Sykkelrytteren – lest av Hildegunn Gjertrud Hovdenak

Sykkelrytteren av Tim Krabbé er en av klassikerne i sykkellitteraturen. Romanen gir et unikt innblikk i sportens egenart og psykologi, der den følger en syklist sine tanker gjennom et helt ritt. Olympiastadion spurte landevei- og terrengsyklist Hildegunn Gjertrud Hovdenak om hun kunne skrive en tekst om sin lesning av boken. I dette bokessayet byr Hovdenak på betraktninger om idrettens vesen, kampen for å vinne og kunsten å lide, sett fra sykkelsetet.

Når eg ser idrettsutøvarar på tv få spørsmål om å «ta oss gjennom konkuransen», tenker eg: Det der, det kunne eg aldri klart. Å gjere greie for kva som har skjedd undervegs er eit nærmast uoverstigelig hinder. Eg har tidlegare tenkt at når du blir så god at du får slike spørmål på tv, så har du liksom meir klart føre deg korleis slikt foregår. Men slik er det ikkje. Det er ingen automatikk i at du klarer å svare for deg, fordi du kan sykle raskast. Den første gongen eg fekk eit slik spørsmål, der eg følte eg burde kunne svare for meg, var når eg vann NM Landeveg 2012. Alt eg kunne seie var: «Ja, vi sykla jo da … Og så var det ei som gjekk på eit tidspunkt, og når det var 12 km att, så var det ei som gjekk etter, og det gjorde eg og. Og så tok vi ho att, ho falt av, og eg var raskast i mål».

I Sykkelrytteren ték Tim Krabbé oss med inn i syklingens verden. Historie og kultur, målbarhet, resultater, og aller mest, sin måte å tenke seg gjennom eit ritt på. Ved å beskrive essensen i sykling, loser han oss gjennom eitt av sine mange ritt, frå sin mangeårige supermosjonistkarriere. På ein måte som gjev deg lyst til å kappsykle. Som får deg til å forstå. Dei siste orda i Sykkelrytteren er: «Livet mitt var en fortløpende rekordforbedring». Mi meining er at det er, eller iallefall bør alle liv være. Å stadig forbedre seg. Å bli ein bedre syklist, bedre kollega, bedre mor, bedre medmenneske, og her vil eg ikkje ha kjeft for å støtte oppunder flinkiskulturen. For så j … flinke er vi faktisk ikkje, at vi ikkje kan óg bør bli bedre.

Gjennom rittet set Krabbe ord på kor kjapt tanken endrar seg, i takt med anstrengelse og framtidsutsikter. I alt anna enn idrettssamanheng ville dette vore manisk depressivt.  Å vinne er magi, alt anna er mani. I krig og kjærlighet er alt lov. Sykling er eit mangekanta kinderegg. Og for mange er det denne lidelsen som er sjølve juvelen i kinderegget. Livet er på sitt beste, når det står på som verst.

«De siste kilometerne til Col de Perjuret. Det er ikke noe landskap her. Bakhjulet til Lebusque er alt som finnes. Hvordan skal jeg klare å bli kvitt denne mannen? Kunne jeg ikke bare punktere».

Den etterlengta punkteringa er ein kjensgjerning i sykling, og eg nikkar einig, mhm, for å være ein av alle. For eg veit at dette er ein verkeleg klassikar av ein tanke. Det er ein slags omvendt guilty pleasure for meg. Not guilty. Det er ei god unnskyldning for å stoppe smerten. Den sjølvpåførte lidelsen. It`s the name of the game, men like fullt ein legitim grunn for å stoppe. For å drite i målgang. Alle skjønner at løpet var kjørt, du hadde knappast eit valg.

Trø eller dø

Det er berre ein vinnar i sykling. Enda så mykje lagsport det er. Verden blir så knøtteliten, mens det pågår. Alt som betyr noko, er å kunne holde det forbanna bakhjulet innan rekkevidde. Så enkelt, og likevel så forbanna vanskeleg. Det er berre å få føtene til å gå rundt. Ikkje kjenne på smerten. Separere hovudet frå kroppen. Ikkje føle, berre gjere. «Nå må jeg umiddelbart sette avsted igjen. JEG har kommet meg og HAN har kjørt seg tom»Siste mulighet er å lure seg sjølv. Det kan holde til seier dét. Det viser seg at det går an å vinne stort på å være idiot óg. Det held ofte å trø. Trø eller dø.

«Når lengselen etter en punktering ikke går i oppfyllelse, er det ikke noe annet å gjøre enn å lide. Å lide er en kunst». Ein kunst du må beherske til fingerspissane, til tåtuppane, til hårfestet, til kvitauget blir raudt, til alt rundt deg blir ein graut av fargar i ein anna verden.

«Det er den dyriske spurten, av alt som holder rytteren tilbake i de tolv sekundene for å oppnå lysets hastighet, er det ingen smerte. Spurt er raseri!» Det nærmer seg slutten på eitt ritt. Tråkke ned, trekke opp. Fort som faen. Hardt som faen. Det durer i øyrene. Eit mørkt sus. Fortare, fortare, få no for faen dei føtene til å gå, til å trå. Verden består i å få føtene rundt, åpen kjeft, luft inn, luft ut. Eg kan ikkje sjå anna enn streken, eller ikkje det eingong, men der framme, er det eit oppblåsbart hoppeslott, ein inngang til kvile, og eg vil være der først! Aldri har eg turt å stoppe å trø for å presse sykkelen den siste halve halvmeteren, i frykt for å stoppe for tidleg. Ein treningssak, sjølvsagt. Eg har ikkje trent nok.

«Det å tåle å tape er en foraktelig utflukt, en fornærmelse av sportsånden. Den som tåler å tape, bør utelukkes fra å drive med sport», skriv Krabbé. Dette er ein sannhet med modifikasjonar. Ein kan med fordel tåle å tape. Forskjellen ligg i å tåle det og være fornøyd med det. Tap og vinn med samme sinn, seiast det. Aldri. Aldri i livet. Lite svir som ein marginal 2. plass. Det boblar og klør i føtene etter å få gjort det opp att. Litt hardare, litt annleis. Første sisteplass er langt frå seier, sjølv når det er mindre enn ein centimeter. 2. plass? Kjempebra! Føkk off, eg vil ikkje snakke om det. Men det er dog ein kjennsgjerning at for å vinne, må nokon andre tape. Helst mange andre.

Sykkelrytteren trekker fram alt som gjer at eg vil sykle. At eg vil sykle så fort eg kan. Til og med i en sesong der alt berre har vore sjukdom og bedervelse, kjenner eg, når eg les, at det ikkje er over. Det er meir å hente, og ingen grunn til å vente. Bortsett frå at eg må bli frisk, og at det innebær ein del venting. Alle med ein sterk lidenskap for noko fysisk, kan kjenne seg att i tankane og bilda Krabbé maler for oss. Lengselen etter besettelsen, som ligg der latent. Følelsane som driv oss til å lide. Ønsket om å være best mogleg utgave av seg sjølv. Lengselen etter smerten, lengselen etter å være ferdig. Lengselen etter å være undervegs. Viktigheten av å ikkje glemme, ikkje glemme gamle storheter, gamle nederlag. Det er, og har vore hardt for alle no og da. Nokon gonger for hardt. ///

Alle sitatene er hentet ifra Sykkelrytteren (2009, Arneberg forlag).

Les også intervju med Hildegrunn Gjertrud Hovdenak: Mellom fjellkartet og sykkelterrenget.