«D e godt å kjenn at man dug» – Eivind Hofstad Evjemo

Eivind Hofstad Evjemo har fått en ny favorittspiller. Les historien om Jonas Svenssons transformasjon.

Det var i slutten av juli 2009, jeg og fatteren kjørte til Stjørdal’n for å få meg oss U16-landskampen mellom England og Norge. Det norske laget besto av ukjente navn som Valon Berisha, Håvard Nielsen og Fredrik Midtsjø, sistnevnte en lokal helt som lokalmediene fotfulgte på indre bane. Han var berykta for å løpe kjapt med ball og for både å herje på alderbestemte lag og på juniorlaget til RBK. Det rådet ellers en lokal og trivelig stemning på tribunen, det var varmt, flaggene i småjentekinnene hadde allerede før kampen begynt å renne ut.  Over høytaleranlegget ble det annonsert publikumsrekord med 920, noe som først og fremst måtte tilskrives at unge Midtsjø hadde vendt hjem som landslagsspiller. De unge som på denne tida gjorde det bra i norsk fotball, var folk som Per Ciljan Skjelbred, Fredrik Strømstad, Kristoffer Hæstad. For å stille klokka så var Martin Ødegaard 9 år. På det norske landslaget hadde nettopp Drillo gjort comeback etter at Hareide hadde servert nasjonen de verste resultatene på 30 år. Men Drillo greide selvfølgelig heller ikke å få oss til det jævla VM-et.

Folk på Øverlands Minde speidet etter håp.

Men kampen var kjelkete og urytmisk; taklingene var fylt av unggutters testosteron, men ga lite mening og retning. Og så ikke de norske gutta litt spjælete ut i forhold til de britiske guttene? Spiste de dårligere? Trente de mindre? Det ble diskutert. En fyr som derimot imponerte oss var høyrevingen Berisha, som snurra rundt med den engelske backen og la frekke bananer inn bak det engelske forsvaret. Han, tenkte vi, kunne det bli noe av en dag. Men så var det en midtbanespiller som drev å årelata rytmen i kampen ved å sende suggepasninger i støtteretning, og hele tiden bli overløpt og rett og slett flytta. Og denne fyrens navn var Jonas Svensson. Han hadde, ok det visste jeg, allerede på dette tidspunktet vært i samtaler med RBK, noe som selvfølgelig gjorde meg ekstra våken for hva han hadde å tilby. Roar Strand skulle jo legge opp. Men dette var jo ikke noe nytt; RBK hadde allerede i en årrekke sugd til seg kretstalentene, i sin våte drøm om å vinne Champions League med et lag bestående av Gøraner, Roarer og Vidarer. Men disse folka hadde etter noen sesonger i andredivisjon endt sin karrierer som klamydiaverter i Trondheims studentmiljø. Det var rett og slet jævla vanskelig å bli henta, sett og gitt spilletid, ja nær sagt umulig. Det måtte være noe spesielt med sånn en. Midtsjø var litt sånn. Det så man. Litt bedre enn de andre, og kunne fint vise seg å være den nye Skjelbred. Ved siden av Berisha fjonga han seg med å tråkle seg gjennom det engelske forsvaret og legge elegante 45-ere.

Han, tenkte vi, kunne det bli noe av en dag.

Min målenhet når det kommer til kvalitet har gjennom hele livet vært min egen ”karriere” som spiller, jeg tenkte lenge at de som var best på min tid lett kunne trå opp på det øverste nivået i internasjonal fotball. Men sånn har det ikke blitt. Den ene, Vegard Voll, peaka da Ranheim nesten rykka opp til Tippeligaen. Triksemaskina Morten Ravlo endte sine dager i fotballens minigolf, futsal. Per Verner Rønning fikk noen sesonger i RBK, men nådde aldri Bratseth-høydene som alle hadde forventa seg. Og disse folka briljerte totalt på Nord-trønderske fotballbaner på starten av 00-tallet! Man innser da at det faktisk er sanseløst umulig å lykkes, uansett hvor god man er som ung. Det er måten talentet foredles på – dette kan betegnes som  Huseklepp-syndromet – måten man tar opp kampen, måten man trener på, kobler opp talentet med riktige folk. Og en grei dose flaks. Og denne dagen på Øverlands Minde var det sånne ting man drev med: man avskriver spillere og spiser vaffel. En av dem som dessverre fikk visumet til internasjonal toppfotball ettertrykkelig klippet i to av meg og fatteren var spjælingen Jonas Svensson. Han hadde, blei vi enige om, maksa potensialet sitt i og med denne landslagsdebuten, men kom så definitivt til å ta måtte heisen rett ned i kretsfotballen igjen. Og så scora selvfølgelig villbikkjene fra England, spillere som sikker jaga en Arsenal- eller United-kontrakt, og heiv seg i armene til hverandre, mens blomsterblondinene i rødt tok seg til hoftene og speida ut i det blå. Kampen endte 1-0 til engelskmennene, et fair resultat ut fra kampbildet. Norge måtte nok vente noen år til før vi fikk talenter med det attråverdige internasjonale snittet.

Noe skjedde, for mens jeg satte meg ned for å skrive, var det en annen fyr som, i stedet for å sende inn søknadsskjema til Samordna opptak, steg opp på tredemølla og begynte å løpe. Rosenborg, etter seriemesterskapet i 2010, hadde utvikla seg til å bli en sørgekortesje som hadde gitt fra seg initiativet til lag nesten ingen hadde hørt om før (Mjølde?). De hadde gått fra å være norsk fotballs tog, til å bli en gjødseldresin. Men jeg fulgte jo litt med. Klikka meg av og til inn på treningene på RBK-web i skrivepauser for å sjekke nivået, for nok en gang å speide etter håp. Og nå merka jeg plutselig at han Svensson fremdeles var der, og at han jeg hadde avskrevet på Stjørdal stadion faktisk fikk være med på trening. I mellomtida ble folk som flere mente hadde større talenter skyfla ut av Lerkendal, Sørloth, nevnte Midtsjø, måtte finne seg andre baner å beite på. Det var med andre ord noe i denne fyren som Rosenborg ønsket seg. Var det trøndersubsidering eller hadde han rett og slett blitt jævla god?

Snart skulle jeg innse at jeg hadde vært vitne til en forvandling. Gutten ligna etterhvert mer på en bryter enn en fotballspiller, han skubba unna større gutter i dueller og ble en midtbanekriger. Men det å være midtbanespiller i dagens toppfotball krever en rekke egenskaper, og selv om Svensson hadde mange, hadde han ikke alle. Dessuten var han ikke fast på laget. Derfor ble det nok heftig diskutert hva man skulle gjøre med ham. Ole Selnæs var jo på vei opp. Var Svensson taktisk god nok til å bekle en midtbanerolle eller kunne egenskapene hans brukes på andre deler av banen? Svaret ga seg selv da Gamboa ble skadd og Svensson måtte vikariere på høyreback. Det så litt snublete ut i starten, mannen var jo vant til å styrte i angrep, nå måtte han også beskytte rom bakover. Men så begynte han langsomt å sige inn i rollen og da Gamboa forsvant til utlandet, ble Svensson satt inn som fast arvtager. Og jeg husker at han ikke var så fornøyd med det. Det blir litt som på ungdomsskolen når man fikk spille spisse i første omgang, men keeper i den andre. Men hvem var det som så dette helt åpenlyse? Er det dette som kommer til å redde Erik Hoftuns ettermæle?

I 2009 var Svensson et oppussingsobjekt fra Holtålen, nå er han en funkisleilighet på Solsiden. Det som imponerer meg mest er at Svensson ikke kom til et Rosenborg som casha inn seriegull, men til et lag med brist og knuter i ryggen, et lag som hadde mista trua. Han kom til et lag på vei ned og var selv med på å bygge det opp. Og jeg vil påstå at Svensson har vært en av de viktigste bidragsyterne. Den der litt blasse fyren fra Øverlands Minde har blitt en mann som jeg ser for meg har pull-up-stang mellom alle rom i leiligheten og lett knekker hasselnøtter mellom rumpeballene, en sånn fyr som man hater å møte i kamp, en spiller man rett og slett ikke greier å riste av seg. Det vakre er at Svensson ikke slutta her med å bli Tippeligaens beste høyrebacker, men har også utviklet sine offensive egenskaper, noe vi så da han gled gjennom Steua-forsvaret i kvalikkampen til Europa Leauge. Etter kampen sa han noe sånt som; ”Det e godt å sjå at man dug”, noe som fint oppsummerer denne guttens lynne. Ikke en frekk fis som Pål Andrè Helland, men en goslig nord-trønder som greier å gledes over egne presentasjoner uten å virke arrogant.

Jeg har hørt at Svensson er termometeret som Kåre Ingebrigtsen bruker når han skal måle om Rosenborg trener for mye eller for lite. Når Svensson er sliten, er alle andre det også. Han er både løve og lam. Han kan også, om han spiller de siste 11 kampene av sesongen, sette en nær uslåelig rekord i norsk fotball, nemlig at han blir den første spilleren som spiller alle kamperne i løpet av en sesong. Den nåværende rekorden innehas av Daniel Örlund. Men bare for å få det riktig: Örlund var tross alt keeper, Svensson er en av utespillerne som løper mest i hver kamp. Det sier enormt mye om guttens potensial. Og derfor er det Svensson som er min mann og det er ham jeg kommer til å følge med på. Opplevelsen fra Øverlands Minde en julidag i 2009 er glemt, nå er det ei ny tid, en tid der Svensson kommer til å dominere. Både på klubb og landslag. Det er derfor det kommer til å være umulig for Sarpsborg å komme fram til målet dessverre. Det er stengt denne gangen. Svensson vokter porten.

Lykke til neste gang.

D e godt å kjenn at man dug ble først publisert i Det litterære cupfinaleheftet 2015.

Eivind Hofstad Evjemo (f. 1983) er forfatter. Siste utgivelse: Kvelningsminner (2016).

Tilbud: Det litterære cupfinaleheftet 2015 – kun 100 kroner.

Med: Eivind Hofstad Evjemo, Rune F. Hjemås, Åge Aleksandersen, Lars Haga Raavand, Drillo, Ola By Riise, Dag Evjenth og Arne Ruset.

Les også: Stadionspresentasjon av Lerkendal, skrevet av Rune F. Hjemås