Å kvele ilden som flammer opp – Stefan Brunvatne

Det var en historisk kveld. Strømsgodset hadde blitt seriemestre i fotball for første gang siden 1970, for første gang på 43 år, for andre gang i klubbens 106 år lange historie. Haugesund, langt fra noen prügelknabe, dette årets bronsevinner, den høyeste plassering i klubbens historie, var blitt feid til side med 4-0 (klubben hadde riktignok ingenting å spille for, annet enn eventuelt å slå eller spille uavgjort mot Strømsgodset og således skaffe Rosenborg gullet (gitt at Rosenborg slo Lillestrøm borte, noe de også ettertrykkelig gjorde)). Strømsgodset hadde med det resultatet satt et praktfullt punktum for en praktfull sesong. Stillingen til pause hadde vært 0-0, mens Rosenborg ledet på Åråsen, og en viss nervøsitet hadde lagt seg over Marienlyst stadion i Drammen – også over meg. Så hadde målene begynt å renne inn, og den siste halvtimen hadde alle tilstedeværende på Eliteseriens siste kamp i Drammen i 2013 med stigende sikkerhet forstått at seriegullet, det første på 43 år, faktisk ville havne i Drammen. De siste minuttene av kampen var en eneste lang, søt tålmodighetsprøve. Publikum ventet bare på at dommeren skulle blåse i fløyta, og da han så gjorde, i det 94. minutt, brøt jubelen løs rundt hele Marienlyst, også bak gjerdet i klokkesvingen, hvorfra jeg hadde bivånet det hele.

Fra tre av fire tribunesider (Haugesundsupporterne behersket den fjerde) stormet tilhengere ned trappetrinn, over gjerder og ut på banen mens jubelen runget, akkompagnert av fanfarer over høyttaleranlegget, og omringet spillerne.

Selv ble jeg stående bak gjerdet med et smil om munnen. Jeg knyttet nevene og hevet dem i en seiersgest. Rundt meg gjorde folk det samme, sågar omfavnet hverandre. Jeg stod og nøt synet av de bølgende tribunene og den flomlysopplyste banen hvor tilhengerne flokket seg om spillerne. Som noen slags glade budbringere sprang enkelte rundt med blafrende flagg; det danset og bølget av skjerf og hevede knyttnever. Selve Strømsgodset-laget med gullspillerne befant seg et sted der inne i midten av den lykkelige massen.

I det samme gjallet speakerstemmen over høyttaleranlegget. «Vil publikummere som er ute på banen forlate banen med én gang!» Ingen der ute lot til å reagere, tilhengerflokken summet rundt som en lykkelig bisverm.

«Vil dere som oppholder dere på banen forlate banen umiddelbart!» runget det over høyttaleranlegget. Enkelte så opp, men de fleste danset videre. Jeg drakk synet. Strømsgodset var seriemestere.

«Vil dere publikummere som oppholder dere på banen forlate banen med én gang!»

En dråpe kaldt vann begynte å blande seg med blodet i årene mine. Vaktmannskaper hadde sprunget ut på banen og forsøkte å løse opp den dansende flokken.

«Jo lenger dere der ute på banen saboterer, jo lenger tid tar det før dere får se spillerne løfte pokalen!»

Saboterer? Var det ett sted hvor det i dette øyeblikk utfoldet seg ekte glede over det nylig ervervede seriemesterskap var det jo i svermen av tilhengere der nede på banen.

Vaktmannskaper løp som noen slags menneskelige ploger og forsøkte å skille tilhengerne. Motvillig begynte svermen å løse seg opp, og la seg geleide vekk. Speakeren ga seg ikke. «Jeg gjentar: Vil dere som ulovlig oppholder dere på banen umiddelbart fjerne dere!» Små grupper lusket tilbake mot tribuneplassen de hadde stormet ned fra.

Kanskje speakeren bare agerer etter en ham på forhånd pålagt instruks, trøstet jeg meg med. Men irritasjonen brant i meg ved det ynkelige synet av tilskuerne som lusket tilbake til tribunen. Min egen glede, gleden over Strømsgodsets første seriegull på 43 år, Drammens etterlengtede og store, uovertreffelige fotballtriumf (Strømsgodset ville aldri vinne Champions League og det ville høyst sannsynlig ikke gå 43 år til klubben vant serien neste gang), var som strøket av meg. Her stod jeg, det var ikke gått mer enn fem minutter siden seriemesterskapet var sikret, og jeg var ikke lenger glad. Ikke det minste. Tvert imot, jeg var sint.

«Takk!» lot speakeren utgjalle når også de siste, iherdigste supporterne var forduftet og bare spillerne og trenerapparatet stod igjen på gressmatta. Disse så litt forkomne ut. En hel liten bataljon sprang omkring og monterte noe som så ut som et slags podium. På null tid lot de en liten scene oppreise, på hvilken det ble montert et skilt: «Seriemester 2013», i gullbokstaver.

Spillerne, gullvinnerne, heltene, ispedd reserver og troppspillere i mørke dunjakker (serien dette året ble ikke avsluttet før godt uti november) stod igjen og utgjorde et litt slunkent syn. Spillerne hadde riktignok nettopp gjennomført en nittifire minutter lang fotballkamp, så de hadde all grunn til rent fysisk å være noe utladet. Samtidig hadde de jo nettopp spilt og vunnet den kampen som sikret dem seriemesterskapet 2013 og burde i så måte kjenne rusen og adrenalinet pumpe i årene. Bevares, mange av dem stod og hoppet, og liksom jublet, men det var noe tafatt over hele greia. Ekstasen supporterne hadde utvist da disse stormet ut på banen var nå ikke bare som en ånd trukket ut av dem, den lot til å være trukket ut av spillerne også. På bortre tribune holdt Godsetunionen fortsatt liv, med flagg og bannere, men uten sting. Over tribuneanlegget dundret musikk, hyppig avbrutt av speakeren, som lot yms informasjon utrunge, informasjon jeg allerede hadde sluttet å lytte til.

Snart ble musikken skrudd av, og speakeren tok ordet for godt. Han annonserte at seiersseremonien skulle begynne, at medaljene til årets seriemestere! skulle deles ut. «La oss få høre et skikkelig brøl, Marienlyst!» Visst kom det et brøl tilbake, men brølet minnet verken om løver eller tigre, det var slapt, gledesløst. Jeg brølte ikke.

Medaljeutdeleren fra Norges fotballforbund ble presentert over anlegget og tok oppstilling ved podiet.

Først ble trenerteamet ropt opp. Én etter én løp disse opp til podiet, ble overrakt sin medalje og løp ned igjen. De første mottok en viss jubel fra tribunen, ellers dalte det fort. Hovedtrener Ronny Deila ble naturligvis møtt med noe som liknet et ordentlig brøl. Så. Var. Det. Spillernes. Tur. Igjen tok stadionspeakeren ordet og ba publikum om et skikkelig brøl. Det kom et utmattet pliktsvar. Én etter én ble spillerne ropt opp. Først troppspillerne, som publikum åpenbart ikke kjente så godt til. De jogget (litt beskjemmet) opp, fikk sin medalje og tok plass på podiet. Hver og én av dem ble fulgt av en løpende kameramann på vei opp, sånn at nærbildet av hver spiller strålte ut fra storskjermen over der jeg stod. Omsider kom turen til spillerne som faktisk hadde spilt kampen. Noen av spillerne bøyde seg ned mot kameraet som fulgte dem, lagde krigsansikter, hylte, men det var noe påtatt over det hele. Enkelte hadde knyttet gullskjerf rundt pannen, uten at det så ut til å hjelpe. De første av gullheltene mottok riktignok høylydte ovasjon fra publikum, men etter spiller nummer tre eller fire dalte også denne. Bare playmaker Stefan Johansen, lagets hjerte og hjerne, maktet å frambringe en viss kraft i publikum. Oppe på podiet stod alt flere av spillerne samlet, de hoppet, opp og ned, svaiedanset liksom (som de trolig hadde sett at vinnerne i VM og Champions League gjorde). Men også dét var det noe dødt over.

Til sist var det bare keeper og kaptein Adam Larsen Kwarasey igjen. Han ble ropt opp, og endelig øket styrken på jubelen. Da også han hadde fått sin medalje hengt om halsen og tatt plass blant lagkameratene, tok speakeren igjen ordet:

«Og-nå-skal-po-ka-len-for-se-rie-mest-er-skap-et-to-tu-sen-og-trett-en-del-es-ut!» Medaljeutdeleren fra Norges fotballforbund gjorde seg klar. «Vær-så-god, nå kan du gå fram til lagkapteinen!» Medaljeutdeleren skred fram og rakte pokalen til Adam Larsen Kwarasey. I samme øyeblikk Kwarasey strakte pokalen i været, braket det løs fra høyttaleranlegget: «Godset fra Drammen» runget ut over Marienlyst. Sjampanjen stod til værs blant spillerne, som hoppet og danset.

Jeg har opplevd menneskemasser i ekte glede, og ved anledninger selv vært deltaker i dem. Kraften i en menneskemasse i ekte glede er ikke til å ta feil av. Den kan løfte en til værs. Blåse en over ende. Selv når en menneskemasse i ekte glede holder munn, er kraften der. Den spinner, surrer, svirrer, som elektrisitet som hvert øyeblikk kan slå ut i gnister. Og ekte gledesbrøl, når det blir sluppet løs, tar liksom aldri slutt, men vokser, nøret av seg selv – i hvert fall tar de indre etterdønningene av brølet aldri slutt. Dette, på Marienlyst stadion, i det Strømsgodset idrettsforenings kaptein og keeper løftet pokalen som bevis på klubbens første seriemesterskap på 43 år, siden 1970, var ikke noe ekte gledesbrøl.

Ekte glede, filosoferte jeg mens publikum begynte å forlate stadion, kan generere noe som kan leve en livstid. Dette som nettopp her har blitt forsøkt generert av arrangørene, kan ikke leve i fem minutter. Gleden over Strømsgodset idrettsforenings første seriemesterskap på 43 var, bare minutter etter kampslutt, død.

Hva følte alle de andre rundt meg, de som nå var i ferd med å sige ut av stadion, eller fortsatt stod igjen og veivet med store eller små flagg? Var det bare jeg som var utladet og utmattet? Nei, jeg trodde ikke det. Mange var kanskje så revet med at de ennå opplevde å stå midt i et evigvarende øyeblikk. Kanskje ville de først oppdage, i den grad de i det hele tatt ville reflektere over det når tida kom, at dette øyeblikket, som skulle levet i dem til evig tid, ikke gjorde det, for eksempel når de om noen år ville tenke tilbake på øyeblikket, eller fortelle om det til noen som ikke var der, når de skulle redegjøre for hvilken eufori de hadde kjent, og i sitt stille måtte erkjenne at det de redegjorde for var tomt, at gleden de ville fortelle om, liksom ikke ville innfinne seg, ikke en gang som en fjern glans, og at den ikke engang hadde vært der da de gikk og la seg den historiske kvelden.

Rundt meg lusket folk ut av portene, mens de sjekket mobiltelefonene. Snart var det bare noen få spillere, sikkert et stykke ned i hierarkiet, igjen inne på stadion sammen med noen etterblevne TV- og radiofolk. Jeg hutret, og snudde meg.

Jeg lot blikket gli over den islagte og opplyste bandybanen ved siden av Marienlyst stadion (sesongen varte som sagt til midt i november). På den andre siden av bandybanen, på gangstien fra stadionets hovedutgang, reiste fakler seg mot himmelen. En strøm av publikummere var i ferd med å danne et fakkeltog i retning sentrum. Jeg stod på avstand og så den lange rekken av blafrende lys.

Også fakkeltoget, med sin blafrende stemning av urtid, var åpenbart foranstaltet av klubben selv, en stemningsskapende gimmick (trolig også planlagt gjennomført kun hvis klubben faktisk sikret seg seriemesterskapet. Et fakkeltog hvis Strømsgodset hadde snublet på målstreken ville i og for seg ha utgjort et hjerteskjærende vakkert syn, men ett jeg ikke tiltrodde klubbledelsen å ville ha latt meg få se).

Jeg gikk fram til gangstien. Ved siden av tønnebål stod folk i varmedresser og delte ut fakler, stablet i esker. Med en følelse av å gjøre noe lavt strakte jeg armen fram. Jeg fikk en fakkel i hånden og førte den over flammen fra bålet. Fakkelen fattet, og snart rullet ilden rundt tuppen. Jeg gikk noen skritt med strømmen, og holdt fakkelen foran meg. Det var tett av folk rundt meg, alle gikk liksom i hvert sitt bittelille avgrensede rom for ikke å komme borti noen. Fakkeltoget beveget seg, en stille strøm av mennesker. Jeg beveget meg med det, midt i det, fylt av noe jeg ikke forstod.

Stefan Brunvatne er utdannet journalist og kommunikasjonsrådgiver, og har tidligere arbeidet for blant annet NRK og Nationaltheatret. I dag arbeider han i helsevesenet, med forebyggende rehabilitering. Ved siden av sport er hans lidenskaper i livet litteratur og musikk – og i 2016 holdt han sine første salgsutstillinger som fotograf. Han er bosatt i Drammen.

Les også:

Marienlyst stadion – presentert av Fredrik Høyer

Hør Olympiastadions podcaster:

#4 Vårklassikerne: italiensk sol og belgisk brostein. Oppladning til Flandern rundt. Med Petter Høegh, Peder Samdal og Jostein Wang.

#3 Milano – Sanremo Speciale. Med Petter Høegh, Endre Ruset og Jostein Wang.

#2 Make skøyter great again. Med Jan Erik Vold og Peder Samdal.

#1 Mens vi venter på monumentene 2017. Med Endre Ruset og Jostein Wang.