Mens vi venter på Franco Nones – Laila Stien

En gang i tida var jeg med i Holmenkollrennet. Som funksjonær. Kanskje litt drøyt å kalle det funksjonær, men jeg hadde oppgaver. Eller rettere sagt jeg hadde én oppgave.  Den var til gjengjeld veldig viktig. Jeg var matstasjon – på femmila! En enmannsbetjent stasjon et drøyt stykke inne i den tett skogbevokste marka nord for Holmenkollen. Utsendt og utstyrt av bror min. Han var kommet til heimlandet en tur, helt fra Italia der han var landslagstrener for skihopperne. Under Holmenkollrennet var det de som var hovedansvaret hans, men apparatet var lite så han måtte trø til både her og der, også for langrennsløperne, sjøl om de hadde sin egen leder –  svensken Bengt Hermann Nilsson. Jeg er ikke sikker på om troppen hadde flere i støtteapparatet sitt, men det ble ei råd, bror min hadde ei søster i byen, hun kunne brukes.  Allerede til jul var jeg utstyrt med splitter nye ski av merket Järvinen, fine finske ski – av tre selvfølgelig, dette var i 1969. De var proffe og smale, nyskiene mine, presis samme sorten som både italienerne og flere andre lag brukte. I tillegg fikk jeg for anledninga på meg en blå overtrekksjakke der det sto ITALIA med store hvite bokstaver over hele ryggtavla. En liten svipptursekk med pappbeger og en termos med tynn havresaft iblanda ørlite solbærekstrakt fikk jeg også.

Jeg hadde kommet tidlig med Holmenkollbanen. De bodde på Lysebu hotell, deltakerne. Der traff jeg bror min. Han tok meg med inn til frokost, og jeg fikk hilse på flere i troppen hans. Til og med en av dagens absolutte favoritter, selveste Franco Nones som hadde tatt olympisk gull året før, i Grenoble. På en litt kortere distanse riktignok – tre mil, men langt er langt, femmila skulle ikke være noen sak.  De var alle hyggelige, maten var god og været fint. Det kom til å bli en strålende dag.

Ved starttid staka jeg ut fra sletta i Holmenkollen med kurs for min anviste og nokså ensomme plass langs løypa. Om jeg hadde sekken i handa eller bare over den ene skuldra, husker jeg ikke, men ryggen var fri, hele ryggtavla med de gjeve bokstavene på. Bokstavene som viste at jeg hadde en rolle her, at jeg ikke var hvem som helst. Og jeg følte meg heller ikke som noen hvemsomhelst der jeg i sakte diagonal bega meg mot min post. Jeg hadde ikke før satt meg i bevegelse før de første ungene kom viftende med autografhefter i nevene. De lyste av forventning. I dag, syvogførti år seinere, er det vanskelig å huske nøyaktig hva jeg tenkte den gang, om jeg tenkte på hvor søte og høflige de var og hvor skuffet de kom til å bli hvis jeg sa at jeg ikke var italiensk skiløper, ikke italiensk i det hele tatt, bare en vanlig nordlending med havresaft i sekken. Eller var det sånn at jeg rett og slett ble frista, frista til å kjenne bare ørlite grann på hvordan det var å være en av dem –  de berømte, dem folk springer etter med autografbøker, hilser med heiarop og jubel, eller nærmer seg sakte – i ærefrykt. Kanskje var det det siste. Jeg har en liten mistanke om det. Jeg stoppa i hvert fall, smilte og sa noen ord på et språk jeg ikke kan, skreiv en framoverlent og ikke helt leselig signatur, et navn jeg fant på der og da, og tok nye stavtak mot neste flokk. Oppdraget var gjevt i seg sjøl, men dette var mer enn jeg hadde forventa.

Jeg fant posten min. Der skulle jeg stå fra start til slutt. Jeg skulle stå der og representere en sterk langrennsnasjon med en gullvinner fra Grenoble i spissen. Stafettlaget hadde tatt bronse i VM i Oslo i 1966. Jeg var deres utsendte, det var deres havresaft jeg hadde på termosen.

Jeg tråkka meg ei lita, men fast og god flate å stå på. Jeg sto på skiene, det var varmest. Kaldt ble det fort likevel, i langrennsko. Jeg tråkka hit og dit og glei litt att og fram. Tok ikke så lang tid før de første startnumrene begynte å passere første gang. Mine karer skulle komme noe seinere. Men jeg var på vakt, stirra inn i skogen der de kom fra, det var en lysning mellom grantrærne, jeg så ganske godt. Jeg hadde kryssa av for italienerne mine i programheftet og var klar. Det var en viktig post jeg hadde, en av de viktigste, regjerende OL-vinner på en av langdistansene var min mann.

Jeg stirra og speida ganske lenge. De passerte både den ene og den andre. Johs Harviken passerte, jeg gjenkjente han, men han kjente ikke meg, og suppa mi var forbeholdt noen andre, eller først og fremt en annen. Jeg hadde fylt opp et par beger nå, skulle ikke sinke noen, skjønt løperne pleide ikke å ha det så travelt på suppestasjonene den gang, det var ikke som nå til dags. Før stoppa de, drakk suppa eller safta og leverte begeret tilbake. Han skulle få sitt beger, Franco, ta imot det fra handa mi, og levere det når han hadde helt i seg de næringsrike dråpene. Kom kanskje til å spandere et lite smil også. Multo gracias, kom han kanskje til å si. Den mørke, pene mannen.

Jeg tråkka hit og dit og glei litt att og litt fram, klappa i hendene med den dumpe lyden det blir når man klapper i hender med ullvotter på. Pål Tyldum passerte i fint driv. Mange passerte. Antakelig noen italienere også. Antakelig stoppa de, og fikk sitt beger med tynn havresaft med solbærsmak. Kanskje takka de til og med. Men det har jeg glemt, for jeg venta på en bestemt. Venta og venta. Kanskje hadde han skada seg? For alt jeg visste hadde han brasa inn i en granlegg under en av de dristige utforkjøringene sine og lå blodig og sterkt forslått utafor løypa. Men noen må vel ha funnet han da – – Tatt rede på han. Hjulpet. Jeg kunne i alle fall lite gjøre. Jeg måtte bli på post. Det var det jeg hadde fått beskjed om. Jeg fraus, fraus veldig nå. Tærne hadde verka lenge, nå kjente jeg mindre til dem, det var som om de var borte. Fingrene kjente jeg, de var stive, greide knapt å klipe rundt stavene, jeg sto og hang med handleddene etter løkkene, prøvde å vifte med fingrene, men det var vanskelig. Kanskje jeg kunne ta meg litt varm saft? Bare litt, helle i et beger og holde hendene rundt det ei stund før jeg drakk – –  Jeg dro nevene ut av stavløkkene, huka meg ned og fikk lirka termosen opp av sekken, det var en underlig lyd i den – en lett skrapende lyd. Jeg skaka på den, det skvalpa ikke, det bare skrapte mer. Jeg tok av meg den ene votten, fikk grep om korken, men trengte ikke å vri, korken var ikke på, eller den var på, men den var ikke vridd til! Det var ikke varm saft i termosen lenger, det var sørpe – iskald sørpe! Jeg hadde ingen ting å varme meg på, og ingenting å servere løperne, eller løperen, rettere sagt – min løper. Jeg hadde reist meg, vridd korken på, så hardt jeg greide. Jeg rista på termosen, rista kraftig, kanskje klarte jeg å knuse de ennå ganske bløte klumpene sånn at han kunne drikke når han kom, om så bare litt, fukte tunga i det minste. Jeg rista og slo floke vekselvis. Stirra mot lysningen mellom grantrærne. HVOR BLE DET AV FRANCO NONES?

Det var langt mellom de slevjende løperne i løypa nå. Det var ikke mange andre heller å se – publikummerne som hadde foretrukket skogen framfor arenaen. De var dratt – med termosene sine. Matpakkene var fortært, programmet rulla sammen og lagt som suvenir i sekken, det norske flagget likeså.

Snart ville mørket komme.  Det var ikke annet å gjøre –  jeg måtte snu skiene og gå. Gå løypa tilbake til Lysebu.

Med møye og besvær fikk jeg av meg skiene, fikk vridd de valne hendene ut av stavløkkene. Så stavrer jeg inn. Hører sjorr og støy fra matsalen, jeg går dit, stanser i åpningen og speider etter Einar, broren min. Jeg ser han ikke med det samme. Men jeg ser en annen ung mann. Ved buffeen. Han står og forsyner seg, nikker og smiler i alle retninger – olympieren, storsjarmøren, i skinnende hvit skjorte og med sorte benklær (ja, det het det den gang), svart hår, hvite tenner, nybada og opplagt. Nå ser han meg også, gjenkjenner meg fra frokosten, nikker og smiler. Jeg er stiv av frost, men nikker og smiler det jeg er god for. Til Franco Nones. I hvit skjorte, og helt uskadd.

Broren min får øye på meg, henter meg til bordet sitt. Jeg får mat, jeg får varmen i kroppen, har det fint. Hopperne hans er der – Damolin og Morandini. Galante karer. Vi prater og spiser og har det kjekt i lag. Sekken har jeg satt fra meg i garderoben.

Hva var det som skjedde med Franco Nones på femmila i Holmenkollen i 1969? Vanskelig å si. Kanskje hadde han ikke dagen. Kanskje hadde han smurt seg bort. Eller kanskje var det sånn, som enkelte ymta om, at han allerede tidlig i løpet skjønte at han ikke kom til vinne, og at løypa til Lysebu derfor frista mer.

Jeg har ikke noe endelig svar på det.

Men jeg kan fortelle, for dem som ikke allerede vet det, at samme Franco Nones er grunnleggeren av det nå så kjente lange løpet Marcialonga som går i heimtraktene hans hvert eneste år. Og han sjøl er på plass og kaster lys.

Hvem var det som vant i 1969 da? Jo, det var Pål Tyldum. Det ble helnorsk. Det ble Johs Harviken på andre og Magne Myrmo på tredjeplass.

Bror min? Han sa opp etter fire år. Kom heim i en knallgul italiensk sportsbil, det var rett før påske, han plukka opp søstera si i Oslo, og så suste vi over Dovre.

Og jeg?  Jo, jeg har vært i Holmenkollen et par ganger seinere. Men ikke i viktig oppdrag.

*

lailastien
Laila Stien. Foto: Tine Poppe.

Laila Stien er født i Nordland i 1946, og har bodd mange år i Finnmark. Hun er utdannet cand.mag. med fagene etnologi, samisk og etnografi fra Universitetet i Oslo. I 1979 debuterte hun med novellesamlingen Nyveien. Hun har siden gitt ut flere novellesamlinger, romaner og diktsamlinger for voksne, barn og unge. I 2015 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Tromsø. Hun regnes som en av landets ypperste novelleforfattere.