgjør i Europa; St.Etienne, Olympiakos, Juventus. Andre minner oss om at dette er et sted for den norske anglofilien, som vi unektelig og umiskjennelig representerer der vi står i våre skandinaviske designklær og ser tåpelige ut; Mjøndalen if, Tromsø il, Stord, Bryne, Ålesund, Odd, Hamarkameratene, listen omfatter nær sagt hver en klubb som har betalt lisens til NFF de siste 40 årene.

I et hjørne møter vi Lily. Hun er kledt i rødt fra topp til tå. Hun er tungt sminket og det grå håret er satt opp i en flott permanent. På fanget sitter «Tommy Smith», en liten bikkje, type gatemix av det uheldige slaget. Tommy har selvfølgelig rød sløyfe på, som er mer eller mindre avtygd på midten. Lily forteller at hun flere ganger møtte Liverpools murbrekker Tommy Smith og resten av gutta på byen etter kamper på 70-tallet. Derav navnet på bikkja. Hun innrømmer at hun var litt, eller egentlig veldig forelsket i Tommy Smith. Det var et mannfolk det! Hun fikk til og med billetter av gutta et par ganger etter en dans eller tre. Det er ikke sånn lenger nå sier Lily. Tommy sovner i fanget, Lily skåler. Hun ønsker oss en god match i det vi må gå for å finne plassene våre på stadion. Lily blir igjen på The Albert.

78966754
Tommy Smith har fått hunder oppkalt etter seg

Gjennom Shankly Gates, et par pils til, en pai, et program og et par skjerf. Main Stand brer seg ut og oppover som et enormt rødt sceneteppe i det vi trer inn på langsiden på motsatt side. Vi finner plassene våre. Gressmatten er irrgrønn fra målstrek til målstrek. Det er trangt på Centenary Stand. John, som har fast plass skulder til skulder måler oss opp og ned før han lakonisk bekrefter for seg selv:

«Scandies.»

John kan fortelle at plassene eies av noen i London som selv aldri har satt sin fot på Anfield. Han har delt de siste sesongenes opplevelser med folk fra hele verden. Hele verden, unntatt Liverpool. Ingen fra Liverpool har hatt de plassene på årevis. Vi er likevel velkomne sier John. Nå synger vi!

Utenfor sitter Liam, Lily, Steve og de andre. De heiser flagget og ønsker Europa til helvete. De vil bare ha plassen sin tilbake. De vil ha Brexit, Nexit, Frexit, møte flokken og gå på stadion. De vil delta, om enn bare som statister. De vil synge, heie, banne og gråte. De vil ha en plass i verden, der hvor de bor. De som ikke bor der hvor de kommer fra, de som brenner inne, ønsker å kunne sitte med Liam på The White Star og føle seg hjemme, være trygge, der hvor de nå bor. I Kina vil Oscar ha 300 000 i uka og et høyere gjerde rundt sitt overvåkede og brannsikre hjem. Vi som er feriemette vil ha billige flybilletter og lissepasninger i bakrom.

Hvor lenge er dagene lange, og hvor lenge er det trygt for oss som er solbrune med sommerminner, og for bedriftene med pokaler i skapet?

Liam og de stedløse vil alltids kunne betrakte Twitterbilder av stjernenes nyeste tilskudd av gull, myrra, sportsbiler og surrogatbarn. Vi andre kan planlegge neste ferie over en øl, altså, etter tippekampen selvfølgelig. Poden trenger ny Ronaldo drakt også, den siste utgaven. Det må vi jo for Guds skyld ikke glemme!

Oscar-Chelsea-194421
3 mill i uka brakte Oscar til Kina

Før den europeiske fotballferien, på toppen av toppen, kjempet Real (de kongelige, eller galaktiske, eller what ever) og Juventus (de gamle damene) mot hverandre om det gjeveste av alle trofeer. Champions League. En cup som definitivt ikke er cup. Ikke nå lenger. De har vært der før og vil være der igjen. Stadig færre klubber og stadig færre lokale fans vil slå følge med dem. De unge mennene som krever 100 000 i uka kommer nemlig til dem som kan betale 100 000 i uka. Og det kan klubbene i toppen av toppen. De soper nemlig inn pengene fra oss som er solbrune og blide. Statistene med penger til tv-pakker, flybilletter, hotellopphold, drakter og billetter til en plass inne på stadion.

Vi som storsinnet river i en runde på Liam og de andre på The White Star.

 

That`s how it goes

Everybody knows

 

Les også av samme forfatter: Red Blues – Christoffer Kjørsvik