Red Blues – av Christoffer Kjørsvik

Du kjenner igjen følelsen.

Du strekker deg og våkner med den gamle, slitte følelsen du har kjent hvert år omkring midten av august. Den er så kjent, men likevel fremmed akkurat denne lørdagen. Var det så varmt i fjor ved seriestart? Burde det ikke være et hint av høst? Gutta er vel ikke tilbake i form nå? Uroen tar deg. Ikke frykt, ikke angst, bare uro. Samtidig glede, deilig glede.

Jeg vet ikke om seriestart i England føles på samme måte for en Villa-supporter, eller om man holder med Wolves for den saks skyld. Hvordan denne dagen kjennes på kroppen for en United-supporter aner jeg ikke, men for en Liverpool-supporter som meg er denne dagen som regel en bittersøt affære. Vi orker jo egentlig ikke å sette i gang ti nye måneder med frykt, uforutsigbarhet og angst for det forbannet skjebnebestemte. Det er ikke godt for kroppen. Det er ikke godt for sjelen heller. Det er usunt. Det koster penger, tid og relasjoner.

Likevel…

Gleden og stoltheten over å følge de beste var det som lokket den dagen jeg bestemte meg for Liverpool. Liverpool F.C. anno 1987. Liverpool hadde vært best i 20 år. De var best og de var allerede vakrest da John Barnes vandret grasiøst inn portene og gjorde valget enkelt.

Jan "Rambo" Mølby på skuddhold
Jan «Rambo» Mølby på skuddhold.

 

Jeg husket ham så godt fra Azteca stadion i 86. Han var mer samba enn noen på Brasil og snudde nesten kvartfinalen mot Maradonas Argentina på egen hånd. Nå var han i rødt. Da ble det rødt på meg også. De av oss som valgte helrødt på denne tiden fikk en flying start som fotballsupporter. Liverpool vant, vant og vant igjen, men det var ikke det viktigste. Det viktigste var at de var vakre. Det var bootroom filosofi. «Play the ball to the nearest red shirt!» Arven fra Shankly.

De fløt som britisk cider mellom de sinte, bleikstygge og primitive motstanderne. De lekte seg der de andre sparket og feis i vei med snørra frådende mellom stadig færre tenner. Vakrest av alle var John Barnes. Også Beardsley da, og Houghton, og Rush, Grobbelaar, Aldridge, McMahon, Hansen, Mølby.

Det var så trygt og så deilig å være Liverpoolsupporter.

Men det tok ikke lang tid før klubben ble ridd av katastrofer og motgang. Hillsborough-tragedien traff som en meteor. Asken ville ikke legge seg og klubben skulle rave rundt mørket i årene som kom. Dalglish forsøkte å redde alt og alle. Han mistet seg selv. Det kunne jo ikke vare. Nedturen måtte komme. Den kom. Og den varte.

Det er ikke lett å peke på en enkelt hendelse som førte til klubbens ferd ut på skoddelagt hav, men det som er sikkert er at Liverpool mistet sin identitet. Den snikende følelsen av panikk satte inn på begynnelsen av nittitallet. Det ble for defensivt og kynisk under Souness. Han ville ikke male i nye farger, han ville bygge et nytt hus. Han bygde i betong og sank dypere og dypere ned i bakken.

Størst av alle: Bill Shankly feirer foran The Kop.
Størst av alle: Bill Shankly feirer foran The Kop.

 

The bootroom ble tømt og bygget om til et presserom. Hjertet ble revet ut av den blødende pasienten på operasjonsbordet. Barnes ble skadet og var ikke lenger ung, rask og myk. Han var treig. Laget var treigt og gammelt. De hang ikke med. Det ble friskere, men for naivt under Evans. Nye herlige spillere som McManaman, Fowler og Redknapp leverte like hyppig i senga og på dansegulvet som på trening. Houllier som Souness forandret for mye for fort og klarte ikke å spisse kompetansen. Benitez strammet inn og tok klubben videre, men Liverpool var ikke lenger vakre.

Å vinne ligaen etter en lang tynn tråd av catenaccio 1-0 seire er for andre klubber å trakte etter. Ikke vant vi ligaen på denne måten heller. Like greit. Siden Dalglish bukket under i februar 91′ har Liverpool vunnet Champions League, UEFA-cupen. De har vunnet FA-cupen tre ganger, Ligacupen fire ganger, samt Charity Shield og UEFA-supercupen og sikkert noe annet rask. Noen av triumfene var store og noen var mindre vakre.

Og det er her kjernen til min kamp ligger. En guttunge i all sin naive dumskap forstod ikke hva dette blodrøde skjebnefellesskapet innebar. Det innebar et supporterliv i en tilstand av utmattende skuffelse, hoderystende irritasjon og noen ganger helt vanlig og forjævlig svartsinn. Det var dette jeg ikke forstod da jeg valgte å holde med denne klubben. Jeg var 11 år, og som elleveåringer flest, uerfaren og dum som en bikkjevalp.

Rain_Clouds_over_Liverpool
«Fra Irskesjøen blåser kalde vinder og hardt regn.»

 

Det holder ikke å være god! Det holder ikke en gang å vinne! Du er dømt til å være skuffet og motløs i 99,3 % av din tid som supporter. Det er en utmattende søken etter det vakre, det uventede. Det er ikke så ofte sola skinner i Liverpool. Skyene klamrer seg fast til himmelen. Fra Irskesjøen blåser kalde vinder og hardt regn.

Arven fra Shankly, mannen som skapte den moderne fotballklubben Liverpool FC, handler ikke bare om attraktivt angrepsspill, samhold og lagånd. Den handler mer enn noe om søken etter det perfekte. Det som ikke finnes. Man er aldri fornøyd som Liverpoolspiller. Det er ikke lov å være tilfreds. Man skal videre, bli bedre, bedre enn best. The Liverpool Way. Mannen som hevdet at fotball var viktigere enn liv og død mente hvert ord av det han sa. Det er der lista ligger for alle som er involvert i klubben og for dens supportere.

Vi har alle (de av oss som er idiotiske nok til i det hele tatt å være fotballsupportere) deltatt i stupide diskusjoner om hvilke klubber som kan vise til de største triumfene. Med fem seire i den gjeveste europacupen skulle jeg kunne trekke henslengt på skuldrene og vise til noe stort. Likevel har jeg ivrig forfektet at det ville vært flere enn fem dersom Liverpool ikke var utestengt fra internasjonal fotball på slutten av 80-tallet. Fem er flest i England. Fem er ikke nok.

"Brendan har snakket med far"
«Brendan har snakket med far»

Ingen supportere er sintere, mer bitre og sårbare enn de som holder med Liverpool. Til glede og irritasjon for andre supportere. Vi er så lette å krenke. Alltid på vakt. Idioter. Såret etter snart 25 år med United-dominans. 25 år med utilstrekkelighet. 25 år med smerte.

Likevel…

Etter skuffelse og tap kommer forventninger og håp. I år tar vi dem. I år er vi vakre. I år er vi best! Du puster inn luften. Er det ikke litt frisk høstkulde å spore helt der innerst i nesen.? Du ser ut mot himmelen. Blåser det ikke en ny vind utenfor puben?

Har Rodgers lært? Jo da, Rodgers har lært. Brendan har snakket med far.

Banna bein…

Listen… This will not slip! This will not fucking slip!”