Å leve i lykke eller sorg: McEnroe og Borg – Stefan Brunvatne

Det var vår første kveld sammen. Jeg husker ikke hvordan jeg kom inn på det, men jeg begynte å fortelle henne om John McEnroe og Björn Borg. Jeg begynte med å legge ut om hvordan sport er et mikrobilde av livet, med håp, tap, overvinnelse, seier, og om hvordan tennis er den idretten hvor alt settes ytterst på spissen: hvordan man i tennis ball for ball nærmer seg målet, men aldri kan gi etter for presset, for nervene, hvordan man møysommelig nærmer seg å oppnå det man har drømt om, kjempet for, det som hele livet har vært en eneste lang vei mot, men jo nærmere man kommer, jo større og større press settes man under, jo mer og mer nervøs blir man. Og hvis man gir etter for presset, kan alt rakne. Da er det ikke en selv som vinner, men ens motstander. Hvordan hele livet kan stå og vippe på én ballveksling.

Og jeg fortalte henne om rivaliteten mellom McEnroe og Borg. Og om hvordan også den er et bilde på livet. Hvordan ingen annen rivalitet i tennisen har kommet opp mot den, hvor mye kommentatorer og publikum enn ønsker at den til enhver tid herværende rivalitet skal være like stor, eller større, fordi alle har et behov for å leve i det stores samtidighet. Hvordan rivaliteten mellom Connors og Borg eller Connors og McEnroe aldri var i nærheten, rett og slett fordi Connors ikke var et symbol for noe i kontrast til de to andre, på samme måte som rivaliteten mellom Federer og Nadal aldri har vært like stor, hvor mange strålende finaler de enn har spilt mot hverandre, fordi Federer og Nadal heller ikke har symbolisert noe i opposisjon til den andre, kun vært to kropper som har spilt tennis. McEnroe og Borg derimot, symboliserte hver sin arketype menneske. Hver sin måte å eksistere på, innbyrdes uforenlig, slik at én av dem måtte dø når de møttes. Hvordan kampene dem imellom opplevdes som én livsforms kamp mot en annen, én stammes utvalgte representant mot den utvalgte representanten for fiendestammen. Og at å være tilstede på en kamp mellom McEnroe og Borg, enten på tribunen eller via TV-en, eller for den saks skyld bare ved å lese avisreferatene, ga tilskuerne følelsen av å stå midt i en skjebnesvanger dramatikk. At det på sett og vis var ens eget overlevelse som stod på spill der ute på banen.

Jeg fortalte henne at McEnroe kanskje er den mest nevrotiske superstjernen idrettsverden har sett, hvordan han bar alle følelsene utenpå kroppen, som verdens største geni med verdens største tvil, verdens mest begavede kunstner med verdens mest ødelagte nerver, like mye ute av stand til å holde sin redsel og eksistensielle angst skjult som ute av stand til ikke å skape skjønnhet av hvert slag, av hver bevegelse med håndleddet, av hver ball som ble slått i en helt annen retning av hva tilskuerne ventet, av hva Borg ventet, kanskje av hva McEnroe selv ventet, av hver ball som ble slått i en helt annen retning av hva strengt tatt var mulig. Og hvordan han med økende angst snublet seg fram mot målet, gjennom skjønnhet, så hans egen redsel lyste ut av ham, og rant ut av munnen hans som evige vredesutbrudd mot hoveddommeren, mot linjedommerne, mot tilskuerne og mot ham selv. Som en Picasso i ferd med å gå i oppløsning i det han skal fullføre sitt mesterverk.

Borg, derimot, den rake motsetningen. Som slo mer drepende passérslag enn noen, vant flere poeng, men det var aldri vakkert, aldri kunst, det var bare så provoserende bra, så uovervinnelig. Det var som om alle nerver var lukket inne i en boks og låst igjen og aldri kunne åpnes. McEnroe var pasienten som lå på divanen hos psykologen og skrek ut sin redsel, Borg var en person som i den grad han noensinne ville befinne seg i nærhet av en psykolog, aldri ville åpne munnen. Geniets angst mot den uovervinneliges taushet. Genialitet mot uovervinnelighet. Det var dette som var i bevegelse når McEnroe spilte mot Borg og når kampens siste slag ble slått, ville en av dem dø. Alt mens man ble minnet på stundene i ens eget liv, ballveksling for ballveksling, som nærmet seg det ytterste og mest avgjørende punkt, hvor i løpet av få sekunder resten av livet ville avgjøres, om livet skulle leves i seier eller nederlag, i lykke eller sorg. Og hvordan ingenting kunne skyldes på tilfeldigheter, men utelukkende på ens egne evner, ens egne nerver, ens egen evne til å holde panikken i sjakk, til ikke å knele under presset.

Det var som sagt vår første kveld sammen. Jeg avsluttet med å fortelle om McEnroes følelse av tomhet og forlatthet etter at Borg plutselig og uten forvarsel la opp akkurat i det McEnroe hadde begynt å beseire ham. Som om en antitese, en nødvendig motkraft i McEnroes liv ble fratatt ham i det Borg forsvant. Som om McEnroes genialitet nå bare ville øses ut i ingenting, utfor en kant. Hvordan McEnroe, etter at Borg la opp, spilte seg gjennom sine beste tennis-år tom og uten glede, feide all motstand til side i meningsløs opphøydhet, fordi de eneste kampene han ønsket å spille, nå ikke lenger kunne spilles.

Da jeg var ved veis ende, ble det stille. Jeg kjente at jeg hadde snakket lenge. Hun så på meg, og smilte skjevt:

«Jeg har egentlig aldri sett på sport, eller tennis, på den måten,» sa hun.

Stefan Brunvatne er utdannet journalist og kommunikasjonsrådgiver, og har tidligere arbeidet for blant annet NRK og Nationaltheatret. I dag arbeider han i helsevesenet, med forebyggende rehabilitering. Ved siden av sport er hans lidenskaper i livet litteratur og musikk – og i 2016 holdt han sine første salgsutstillinger som fotograf. Han er bosatt i Drammen.

Les også:

Å kvele ilden som flammer opp – Stefan Brunvatne

I bane rundt en gul ball – dikt om tennis av Jon Ståle Ritland