Mellom fjellkartet og sykkelterrenget – Intervju med Hildegunn Gjertrud Hovdenak

Intervjuet av Endre Ruset og Peder Samdal

Hun er en av Norges råeste idrettsutøvere, med NM-gull i sykling (både landevei og terreng) og i randonee. Olympiastadion har tatt en prat med Hildegunn Gjertrud Hovdenak.

Du har opplevd og oppnådd utrolig mye i din karriere. Hvorfor tror du at du har klart å bli best i tre ulike grener?

Jeg tror det ligger mye i å tenke offensivt og kjøre offensivt. Å aldri ta en seier for gitt, men støte på selv om en ikke er sikker på om det går. Uansett hva det er. Det pleier jeg å gjøre, og så har jeg en evne til å skjerpe meg nokså mye når det gjelder.

Du kommer fra vakre Nesjestranda i Molde, med fjord, fjell og utallige turmuligheter rett utenfor stuevinduet. Var ski og sykling de store idrettene da du var liten? Hvordan kom du inn i sykkelsporten?

Fra jeg var liten var jeg bare mye i aktivitet. Litt av alt. Mye ute. Jeg begynte ikke å være mye på ski før på videregående, og sykling satset jeg ikke på før i 2011. Veien inn i sykkelsporten var mer eller mindre tilfeldig. I 2010 kjøpte jeg landeveissykkel, og sykla Jotunheimen rundt. Samme år fikk jeg hjelp til å kjøpe en bedre terrengsykkel enn det jeg hadde. Før det hadde jeg brukt pappa sin gamle og naboen vår, Solvei Thuset, sine sykler. Etter sykkelkjøpene begynte jeg å gjøre det bedre på ritt, og høsten 2011 bestemte jeg meg for å satse, å bli så god som jeg kunne. Planen min var å kjøre terreng, men så var det mange som mente jeg burde prøve meg på landeveien. På den første Norgescupen jeg deltok i, i 2012, kom jeg på 3. plass, da begynte jeg også å tro på det.

Hovdenak leder an under Fannetrampen 2014.
Hovdenak leder an under Fannetrampen 2014.

Hvor er langesonen?

Landevei kontra terreng. De siste årene har du vekslet mellom å kjøre landevei og terreng. Hvordan blir denne satsingen i år? Hva taler for landevei? Hva taler imot?

Planen var å kjøre mer landevei og tempo denne sesongen, for å prøve meg på VM i Bergen i 2017. Problemet ligger i å få tid, i tillegg til støtteapparat, økonomi og det å ta vare på så mange sykler som det krever å kjøre terreng, landevei og tempo. Hver helg er det mye reising og ritt. Jeg håper å bli tatt ut til å kjøre VM på terreng maraton, som dessverre kolliderer med NM landevei i Bodø. Da frister det selvsagt litt å droppe NM-landevei til fordel for å være i Frankrike og kjøre VM, løypa der skal visstnok passe meg relativt bra.

Du har trent en del med OL- og VM-vinner i terrengsykling, Gunn Rita Dahle. Hun er kjent som en rimelig ekstrem utøver. Hva er den drøyeste historien du kan dele om Dahle?

Tja, Gunn-Rita er jo ekstrem i motsatt ende av skalaen enn meg. Hun er en kvinnelig utgave av Ole Einar Bjørndalen. Hva er det drøyeste? Kanskje at hun etter å ha vunnet VM i fjor, gikk til sengs ca. 21.30. Før medaljeseremonien, for å lade opp til neste helgs verdenscup.

I terrengsykling er det vanlig at familie og venner stiller opp som støtteapparat under rittene. Du har en mor som er rimelig ivrig og som ofte er med på ritt. Noe som sikkert har bydd på mange morsomme situasjoner. Kan du fortelle oss en av dem?

Hvor skal jeg begynne? Det er nesten vanskelig å bare velge en. Men kanskje jeg kan ta den fra Cykelvasaen. (Vasaløpet på sykkel red. anm.). Da var det mamma og søskenbarnet mitt, Thomas, som var støtteapparat, i følgebil. Mamma pleier å lage svære permer med kart og informasjon om langesonene, selv om hun ikke er spesielt god til å lese kart. Så den første langingen rakk de ikke. Og på den påfølgende langingen fant de ikke riktig plass. Jeg så dem bare komme løpende gjennom en slette med høyt gress. Mamma er ikke spesielt høy og Thomas var bare 10 år, så det var litt av et syn. Og mens de løp over gressletten klarte mamma å miste bilnøklene. Hva da? Jo, hun praier en svensk dame som er følgebil for mannen sin, og får lov til å bli med dem til neste langing. Men på den neste langingen klarer de heller ikke å nå meg.

Rundt dette tidspunktet ble det annonsert at jeg lå i tet, så den svenske dama ble litt ivrig hun også. De fortsatt i hvert fall til neste punkt, der det var en innlagt spurt. Vi hadde avtalt at mamma skulle stå ved en 180 graders sving rett etter spurten. Men der sto de ikke, i stedet sto de midt i oppløpet. På dette tidspunktet var jeg rimelig tom, etter alle de mislykkede langingene, så jeg grep etter flaska, men den mistet jeg selvfølgelig. Og spurten tapte jeg. I bakgrunnen hørte jeg mamma rope “Nei!”. Heldigvis fikk jeg en energibar av en fyr jeg syklet ved siden av, og på neste langing fikk jeg endelig en vannflaske. Så kom jeg til mål, og vant. Da mamma og Thomas endelig kom til målgang, turte de ikke å si at bilnøklene var borte. Men etter hvert kom det fram, det ble til og med annonsert over høytaleranlegget. Til slutt var det noen som fant nøklene på gressletten og kom kjørende ned med bilen. De fleste i terrengmiljøet vet hvem mamma er, for å si det sånn.

NM-vinnerne 2012, Hildegunn Gjertrud Hovdenak og Edvald Boasson Hagen.
NM-vinnerne 2012, Hildegunn Gjertrud Hovdenak og Edvald Boasson Hagen.

I 2012 vant du fellesstarten i sykkel-NM. Noe som på mange måter ble ditt store gjennombrudd. Hvordan var den dagen? Ble du overrasket over å vinne?

Jeg hadde ikke forventet å vinne, men jeg ble ikke direkte overrasket heller. Det var egentlig ikke en bra dag, i ha-dagen-perspektiv. Det gjorde at jeg ikke dro så mye på feltet som jeg gjerne gjorde ellers. Ikke for det, jeg lå ikke skjult heller, men heller til sida, enn foran. Det at det var en hard løype gjorde at en kunne vinne litt på å jobbe hardt, ikke bare ha ett godt lag. Det var nok også en grunn til at jeg kunne vinne, uten noe form for lag. Været var elendig, og det regna mye. På oppløpet så jeg ingenting, men visste jo at jeg nærma meg. Vi var da bare to igjen, og da hun la seg ut bak meg for å trø til, så visste jeg ikke helt om det var på tide å kjøre for fullt. Da hørte jeg ett dødsskrik fra sidelinja, som selvsagt kom fra moren min. Jeg rakk å bli flau, og jeg lurte på om det var smart å tro på at hun visste om jeg var nære nok. Det ble til at jeg trødde til, og vant.

Du var ganske ny i sykkelmiljøet på denne tiden. På sykkelstyret hadde du festet en tapebit med startnumrene til de antatt hardeste konkurrentene denne dagen. Hva var historien bak den hemmelige lappen?

Lappen ble til under mamma sin ivrige og kaotiske penn. Jeg så aldri på lappen, men mulig det hadde en liten psykisk effekt? En uviktig ting til å konsentrere seg om? Mamma er som sagt glad i å skrive ned ting.

gjertrud6

Mellom profesjon og livsstil

Du er en idrettsutøver som trener utrolig hardt, det er ekstremt mye slit og arbeid, men det er lite oppmerksomhet og penger rundt terrengsyklingen. På den måten kan du ligne på mange kunstnere, som også legger ned masse arbeid og sjelden får mye oppmerksomhet. Oppi dette her har vi for eksempel skatere, som ikke ser på sporten sin som sport, men mer som en livsstil og filosofi. Er dette noe du kjenner deg igjen i? Hvordan ser du på terrengsyling? Er det mest idrett, eller er det også en levemåte?

Akkurat nå ser jeg på terrengsykling mest som idrett, men det kan nok endre seg med tiden. For eksempel den dagen jeg legger opp. Det koster mye å holde på sånn som jeg gjør. Da kan nok terrengsykling bli mer livsstil. For min del er skikjøringa mer en form for livsstil og filosofi. For meg er et aktivitet og livet i fjellet, med ski på beina, det eneste som funker.  Da jeg begynte å sykle følte jeg at jeg måtte være mindre på ski, men jeg fant ut at det ikke gikk. Det var som å slutte med en livsviktig medisin. Og som så mange andre i mitt miljø, så endrer det seg ikke. Selv ikke når en mister venner i skred. For min del hendte det nettopp igjen. Selvsagt ikke på samme måte som i 2014, da det på sett og vis røska opp i hele min tilværelse. Men det er nok ikke siste gangen. Likevel, det er det eneste i livet jeg kjenner til. Jeg tror ikke det kan endres på, i alle fall ikke uten at det blir krig, eller noe annet helt usannsynlig. Syklinga inngår i den aktive hverdagen, og kommer alltid til å gjøre det, men jeg er ikke avhengig av det på samme måte som jeg er av ski og fjell. Tror jeg … Eller kanskje jeg er det … Jeg er nok i alle fall ikke det vi i Norge ser på som en typisk idrettsutøver, og det kommer jeg heller aldri til å bli.

gjertrud2

Ja, i 2014 mistet du flere gode venner i en forferdelig snøskredulykke i Sunndalsfjellene. Fire menn omkom. Noe som må ha vært helt grusomt. Hvordan var det å få den beskjeden? Tenker du fortsatt mye på ulykken?

Jeg var i Tromsø da det kom på radioen at det hadde vært en ulykke. Vi resonerte oss fram til hvem det måtte være. En vil selvsagt håpe så lenge det går, men etter å ha ringt og skrevet meldinger i ett sett, så skjønte jeg vel egentlig at alt håp var ute. Jeg er kjent i de fjellene, og visste at det ikke var noe grav-deg-ned-i-tide-situasjon. I starten var jeg veldig opptatt av å vite akkurat hva og hvordan. Tidsperspektiv. Alle fakta på bordet. Men når alt kommer til alt, så er det jo menneskelige tap som er viktigst. Mulig det er en slags strategi for å slippe unna sorgen. Å fokusere på det en tross alt kan noe om. Snø, helling, geografi, vær, utstyr. Jeg tenker nokså ofte på ulykka, og selvsagt på de som er borte.

For meg var det jo en som sto meg mye nærmere enn de andre. Og det overskygga alt. Det første halve året var rimelig svart. Jeg hadde en egen gråtekalender, og merka av alle dagene jeg ikke grein. Jeg mista masse hår og hadde sår rundt nesen hele tida, av all snytinga. Det blir som en egen boble. Å være sammen med andre var selvfølgelig kjekt, men med en gang jeg var for meg selv kom tankene snikende. Det tok nok et godt år å bli «normal» igjen. Og jeg er glad for at hodet og kroppen har evnen til å glemme.

Året etter gravde du selv fram en mann som ble tatt av snøskred. Han overlevde, heldigvis. Hvordan var den opplevelsen?

Å kunne grave fram noen frå et skred, i live, må jeg si gir ein god følelse. Mens jeg var oppi det, var det kun å gjøre ting riktig, og i riktig rekkefølge som var greia. Jeg måtte liksom la ting synke litt inn. Mange mente at det måtte være en grusom opplevelse, men jeg er glad for å ha gjort det, og at det gikk bra. Alle skred er forskjellige, men det kom ikke helt ut av det blå. Med de forholdene det var den dagen, var det ikke usannsynlig at det skulle gå et skred. Og jeg er glad for at jeg hadde de tankene i hodet på forhånd. Og nå vet jeg hvordan jeg tenker og handler under press. Det jeg mislikte mest med det hele, var medias ønske om å koble det hele til forrge ulykke. Jeg mener at når slikt skjer, skal alt av fakta fram i lyset, slik at andre kan lære av både det som ble gjort feil, og det som var riktig. Det var på ingen måte en skjellsettende opplevelse. Jeg er bare glad jeg var der, og for at det gikk bra. Ferdig med det.

Internasjonalt gjennombrudd?

Du går en meget spennende sesong i møte, med flere store internasjonale mesterskap. Hva er årets største mål?

Topp fem i VM, og topp tre i EM.

Bra! Da kan det bli flere turer opp på podiet denne sesongen. Du har jo tatt til orde for podiegutter. Hvordan ligger den likestillingskampen an? Hvilke land er best?

Norge og Sverige er best. Da er det verre nedover på kontinentet. Overraskende nok er forskjellen stor blant de europeiske syklistene, det virker nesten som om sykkeldamene godtar podiedamene.

Svensk kyss etter seieren i Cykelvasaen i 2014
Svensk kyss etter seieren i Cykelvasaen i 2014

Slik vi kjenner deg er du glad i å lese og bruker litteratur til avkobling. Hvilke bøker ligger på nattbordet nå?

Jeg ble nettopp ferdig med Skogsmatrosen av Jon Michelet, som jeg elska, og den ligger fortsatt på nattbordet. Så har jeg begynt på ei bok av Harlan Coben, Tilgi meg. Skvip. Det er et forfatterskap som aldri skulle sett verken myke eller harde permer. Mulig at det er oversettelsen som sug, men at det skal være en internasjonal bestselger må isåfall være på grunn av prisen. Derfor begynte jeg på ei bok av Helene Uri De beste av oss, som er nokså bra. I tillegg leser jeg og sparer på Sykkelrytteren av Tim Krabbé.

Til slutt, er du interessert i å trene opp et tidligere unikt toppidrettstalent, kretsmester og sett på som en framtidig stjerne på mellomdistanse (Endre Ruset red.anm) – som dessverre begynte med poesi og ble hedonistisk for 17 år siden – tilbake til gamle høyder på type 10-15 kms terrengløp, hvis du får motytelse type veiledning på en mellomfagsoppgave i litteraturvitenskap med spesialfelt lyrikk?

Haha! Ja, det kan være aktuelt, men da må det bli mindre drikking og spising på deg!

Olympiastadion takker for praten og ønsker Hovdenak lykke til i den kommende sesongen!

Les flere Olympiastadion-intervjuer her